10.12 Barn

Nok et bilde fra Oslo-turen 12 desember.

I dag gikk vi nok en gang tur i lysløypa. Underveis passerer vi et kjempedigert jorde. Der fikk Carmen lov å løpe løs og rase rundt omkring.

Tidligere på dagen hadde Carmen et litt ugreit møte med et barn på posthuset. Hun er jo rett og slett redd for unger. Jeg har funnet ut at det må være noe av det samme fenomenet som med folk som setter seg ned på huk. Det er noe med å komme i øyehøyde med henne og se (stirre?) på henne. Det synes hun er skummelt. Det som skjedde var altså nettopp at et barn som stod et par meter unna nistirra på Carmen, Og da Carmen gav fra seg et knurr og et bjeff ble jo ungen redd. Jeg prøvde å forklare at Carmen var redd barn, men jeg følte det ganske vemmelig.

Når det gjelder voksne mennesker som setter seg på huk, så takler hun jo (stort sett) det nå, i motsetning til tidligere. Her har hun rett og slett fått mengdetrening.

Annerledes med unger. For meg som ikke har barn selv, og ikke omgås venner med unger veldig ofte, så blir det altfor sjeldne erfaringer for henne. Hm….

Videre har jeg grubla fælt på forskjellen på den mentale styrken til Betty og Carmen - hvorfor redd for forskjellige ting??

Jeg har kommet fram til at Betty nok var mer nervefast (og striere, staere og mer selvstendig) enn det Carmen er. MEN, med Betty hadde jeg dessverre ikke mulighet til å få gitt henne god nok miljøtrening i oppveksten hennes. Dermed ble de tingene jeg ikke fikk trent på da Betty var liten skumle for henne; Folk på besøk, storbymiljø, maskiner, tog osv. Disse tingene var hun jo redd for da hun var rundt året gammel. Første gang jeg hadde med Betty til Oslo som 1-åring brukte hun 2 dager på å bli vant til trafikken, og først tredje dagen turte hun å snuse på bakken da vi gikk tur. For Carmen var dette helt greit fra første Oslotur, da hun var rundt 3 måneder gammel

Carmens utgangspunkt har mer vært at hun potensielt har vært redd for det meste. Men, jeg føler jeg har lykkes bra med miljøtrening på veldig mye - og det jeg har fått trent mye på har hun etter hvert blitt veldig trygg på. Hun er jo kjempeflink med folk på besøk, takler suverent å være i storbyen, kan passere bråkete biler og tog på nært hold. Og har etter mye trening blitt ganske så flink med ukjente voksne.

Men barn er altså fortsatt en utfordring. Jeg får ”elge meg innpå” noen av kollegaene mine som har barn, så jeg får jobba med saken.