15.01 Nok en femtende

Nok en gang skriver vi historie, Petra og jeg. 8 (åtte!!) måneder og noen timer har gått siden Petra sist hadde epilepsianfall. Vi har klart det igjen - enda en måned lagt til rekorden.

Som noen sikkert har fått med seg har jeg i de siste ukene hatt bekymringer med at Petra har kasta opp. Det kan nå se ut som diettforet (id) og Diarsanyl har roa det ned. Hun får de vanlige to måltidene om dagen, men da med id og ikke Vom og Hundemat. Dessuten en liten dose Diarsanyl. Planen er å holde på en tidagers tid med Diarsanyl, for så å kutte den ut, men forsette enda en stund med diettforet. Jeg er optimistisk ift å få orden på magen...

MEN, det som bekymrer meg er opptaket av epilepsi-medisinen. Dette fordi Diarsanyl jo nettopp skal lage en slags beskyttende hinne som kler fordøyelseskanalen. Hvordan blir opptaket av Pexion med en slik “hinne”? Ja, dette har jeg spurt både nevrologen og Boheringer Ingelheim (som produserer Pexion) om, men ikke fått noe svar foreløpig.

Jeg løser det ved å gi tabletten i forkant av måltidet (og altså Diarsanyl), og håper at opptaket av Pexion blir bra nok.

Som om det ikke var nok med bekymringer om Petra, er det  igjen usikkerhet ift jobb og kontorplassering. Den gamle sannheten om at livet ikke er rettferdig viser seg nok en gang å stemme. Vi har mange slags tilsyn og kontrollorganer her i landet. Men, det er ingen som griper inn når noen liksom har fått nok av elende og kanskje burde behandles ekstra pent til en forandring.

Heldigvis går det an å kanalisere energiuttaket til mine firbente samboere. Tenk å bli satt så stor pris på bare fordi jeg kommer hjem hver ettermiddag! Ingen bebreidende spørsmål om hvor jeg har vært hele dagen eller hvorfor jeg er sen. Tenk å bli så utrolig glad for et måltid! Ja, de er lette å glede disse hundene.

Og de lever i nuet. I motsetning til meg er de ikke bekymra verken over hva de tidligere har blitt utsatt for eller hva de kan komme til å utsettes for i framtida. De bare lever her og nå. Derfor er de mine store forbilder.