01.01 Et nytt år med Petra

Tankene om et nytt år er prega av Petras diagnose. Går det bra med Petra, spør folk, og da mener de - er hun anfallsfri? Ja, det er hun, og det går bra med henne. Men, går det bra med meg....? Det gikk dårlig i våres. Med meg. Men, fra sommeren har det gått bra. Med meg. Så lenge jeg makter å holde bekymringene sånn passelig unna. Men, jeg vet at hvis hun får flere anfall, vil bekymringene øke. Øke så mye at jeg ikke holder det ut, - tror jeg. Derfor har jeg på en måte tatt den vanskelige beslutningen på forhånd. Kanskje får jeg bruk for beslutningen, kanskje ikke.

Jeg vet ikke hva framtiden vil bringe for Petra. Jeg planlegger som om hun skal leve i 10 år til, men er forberedt på at jeg kan miste henne i løpet av noen uker, og kanskje må kjøpe meg ny hund i løpet av året. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med henne.

Nå er det selvsagt ingen som vet hvordan det går med sine hunder. De kan strengt tatt bli overkjørt eller få en alvorlig infeksjon i morgen. Men, likevel er det noe annet å leve med en kronisk og ikke-forutsigbar sykdom. Som bare er der hele tiden. Hver dag.

Mange hundeeiere har opplevd å kjenne seg som en bøddel når en må ta den tunge beslutningen om å la en hund reise til hundehimmelen. Som regel tar en sånne beslutninger fordi hunden er gammel og/eller syk, og den skal få slippe mer lidelse. For meg er det sånn at jeg kanskje må ta den type bøddel-beslutning av hensyn til MEG. Ikke fordi hunden lider, men fordi jeg ikke klarer å leve med sånne bekymringer.

Derfor ligger sorgen på lur hver dag. Fordi jeg mistenker at jeg ikke er tøff nok til å klare å leve med en epileptiker - hvis hun får flere anfall. Fordi Petra og min sameksistens står og faller på at hun på tross av den dystre statistikken fortsetter å holde seg anfallsfri. Fordi jeg innerst inne bebreider meg selv at jeg ikke er tøffere.

Midt i det dystre, så tenker jeg at jeg har lært noe nytt om det å være hundeeier det siste året. Noe nytt om meg selv. En innsikt som har kostet mye, men som ikke er bortkasta uansett hvordan det går - med Petra.