30.04 Skogtur i mer sentrale strøk

 

Så langt har Rakel og jeg lagt skogturene til øde områder, men i dag oppsøkte jeg en skog i sentrum. Jeg følte meg som en slags levende parabolantenne, som prøvde å ta inn alt og alle som fantes i nærheten av valpen. Det er jo selvsagt viktig at hun ikke opplever noe ubehagelig i ung alder. Dette var altså en tur uten at Joy var med. Rakel var nesten stille i bilen, det går altså stadig framover.

I skogen traff vi på både mennesker og hunder. Imponert over Rakel som på tross av at hun gikk løs da en av turgåerne passerte oss, valgte å forholde seg til meg og heller ikke ble redd. Hundene jeg så, passa jeg på å holde avstand fra.

I skogen veksla jeg på å legge ut små godbitsøk til henne, trene innkalling i det hun kikke opp etter spising av godbitene og trene fot ved å gi godbiter ved venstre fot.

Noe annet vi fikk trent på i dag var lyden av tog. En av mange turveier jeg bruker her på Ås går langs jernbanen. Derfor er det viktig for meg at valper tidlig venner seg til lyden av toget som passerer. Hvis de venner seg til dette når de er små, blir det en naturlig lyd for dem. Tilvenning 01 for Rakel i dag, altså.

Dessuten fikk hun være i parkeringshus og ta heis for første gang. Målet var et lite besøk i en av blomsterbutikkene på Ås. Jeg hadde nemlig lovet de ansatte der å ta med valpen på besøk. Rakel var som vanlig ydmyk, nysgjerrig og grei i møte med ukjente mennesker.

Enda en nyhet i dag – på siste turen, da altså både Joy og Rakel var med, fikk Rakel gå løs sammen med oss den korte biten fra bilen og opp til leiligheten. Tidligere har hun enten gått i sele eller jeg har båret henne på armen. Jeg fulgte så klart godt med til alle kanter og så etter skumle borettslagskatter, rever og annet. Men, de få meterne gikk fredelig for seg.

 

29.04 Tilbake på jobb og Rev på ferde

 

Jeg var spent på hvordan denne dagen skulle bli. Etter en uke helt fri, starta jeg i dag på en syv uker lang periode hvor jeg jobber på formiddagen og har halve feriedager etter lunsj. Det blir hjemmekontor de nærmeste ukene før jeg begynner å ta med Rakel en halv dag i uka i bilburet fra slutten av mai, når jeg altså skal være noe på kontoret. Etter at halv-ferien er over, skal jeg bruke oppstart avspaseringstid, og øke arbeidstiden gradvis. Med noe ferie i juli, blir det ikke hele arbeidsdager før i august.

Rakel har jo hatt en bra vane de siste dagene med å sove mye på formiddagen. Men, hun spratt opp da jeg fikk en telefon og sa «hallo». En times telefonmøte gikk ganske bra. Hun sov seg gjennom det meste og fikk ligge i fanget og synes litt på kamera (til mine kollegaers store begeistring) den siste delen av møtet.

Jeg fortsetter med bevisste bilturer alene med Rakel. Det er viktig at hun blir trygg på å være i bilburet uten Joy. I dag var det, som før, litt konsert da vi starta. Men, synes hun ble raskere stille enn noen annen alene-biltur vi har vært på. Og etter skogturen var det helt tyst.

Vi dro til et nytt skogsområde i dag. Hva gjør jeg så på skogtur med Rakel?

Jeg prøver å gå mest mulig ute i terrenget, altså ikke på stien. Oppsøker trestammer, stubber, kvister, små grøfter (terrengskifter) og går sakte sånn at hun rekker å følge med. I dag fikk jeg blant annet til litt «balanse-trening» på en trestamme. Det er bra at hun får oppleve ulikt terreng og underlag. At hun får interesse for å klatre, hoppe, balansere og undersøke i skogen.

Stort sett følger hun meg veldig tett, og da belønner jeg med godbit ved venstre side. Med andre ord – begynnelsen på fot-trening. Jeg stopper opp en gang iblant og belønner at hun sitter ved foten.

En sjelden gang finner hun noe som er så interessant at jeg får litt avstand til henne. Da venter jeg til hun ser på meg og tar noen skritt mot meg, før jeg blåser innkalling. Hvis jeg får det til, prøver jeg å løpe/gå noen skritt vekk, og så belønner med tubeost når hun kommer fram. Jeg trener innkalling i hagen også, men da for det meste med at jeg roper «Rakel». Hun blir litt ekstra gira av fløyta, og når hun er ute i hagen, er det jo ofte for at hun skal få tissa og bæsja. Hvis hun blir veldig opptatt av meg og godbitene, får hun liksom ikke helt konsentrert seg om å få gått på do.

Skogtur alene med Rakel er best til innkallingstrening. Og jeg prøver å variere på de stedene jeg drar, og velger foreløpig steder der det er lite sannsynlig å treffe på andre.

Til slutt en liten historie om hva som skjedde her i borettslaget i dag. Jeg var ute i hagen på en av de utallige lufteturene med Rakel. I høyre synsfelt så jeg et dyr som nærma seg i stor fart på gangstien parallelt med hagegjerdet mitt. Jeg rakk å tenke «For en stor katt», før det gikk opp for meg at det faktisk var en rødrev som kom lunkende. Den sprang på ingen måte panisk, og da den kom til hjørnet av hagen min stoppa den opp og nistirra på Rakel (som var opptatt med noe og ikke oppdaga reven). Så løfta den blikket og fikk se meg, og sprang så videre.

Jeg har bodd her (3 km fra Ås sentrum, ute på landet, men i et tett boligområde) i ca 15 år og har aldri sett rev i nærheten. Grevling, elg og rådyr, ja, og når det gjelder grevling har jeg flere ganger sett dem på gangveier og i nabohager. Man, altså aldri rev. Synes dessuten atferden var underlig. Dette var midt på lyse dagen, og den virket mildt sagt lite sky. Likte ikke det jeg tolket som et «sultent blikk» i retning av lille valpen og er glad for at hagen er inngjerda og at jeg alltid er sammen med Rakel uti hagen.

Dessverre hadde jeg ikke mobilen med meg, så det får bli et illustrasjonsbilde tatt av hobbyfotograf Turid Gangnes Alvestad.

28.04 Valpeoppførsel

 

Det sies jo gjerne at hvis en har valper eller små barn, og det plutselig blir veldig stille, så er det noe galt på ferde. Men, hos meg er det sånn at hvis det blir helt stille. Så ligger lille valpen og sover inntil Joy. Jeg gjør selvsagt mye alene med Rakel. Mange ganger ute i hagen om dagen, og også noen skogturer. Men, når hundene er sammen, er det veldig stor hjelp i Joy – hun er den fødte valpevakt. Og virker veldig beroligende.

Jeg er vel kanskje kjent som «dronningen av kompostgrinder», - leiligheten er kledd inn av kompostgrinder. På soverommet har jeg gjerda inn den høye senga, siden jeg er redd valpen skal klare å falle ned i løpet av natta (ja, hun sover selvsagt i senga hos meg). I stua er det veldig begrensa adgang til det som kan tygges på, særlig ledninger og møbler. Hunderommet har jeg foreløpig ikke tatt i bruk til Rakel, men det er særdeles godt sikra med høye grinder.

Ellers er jo hverdagen med valp prega av at de må ofte tisse. Tatt i betraktning at Rakel vokste opp i vinterland og ikke var veldig mye utendørs før jeg henta henne, synes jeg det har gått veldig fint med rensligheten. Hun har bare tissa inne én gang på den uka jeg har hatt henne. Riktignok har hun tissa noen ganger på terrasse og heller, hun brukte litt tid på å finne ut at grus og gress har sugende underlag og passer bedre.

Siden jeg er opptatt av hagen min, etablerte jeg for mange år siden en «tissebinge» med grus. Grunnen til at jeg helst vil unngå tissing på gresset, er at det blir flekker med dødt gress av det. Det har tatt Rakel enda lengre tid å venne seg til bingen enn gresset, men nå begynner det å hjelpe.

I dag dro vi av gårde til Flateby der jeg skulle holde valpekurs i fire timer. Var selvsagt litt spent på hvordan det skulle gå med Rakel, men det gikk kjempefint. Hun sov og slappa av i bilen, spiste lunsjen sin og var kjapp med å gå på do. Så fikk hun komme ut og være en søt, liten demohund for kursdeltagerne mens deres valper var i bilen.

Etter kurset ble det en kort skogtur med en venninne og hennes to voksne labradortisper. Rakel klarte seg bra sammen med flokken. Respektfull, men ikke redd for de fremmede hundene.

På ettermiddag/kvelden var hun mye mer urolig enn vanlig, og hadde noen race inne. Sikkert litt underaktivisert etter den spesielle dagen.

27.04 Joy og Rakel

 

Små valper går som kjent fra full fart til dyp søvn «på et øyeblikk». Planer om å dra på skogtur kan derfor plutselig endres, når lille valpen slokner. Jeg vekker henne selvsagt ikke fordi jeg har planlagt å ta henne med på tur.

Hun sover veldig godt på formiddagen, derfor planen om en etter lunsj tur. Men, så var jeg litt ekstra lenge ute i hagen med henne, siden sola skinte og jeg fant ut at jeg skulle innta lunsjmåltidet ute i sola. Hun fikk med seg mange av lekene sine ut og også et tyggeben. Aller mest interessert var hun nok i hva jeg spiste, men også lekene vakte en viss interesse. Antar at hun ble litt ekstra trøtt av dette.

Jeg ville også finne ut om Joy var mer interessert i å leke med henne ute enn hun er inne. Dermed tok jeg fram en tøyand Rakel ikke hadde sett før. Hun løp lykkelig rundt med den, men Joy var helt uinteressert i å bli med på noen lek. Nå har jeg jo bare hatt Joy i to år, og vet ikke om hun var mer leken da hun var yngre. Men, i en alder av ni år er hun i hvert fall ingen lekekamerat for Rakel.

Derimot er hun en herlig hodepute for Rakel og antagelig en medvirkende årsak til at Rakel sover så lenge og så godt på dagtid. Og kanskje «takket være» at hun ikke vil leke med Rakel, kan jeg trygt slippe dem løse sammen uten å være redd for at Joy i sin begeistring skal løpe henne overende.

Jeg har selvsagt vært veldig spent på fra start om relasjonen Joy-Rakel ville bli annerledes enn Joy-Clara. Clara ble ganske fort så slitsom å håndtere for Joy at jeg hadde de to adskilt i hvert sitt bur i bilen. Hvis jeg husker riktig, var det heller ikke sånn at Clara og Joy lå i samme seng i timevis i lugn og ro. Det ble fort «bråk» hvis Clara gikk bort til Joy. Så, jeg krysser fingrene for at det fortsetter å være så fredfullt som det er nå.

På kvelden fikk vi besøk i hagen og Rakel fikk sitte på flere forskjellige fang.

26.04 Gjøre ingenting med valpen eller japansk barnehage?

 

Først dette med japanske barnehage. Jeg tenker på valpetida litt sånn som japanerne tenker på barnehagen (ja, jeg er jo oppvokst i Japan og har med meg litt fremmedkulturell bagasje). Barnehagen er til for å skape gode vaner, få opplæring i den type kompetanse en trenger for å lære noe når en begynner på skolen. Sitte stille, høre etter, konsentrere seg, vente på tur osv. Poenget er at når en begynner på skolen skal en ikke behøve å lære å sitte stille eller rekke opp hånda, for det har en allerede lært i barnehagen.

Det er en god forberedelse til målretta jakttrening at en valp har lært lugn, ro og tålmodighet, og klarer å håndtere en belønning uten å gå bananas. At valpen trives med å være i fotposisjon, er trygg på å sitte stille og forstår basic fløytesignaler. At valpen er vant med at vi stryker og tar på den, at den har fått en god relasjon med eier basert på samarbeid, trygghet og respekt. Alle disse tingene er gode forberedelser til jakttreningen.

Dessuten er jeg helt sikkert på at uansett medfødte egenskaper og «will to please», så er det en fordel for valpen at den faktisk har lært å oppsøke fot-posisjon og oppsøke vår hånd. I tillegg til sin medfødte evne til samarbeid, kan den kjenne seg trygg på at det den gjør er riktig og noe vi ønsker.

Dere som har fulgt meg «gjennom flere valper», vet at jeg misliker sterkt å slenge om seg med begreper uten å definere dem. Det gjelder også å påstå seg å «gjøre ingenting med valpen». Folk som sier det, mener åpenbart noe annet enn det jeg gjør med å gjøre noe/gjøre ingenting. Jeg er nemlig helt sikker på at absolutt alle som har valp gjør noe. Vi gir dem mat og vann, vi snakker med dem, koser med dem, griper inn hvis de er på vei mot noe som er farlig og har helt sikkert noen husregler. Vi beskytter dem mot eksterne farer, vi bruker ord, lyder, håndbevegelser mer eller mindre bevisst til kommunikasjon. Det er klart at alle «gjør noe»!

Men, for all del, jeg kan legge godviljen til å tolke dette som at en ikke trener (der har vi nok et ord som må defineres) – la si i betydningen lære øvelser av noe slag – med valpen. Det tror jeg heller ikke på. Aldri i verden om noen venter til valpen er for eksempel 7 måneder med å trene innkalling. Nei, jeg tror det er snakk om en slags uutalt oppfatning av hva en skal gjøre «ingenting» av – nemlig apporteringstrening og kanskje også fot-trening. Det er selvsagt mulig jeg tar feil av hva jeg nå gjetter meg til at «gjøre ingenting» betyr. Uten en definisjon blir det jo bare en gjetning.

Jeg lurer på om dette med «å gjøre ingenting» kan henge sammen med en slags «skole» der en ikke bryter opp apportering og fot i flere momenter, men bare oppfatter det som en eneste lang «hendelse». Jeg er nemlig enig i at en lang «apporteringshendelse» som begynner med et kast hunden ser og slutter med at hunden avleverer apporten, absolutt ikke er noe jeg synes en skal gjøre med en liten valp. Så, hvis fravær av markering med påfølgende grunnapport er en definisjon på å gjøre ingenting, så er jeg skyldig. Jeg er også enig i at å gå lange strekninger fot ikke er noe en bør gjøre med en liten valp. Så hvis fravær av lange fotstrekninger er definisjonen på ingenting, er jeg også skyldig. Jeg gjør ut fra disse definisjonene ingenting med en liten valp. Men, siden jeg definerer det å «gjøre noe» helt annerledes, så gjør jeg faktisk en hel del.

Så lurer jeg på en ting til – og det er dette med metoder. Hvis en ønsker å trene med mye dominans og korrigering, så kan det virke logisk å vente med dette til la si valpen er 7-8 måneder, siden den ikke «tåler» slike metoder tidligere. Kanskje vil det da være bedre å sette spørsmålstegn ved metoden enn det at en «gjør noe»?

Om valpen min blir stresset av å gjøre noe, overaktivisert? Nei, av to årsaker. For det første fordi jeg bruker positive metoder – det blir mer som å leke inn og befeste atferd. For det andre er den såkalte treningen delt opp i små momenter, som blir en slags naturlig del av hverdagen og varer i korte øyeblikk i løpet av en dag. Det valpen gjør aller mest av hos meg er å sove!

I tillegg til å sove må en liten valp ofte på do. Da er den våken og jeg kan kombinere en liten tur ut i hagen med litt sitt, litt innkalling og belønne at valpen går ved min side. I tillegg til lek og kos, så klart. Totalt er det snakk om noen få minutter i løpet av en dag, men jeg er bevisst på hva jeg gjør de få «trenings»-minuttene.

Fot i små biter

Istedenfor brått å få en brysk tilrettevisning om hvor fot er ved 7 måneders alder, kan den fot-trente valpen kjenne igjen den trygge fot-posisjonen når vi faktisk begynner å gå fot «på ordentlig». Jeg velger å trene fot i små biter, på mange forskjellige måter.

Belønne posisjon ved fot i ro

I begynnelsen får valpen mye ros og belønning for å befinne seg akkurat der. Treningen skjer inne hos meg eller i hagen.

Snu oss i en innkallingssituasjon, slik at valpen havner rett

Vi kan utnytte innkallingssituasjonen når hunden kommer mot oss, til å snu oss slik at den lille valpen naturlig havner nettopp ved vårt venstre ben. Eller når valpen kommer løpende til oss uten at vi har kalt på den, kan vi også snu oss på samme måte.

Belønne at valpen oppsøker foten selv

Etter hvert kan vi da erfare at valpen oppsøker foten vår på eget initiativ, noe som gjør at den får masse ros, selvsagt.

Mottrykk

Vi kan også bruke «mottrykk». Jeg dytter hunden forsiktig til siden eller forsiktig framover mens den sitter ved fot. Veldig forsiktig, bare til jeg kjenner at den dytter mot. Dette er altså en måte å få hunden til å «tviholde» på fotposisjonen. Det er nemlig naturlig for hunden å dytte imot. Dette er også en metode som på sikt kan brukes i forbindelse med “stadga”-trening, altså at hunden skal ha impulskontroll på å løpe etter en apport. Så lenge vi dytter på den, betyr det sitt i ro.

Bakpartskontroll

Det er også nyttig å lære hunden både sidelengs og baklengs forflytning, en snakker gjerne om «bakpartskontroll» når hunden lærer at den aktivt må flytte bakbena også, ikke bare forbena. Og bakpartskontroll kan vi f.eks. trene ved å bruke en dokrakk for barn. Hundens forben på krakken ved vår fot og så tar vi små skritt i en sirkel. Dermed må hunden beholde forbena på krakken, og kun flytte bakbena for å bli med oss rundt.

Dette med rette sitter er faktisk veldig nyttig på sikt når en skal i gang med jakttrening for alvor. Én ting er at det er bra om hunden bruker så lite energi som mulig på å rette seg inn og ha hodet og kroppen vendt i riktig retning. Det er også bra å slippe stresset med å mase på hunden for at den skal rette seg inn. Det beste er om den gjør det nærmest av seg selv, fordi den i ung alder har lært den nøyaktige posisjonen den skal innta ved vår fot.

Små forflytninger, følge venstre fot

Så kommer tiden for å starte med veldig små forflytninger. Bare et lite skritt av gangen. Og så raskt som mulig slutte med å belønne med godis, og heller gi kos og ros.

Videre går det an å lære av «lydighetsfolket» og lære hunden til at når vi flytter vårt venstre ben først skal den bli med. Når vi flytter vårt høyre ben først, betyr det derimot sitt og bli. Dermed vil vi på sikt ikke behøve å bruke så mye kommandoer med «fot» og «bli» fordi vårt fotarbeid gir hunden de nødvendige kommandoer.

Belønne posisjonen ved fot i ro med forstyrrelser

Dette er på en måte det samme som jeg begynner med, men nå har valpen fått noen uker/måneder på seg og er klar for forstyrrelser. Her handler det om å ta med seg øvelsen at hunden skal sitte i ro ved foten ut i terrenget eller ut i byen. Utsette valpen for andre inntrykk og lære den at den fortsatt skal forholde seg helt i ro ved vår fot. Det er viktig å huske på i møte med andre at når valpen befinner seg ved vår fot er den på et fristed hvor ingen skal oppsøke, skremme eller friste den. Vi må verne om dette stedet.

«Traskefot»

Nå har jeg vært gjennom de nevnte metodene jeg bruker for å lære inn fot-posisjon. Jeg har fortsatt ikke satt noe navn på denne øvelsen, men den lille valpen har fått ganske bra forståelse for at fot er et godt sted å være. Valpen er klar for å begynne å traske sammen med meg.

“Traskefot” er nok noe mange med retrieverjakt-erfaring bruker. Nemlig å bare tusle i vei og tilstrebe at hunden går med lav intensitet og uten forventning pent ved siden av oss. Dette lærer jeg inn uten godbiter og uten noe kommandoord. Starten på øvelsen er at hunden IKKE skal ta blikk-kontakt og jeg setter heller ikke ord på øvelsen. Kanskje bare sier navnet til hunden veldig stille og begynner å gå når den er i en rolig sinnsstemning.

Begynner med enkelt underlag og uten forstyrrelser, korte strekninger. Hunden i bånd. Den får ikke lov å snuse i bakken. Ta vendinger til høyre og venstre. Lokke hunden med hvis den går for langt bak. Forsiktig løfte den tilbake hvis den går for langt fram. Det lønner seg å ha mange temposkifter og skifte retning underveis, sånn at hunden må følge med og det ikke blir så kjedelig.

Etter hvert kan vi øke vanskeligheten ved å endre underlag – f.eks. gå på gress, løv og andre steder med mye lukt. Først når hunden behersker ulikt underlag, ulikt vær, ulik topografi (bakker og skråninger, trapper) - og gjør dette med rett sinnsstemning, så kan vi sette navnet “fot” på øvelsen.

Jeg er fullstendig klar over at det ligger en del dominans i en sånn måte å trene fot på. Derfor er det så viktig at valpen på forhånd har fått kompetanse (på mange forskjellige måter) på hvor den skal være, hvordan den skal komme seg dit, forbli der, forflytte seg sammen med meg og føle seg. SÅ, kan vi begynne å gå i fellesskap.

NB! En må tilpasse dette til valpens personlighet og alder Jeg begynner kanskje når valpen er rundt fire måneder, men med korte, korte strekninger. Ser jeg at den blir litt nedtrykt, er jeg rask med å snakke til den i lys, vennlig stemme, og få opp humøret. Jeg holder nøye øye med ører, hale, eventuell pesing eller snuteslikking. Tilstreber en lugn sinnsstemning, som ikke skal være redd eller nedtrykt. Helst en sakte vaiende hale rett ut fra kroppen.

Det er ganske behagelig når en går slik traskefot med hunden og kommer inn i en egen “boble”. Nesten som en slags meditasjon. Jeg har opplevd mange ganger (med unghunder/voksne hunder) at møtesituasjoner som kanskje ellers kan være utfordrende, går som en drøm når vi er inne i traske-fot—bobla.

Etter hvert som hunden blir eldre, er dette en slags ro-øvelse en kan ta fram når en for eksempel skal inn på en jaktprøve og ønsker å roe ned både seg selv og hunden. 

Apportering i små biter

Jeg bryter opp «apporteringshendelsen» i mange små biter og dessuten trener jeg dette UTEN en apport. Og disse småbitene som en dag skal settes sammen til apportering, begynner jeg med så fort valpen har kommer i hus. Så, hvilke småbiter er det snakk om?

Innkalling

Kanskje kan en mene at innkalling er noe annet enn apportering, men jeg vil si at innkalling er en veldig viktig del av apporteringen. Og det går an å trene «avslutning» av innkalling med tanke på en framtidig apportering. Jeg lærer Rakel at denne avslutningen er å sette seg pent foran meg etter at hun har kommet løpende på innkalling. Så får hun en godbit i ryddige former når alle bena er i bakken. Ikke fordi jeg mener at hun på sikt må sette seg ifm avleveringen, men for allerede fra start å få inn litt lugn og ro etter at hun har kommet løpende til meg. Så tar jeg henne gjerne opp i fanget og lar henne slikke meg i ansiktet, koser med henne og kiler henne på valpemagen. Vi veksler altså mellom aktivitet og passivitet – en fin kompetanse for en retriever å få inn helt fra start.

Sitt og bli

«Øvelsen» der framme er at hunden skal kunne sitte uten kobbel ved fot, men for å generalisere er det fint å trene på sitt og bli i mange sammenhenger, også når hunden er litt unna oss. Klart at denne kompetansen på selvbeherskelse kommer til nytte i jakttreningen!

Følge

Etter hvert kommer jeg til å trene Rakel til å følge min hånd når jeg rygger. Dette ligner den siste delen av innkallingen, men med lavere tempo, og enda mer fokus på lugn og ro. Da vil omvendt lokking komme til nytte, fordi valpen må konsentrere seg om å gå pent og ikke sprette og kave for å få tak i godbiten.

Håndtarget

Dette har vi ikke begynt med enda, men det er et fantastisk bra verktøy for en framtidig avlevering. En lærer altså valpen til å oppsøke en flat hånd. En slags hjernevask på å senere oppsøke hånda vår MED en apport. Jeg tenker at Rakel skal bli bedre på omvendt lokking før jeg begynner med håndtarget.

Bæring

Valpen skal tidlig få stifte bekjentskap med forskjellige gjenstander hun kan bære på, og få masse skryt når hun bærer, særlig i retning av meg. Vi har så vidt prøvd oss på dette med en av Rakels leker på kjøkkenet i dag. Etter hvert kan jeg bytte godbit mot gjenstand og så levere henne gjenstanden (hennes egne leker) tilbake. Underveis i valpetida skal jeg trene på å gjøre henne trygg på å bære på alt mulig, også apporter av ulike slag.

Tegn, signaler og ritualer med godbitskål og godbit

Det går helt utmerket å trene tegn, signaler og ritualer uten å gjennomføre noen apportering, ikke bare innlæring på en liten valp, men også vedlikeholdstrening på voksne hunder. Alt en trenger er en matskål og godbiter. Jeg kommer til å trene inn forskjellige ritualer, med skille på markering, minnesmarkering og dirigering på matskål med godbit. Etter hvert med forskjell i gradering (altså hvor godt hunden synes det er) av godbiter. Lavest gradering i matskåla og bedre hos meg når valpen kommer tilbake.

Stoppkontakt på fløyte

Når det har gått noen uker og jeg er fornøyd med innkallingen på fløyte, kommer jeg til å lære Rakel stoppkontakt. Ingen apportering er innblandet, jeg bruker kun belønning med godbit.

Utvikle luktesansen, søk

Valpen har selvsagt en utmerket luktesans, men vi kan hjelpe på søksutviklingen ved at vi legger litt til rette. For eksempel ved å servere noen måltider ute i lyngen og la valpen søke seg fram til maten. Eller å gjemme valpens leke i skogen og la den oppdage den. Når både innkallingsfløyte og stoppkontaktfløyte funker, kommer tiden for å lære inn fløytesignalet for nærsøk.

-----

Så langt «treningsteori». Hva har vi gjort i dag? Rakel sov rolig hele natta, heldigvis ingen bivirkninger av flått-middelet hun fikk i går kveld.

Hun sover og sover om dagen også. Kan ikke huske jeg har hatt en valp som har vært så «flink» til å sove lange perioder sammenhengende. Det hjelper selvsagt at jeg har Joy her – hun ligger jo også og sover, og er veldig lugn inne. Dermed blir hun en bra mentor på hvordan man oppfører seg innendørs og Rakel har dessuten en fin og varm hodepute tilgjengelig.

Det er artig å se hvor bra Rakel har blitt på autositt. Hun setter seg naturlig foran utgangsdøra når vi skal gå ut og når vi skal gå inn. Ellers kunne jeg glad observere Rakels atferd da vi møtte på en nabo på parkeringsplassen i dag. Den eldre dama kom gående med sin rullator. For det første var Rakel helt ubekymret for rullatoren, hun ville bare lukte på hjulene. Og så satte hun seg pent ned foran dama og så på henne, så kunne hun få litt kos. Autsitten funker!

Jeg fortsetter å jobbe med autositt ifm foring, men det er fortsatt litt vanskelig for henne, hun er jo så veldig ivrig når hun skal få mat. Flere ganger i løpet av dagen trener jeg autsitt med en matskål med en liten godbit i. Selve matskåla signaliserer mat, så hun blir litt gira, men ikke like mye som ved måltidene. Litt etter litt blir hun bedre på selvkontroll fordi hun erfarer at det er det å sitte stille som gir belønning.

I dag har vi vært på to skogturer. Én med bare Rakel og én med begge to. Det er stor forskjell på hvor rolig Rakel er i bilen når hun er alene og når Joy er med, men det blir sakte bedre og bedre alene i buret.

Også i dag har jeg gjort forsøk på å ta med en av lekene hennes i skogen, men jeg må bare konstatere at det som er interessant inne og i hagen ikke er det i skogen. I skogen er det altfor mye annet som er interessant.