Vinteren har kommet og det er flere enn 10 blå om dagen. Underlaget er så langt helt ypperlig, litt snø, sånn at det er lyst, rent og trivelig, og ikke glatt. Det kunne ha gått fint å sykle - hvis det altså ikke hadde vært for temperaturen. Det går jo virkelig ikke an å sykle når det er SÅ kaldt! Så, de siste dagene har det blitt mange fine turer. I går var vi faktisk en gjeng på syv hunder og tre damer på tur. Jeg hadde med meg en lånehund i tillegg til mine egne. De firbente fikk virkelig løpt av seg litt energi og lå utslått resten av kvelden.
Alle som kjenner meg vet at jeg misliker vinteren. Jeg liker verken den dyre og smertefulle kulda, det skumle og treningsfiendtlige mørket, den farlige og vanskelige “glatta” eller den arbeidskrevende og upraktiske snøen. MEN, jeg må bare si at ettermiddagens tur slett ikke var verst i 14 minus. I skogen er det kjempefint - bare et lite dekke med snø, så veier og stier er uten skiføre og dermed fullt framkommelig. Litt lys da vi starta på turen - god hjelp av snøen til å lyse opp skogen.
Et par oppfriskende timer ute, i glitrende vintervær var faktisk ganske så deilig. Men, jeg er ikke omvendt, altså, bare litt positiv. Vinteren får fortsatt ingen “likes” av meg, og jeg teller ned til våren.
Det var nesten ingen andre i skogen i 16-tida på ettermiddagen, så jeg tok sjansen på å la begge hundene løpe løs. Petra er det aldri noe problemer med, i den grad hun går bort til folk, oppfører hun seg alltid helt fint. Dessuten har ikke Petra et så stort behov for å gå bort til folk. Carmen, derimot, er veldig interessert i å gå bort til folk og i tillegg kan hun finne på å utagere. Så, det sikreste er å ha henne i bånd, men det er jo så kjedelig for henne, så innimellom tar jeg altså sjansen på å slippe henne.
Det gikk dessverre ikke så bra i dag. En hundeeier plutselig dukka opp i halvmørket og fikk “gleden” av en opprørt Carmen som kom fykende med busta til værs. Jeg beklaga selvsagt, og fikk kontroll over Carmen. Hundeeieren sa til meg, - “Du kan være glad jeg er hundeeier og ikke redd for hunder, for dette så stygt ut”. Så forlangte hun å få vite hvor jeg skulle gå videre og proklamerte at hun skulle gå i motsatt retning.
Ja, det er da en føler seg temmelig dum og ca fire år gammel..... Jeg vet jo selvsagt at hun hadde rett. Det er min feil hvis jeg lar en hund som kan utagere løpe løs. Og det hjelper jo ikke at JEG vet at Carmen “ikke er farlig, bare litt redd”. Hun ser jo kjempeskummel ut når hun kommer løpende.
Litt oppskaka etter episoden ble resten av turen på skogsstien i bånd for Carmens vedkommende, mens Petra forsatt fikk beholde friheten. Da vi skulle hjem igjen tok vi turen over jordet, og endelig kunne også Carmen få strekke på bena i det oversiktlige “terrenget”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar