Begynte dagen med å dra på møte i Oslo, - hundene var selvsagt med i bilen. Jeg gjorde sånn som jeg har gjort en del ganger etter Petras første anfall, - lagde i stand en soveplass til Carmen bakerst, bak hundeburet. Sånn at de altså er innestengt i hvert sitt område, og ikke er i samme bur - dersom Petra skulle få et anfall.
Ingen bekymring med varm bil og sol lenger, dessuten glimra sola med sitt fravær i dag. Men, da er det fint å ha en luftekrok til bilens bakdør, sånn at det går an å slippe inn litt luft uten at det kommer inn regnvann.
Jeg hadde reist tidlig inn og rakk en luftetur med hver av hundene før møtet begynte. Etter at det var slutt gikk ferden videre til Lillestrøm.
Hvert år så lurer jeg veldig på hvordan folk for ramme alvor kan LIKE mørketida! Det er da så til de grader upraktisk. Trene hund, f. eks. blir kjempevanskelig uten dagslys.
Vel, vi møttes ved en stor idrettshall i dag - med diverse opplyste baner, som også kasta litt lys utover plener og gangveier inntil. Dermed hadde vi litt kunstig lys i tillegg til det svinnende dagslyset.
Jeg kom litt tidlig og tok først en tur ut med Petra og noen dummyer. Agendaen var i grunn bare gå fot og gjennomføre fine grunnapporter. Og jeg må si at jeg var kjempefornøyd med henne.
Vi har jo strevd med dette i flere måneder. Uten at jeg skjønner hele sammenhengen, så hadde Petra tidligere helt fantastiske avleveringer. Og jeg var SÅ fornøyd med å ha lært henne avlevering via “hånd-target” metoden. Men, så virka det som at min reaksjon på hennes dårlige opptak gjorde at avleveringene ble dårlig. Vi måtte liksom begynne på nytt.
Så har jeg prøvd diverse. Bytte med ball, ekstra gode godbiter, springe fra henne, springe mot henne, “minne henne på” håndtarget i forkant av apportering, skryte, korrigere. I det hele tatt. Så har liksom tiltakene virka en stund, for så ikke å virke lenger.
Nå er vi inne i en fase med “uhemma skryt”. Jeg oppfører meg som reneste “lydighetstreneren” der jeg høylydt skryter av hunden min på vei hjem med dummy, Og det fungerer altså utmerket, - har gjort det i mange dager.
Kan det være så enkelt som at hun bare trengte å forstå at jeg blir så utrolig glad når hun bærer denne tøyposen pent på tvers i munnen, har retning rett mot meg i full fart, og strekker hodet opp i hendene mine og dytter tøyposen pent i hånd?
Vi var i hvert fall glade begge to på treningen i kveld, veldig fornøyde med hva vi fikk til. Også gikk vi fot, da, langs gangstier. Apporteringen vi gjorde var til dels på tvers av stier.
Vi måtte stadig vente på folk som gikk forbi, som var på vei til eller fra idrettshallen. Og det som er så utrolig greit med Petra er at hun ikke bryr seg om verken folk eller andre hunder når vi trener. Det virker ikke som hun har noe som helst behov for verken å holde kontroll med folk er, vise seg fram, ta kontakt eller noe som helst. Veldig annerledes enn Carmen, altså, hvor jeg må være på vakt hele tiden. Carmen ønsker nemlig litt av hvert, - både å tøffe seg og også å oppsøke kontakt. Mens Carmen er skarp og veldig sosial - og litt utrygg, har Petra en annen “cocktail” i mentaliteten sin.
Vel, Petra ble satt i bilen og det var Carmens tur til å komme ut på fellestrening. Vi var fire ekvipasjer som møttes i solnedgangen. Det hadde faktisk slutta å regne…
Hm. Vanskelig å se markeringene, ja, - og vanskelig å dirigere hund, også. Det ble litt så som så med Carmens trening i kveld. På slutten, derimot fant vi et område som var bedre opplyst og klarte å få til noen vellykka markeringsoppgaver.
Dessuten hadde vi et utrolig artig jaktlig overraskelses-moment. En av treningskompisene hadde tatt med seg en lydinnspilling av en drive, folk som hæppa, skudd, kvister som ble slått mot grener, andelokk, - i det hele tatt ganske mye “haloi” - som varte flere minutter. Avspillingen ble gjort via mobiltelefon, ledning og en liten høyttaler.
Utstyret ble plassert ved foten av en bjørk, og så ble det kasta noen dummyer rundt den. Hundene fikk sitte stille og pent og observere. Og du verden, så på de ble. Carmen fikk skikkelig lang hals og kom faktisk også med en liten lyd.
Poenget med denne treningen var altså å avdramatisere dette med “drive” - som jo stadig vekk forekommer på jaktprøver. Og som mange av hundene opplever som heftig og kan bli stressa av.
Vi snudde oss helt rundt og sendte på områder som var lagt ut på forhånd. Og til slutt skulle hundene hente dummyer på driven. Carmen fant ingen dummy, så hun tok rett og slett med seg høyttaleren isteden! Joda, mykt bitt, så det gikk jo greit. Problemet var bare at hun fikk med seg ledningen også i apporteringen, og den fant vi ikke igjen etter avleveringen.
Mye leting, og det måtte en Golden til - så fant vi ledningen der vi hadde stått og tatt imot. Takk til Basse, som sparte meg for å kjøpe ny ledning!
Nok en fin treningskveld med gjengen, - gull verdt å ha dere, folkens!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar