I dag begynte jeg ettermiddagen med 8,5 km felles sykkeltur. Jeg gjorde som sist, - slapp Petra løs mye av turen. Og, som sist, så gikk det fortere enn om jeg sykler med dem hver for seg.
Så var det fellestrening. Carmen fikk ligge i bilen og Petra bli med ut. Vi møttes kl 17 og hadde et par timer på oss før det ble mørkt. Hele seks ekvipasjer faktisk, et par på AK-nivå og resten BK-nivå.
Begynte med å legge ut fire områder som hundene fikk være med rundt og se. Så forlot vi alle på stamplass bortsett fra den ene hunden vi skulle jobbe med. Tanken var altså å bidra som medhjelpere og legge alt fokus på å trene den ene hunden som var med ut.
Vi ser jo noen ganger når vi trener at vi kan bli så “bundet” av opplegget at vi ikke er flinke nok til å ta oss tid til å få gått ordentlig fot, eller nøye nok med ikke å sende en hund som stresser ved foten.
Men, denne gangen altså, var alt fokus på at den ene hunden skulle oppføre seg perfekt før den fikk hente noe som helst.
Ekvipasjen fikk gå fot, så kom det skudd og kast i motsatt retning ift ett av områdene. En skulle så gå videre fot mot markeringen, men etter hvert snu seg helt rundt og sende på et område. Bryte forventninger var altså stikkordet. Og du verden så bra det funka!
Petra har kommet seg betraktelig hva gjelder å gå fot. Hun ser ikke lenger ut som da hun var yngre, - at hun holder på å eksplodere av forventning. Ikke er hun konstant i ferd med å stikke av heller. Hun klarer faktisk å holde seg omtrent ved fot selv om hun er løs.
Men, grunnapporten, ja, - det er en annen historie. Og her er det noe med at jo mer spennende apport, jo vanskeligere blir det. Kanvas er enklest, så blir det vanskeligere hvis det er pelsdummy, enda verre med tennisball, og aller verst med vilt.
Jeg får vel bare spa fram et tonn med tålmodighet og holde meg til kanvas til det sitter 110 %.
Petra huska for øvrig alle områdene veldig godt, og løp i fine, rette linjer. Og det så ikke ut som det var noe særlig vanskelig for henne å slippe den forstyrrende markeringen, da vi skulle snu og sende på området.
Ellers var det interessant å observere Petra og en av de jevnaldrende unghundene. Mens treningskompisens hund er skikkelig av når de går fot på vei til treningsområdet, men blir voldsomt på når det er oppgaver på gang, så er Petra mer jevnt på hele tiden. Petra girer seg ikke noe særlig opp over at det kastes eller hun skjønner hun skal få apportere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar