09.09 Vannhale

Da jeg stod opp i dag virka Carmen veldig trøtt, men jeg tenkte ikke så veldig over det. Regna med hun var sliten etter kurset i går. MEN, da jeg kom hjem fra jobb, ble det åpenbart at noe var galt.

Hun har fått vannhale! ÅNEI! Det er nok ikke av det alvorligste slaget, for hun virker ganske kvikk og normal ellers. Men, halen henger altså, og hun klarer ikke å logre som vanlig.

Så - dermed ble det sykemelding og ingen trening med kompisene, slik jeg egentlig hadde tenkt. Isteden ble det hjemmekveld på Carmen og meg. Så fikk jeg for en gangs skyld gjort noe husarbeid.

Carmen fikk smertestillende og ble ”lagt” i biabedden sin på saueskinnet. Virka som hun var litt satt ut, - hun bare sov hele kvelden.

Jeg tenkte å lese litt i noen av mine mange lærerbøker, men jammen fant jeg ikke noe verken i kirurgi- eller medisinverkene. Dermed var det til å google tilstanden, og nedenfor limer jeg inn det jeg fant:

Hva er “vannhale”? Fra en artikkel av
Hege Meldal, veterinær og kasserer i NBK, Bodø 25. november 2005

Dette er en tilstand med forbigående lammelse av halen.

Symptomer og diagnostikk
Halen henger enten rett ned og er tilsynelatende ubevegelig, eller halen holdes vannrett ca 5-10 cm fra halebasis for så å falle slapt ned. Hunden har noe nedsatt allmenntilstand og virker utilpass. Hunden kan vegre å sette seg. Ved halerota kan det framprovoseres en mild til moderat smertereaksjon, pelsen i området kan stritte og hudens overflatetemperatur er 2-3 grader lavere enn normalt. Det er sannsynligvis smerter som er årsaken til at hunden virker slapp og utilpass.

Det er ingen patologisk funn ved røntgenundersøkelse, men en blodprøve kan vise forøka verdier av et muskelenzym (creatin kinase). Dette tyder på en muskelskade der enzymet lekker ut fra muskelcellene.

Forekomst
Tilstanden rammer oftest unge, men voksne hunder. ”Vannhaler” er rapportert hos mange jakthundraser: fuglehunder (pointer, engelsk setter, korthåra vorsteher, breton), hi/revehunder (”foxhounds”, beagle) og apporterende hunder (labrador retriever, golden retriever, flatcoated retriever). I en amerikansk studie er det særlig pointer og labrador retriever som blir trukket fram som hyppig plaget. Begge kjønn rammes.
Det er ikke kjent hvor stor andel av hundene som får ”vannhale” i løpet av livet (prevalens), og det er heller ikke kjent om noen raser er mer plaget enn andre.

Årsaker
Det er ikke kjent hva som utløser tilstanden, men basert på erfaringer fra hundeeiere vurderes følgende faktorer som predisponerende:
Klimaforandringer. Lave temperaturer, fuktighet og kalde bad. Det klassiske bilde er en labrador som har vært på jakt i kaldt, fuktig vær og apportert i kaldt vann.
Langvarig og hard aktivitet. Lange jaktturer med intensive halebevegelser. Dette kan være en veltrent hund som blir brukt hardt, eller en dårlig trent hund som blir brukt moderat, men hardt i forhold til hundens kondisjon

Langvarig inaktivitet. Langvarig transport, f. eks. i bur med begrensa muligheter for å bevege seg

Det er ikke kjent om det er arv eller arvelig disposisjon med i bildet.
Patologisk diagnose er myopati. Halemusklene er omgitt av vev som er lite bevegelig (knokler og sener), halemusklene befinner seg i et ”lukka rom” uten muligheter til å ekspandere. Det er lansert en teori om at hunden gjennom svært aktive halebevegelser kan skade halen (f.eks slag mot greiner). Den naturlige reaksjonen på slik skade er væskeutsiving og hevelser. Halemusklene har som sagt ikke plass til å utvide seg. Det bygger seg derfor opp et økt trykk innenfor muskelhinna. Det økte trykket vil klemme igjen blodkar slik at både blodtilstrømming og venøs drenasje fra muskelen hindres. Det oppstår da mangel på oksygen i muskelvevet (ischemi), og muskelcellene vil gradvis brytes ned. Dette er smertefullt og setter samtidig muskelen ut av funksjon.

Behandling
Den enkleste behandling er å holde hunden i ro til smerten har gitt seg. Dette vil hunden til en viss grad regulere sjøl. Enkelte forfattere og eiere rapporterer om raskere bedring hvis det i den akutte fasen gis betennelsesdempende/smertestillende tabletter (NSAIDS).

Prognose
De aller fleste hundene blir friske igjen uten behandling etter 2 til 14 dager. Haleføring og –bevegelser er da igjen normale. I et fåtall av tilfeller får ikke hunden igjen normal haleføring, men vil sannsynligvis likevel være smertefri. I en studie er det oppgitt at så mange som 16 % av hundene ikke friskner til.

Enkelte forfattere antar at ca en tredjedel av hundene som har hatt ”vannhale” en gang, vil få det igjen, noen oppgir at omtrent to tredjedeler får tilbakefall, mens andre mener at de aller fleste hundene vil oppleve en ny episode.

Forebygging
Ettersom de utløsende faktorene er ukjent, er det vanskelig å gi generelle råd om forebygging. Den enkelte hundeeier som opplever gjentatte episoder med hunden, vil antagelig etter hvert ha en oppfatning om hva som utløser ”vannhale” hos sin egen hund.

Det finnes bare et fåtall publikasjoner om dette emnet. Dette gjenspeiles naturligvis i at det er mye vedrørende denne lidelsen som er ukjent og at det kan være noe sprikende oppfatninger. Denne gjennomgangen av vannhaleproblematikken er basert på en publikasjon i et veterinært fagtidsskrift og på rapporter fra eiere og veterinærer gjengitt i fagblad, hundeblad og på internett sidene til hundeklubber.

Vannhale er en betennelsestilstand i hundens halemuskler som stort sett oppstår etter svømming og bading. Når hunden svømmer, bruker den halemusklene ved haleroten til å styre med. Dette er muskler som ikke brukes så mye ellers. Etter en svømmetur, særlig i vann med mye strøm, kan resultatet bli en overanstrengelse og en steril betennelse. Hos noen ser man at halen henger rett ned og er øm ved berøring, andre blir mer allmennt påvirket med nedsatt aktivitet, smerteytringer og dårlig appetitt.
Behandlingen er smertestillende medikamenter eller kortison. Kortison demper betennelsen i halen, og brukes særlig ved voldsomme betennelser,som din hund hadde. De fleste hunder blir bra igjen etter 2- 5 dager.