I dag var det for en gangs skyld vakkert vær, etter ukevis med regn og grått. Dermed var det såpass med lys i 17-tida at jeg tok meg en skogtur, og droppa sykkelturen. Vi møtte ingen på vår ferd, og hundene hoppa og spratt rundt i skogen og koste seg i terrenget.
Jeg hadde med noen dummyer og begge fikk hente noen enkle fremmadsendinger.
Så avslutta jeg turen med å legge ut et feltsøk i hogstfeltet. Det var ganske mørkt da vi holdt på, men det funka greit. Sendte de ut annenhver gang, og på slutten fikk de begge søke etter den siste apporten. Det var Carmen som til slutt fant den.
Ja, det er utrolig hva en får til bare en VIL! Treningsgjengen gir seg ikke selv om mørketida har kommet. I utgangspunktet møtes vi to ganger i uka til trening. I mørket på en hverdagskveld og i dagslys i helgen.
En må jo være litt kreativ for å få til jakttremimg i mørket, vi er på stadig utkikk etter opplyste områder. Det er bra med sterke lyskastere fra idrettsanlegg og skolegårder som kaster lys også ut i terreng som ligger inntil. Og et sånt sted var kveldens treningsområde.
Jeg kom tidlig nok til å rekke en kort økt med Petra. Litt apportering på asfalten, og skille på ut og sidedirigering. Og, da oppdaga jeg at når hun gikk feil, og jeg sa nei, så var det nok til å igangsette det vanlige tullet med avlevering.
Når hun neste gang gjorde rett, og jeg skrøt, så ble alt perfekt med avlevering. Tror hun (blant annet, - det er vel ikke hele svaret) er veldig sensitiv for min reaksjon. Faktisk! Hun er selvsagt ikke skjør, sånn som Carmen er, men heller ingen betong-hund. Petra reagerer altså på min respons på det hun gjør, og hun fanger opp de minste små signaler på at jeg ikke er helt fornøyd.
Dermed tenker jeg at vi i en periode må holde mye på med suksesstrening, og at hun i utgangspunktet ikke får mulighet til å gjøre feil.
Så var det Carmens tur - som vanlig iført refleksvest og lys . Tema for kvelden var drive, vi delte oss i to lag. De som skulle “drive” gikk ned i dalen og kom opp bakken mot de som stod på linja. Dette gjennomførte vi på to steder i terrenget, og vi hadde i hvert fall på det første stedet et ganske så godt opplyst terreng, takket være lyskasterne.
I tillegg hadde vi noen fremmadsendinger.
Carmen gjorde vel litt av hvert, men var ganske imponert over henne på en lang fremmadsending.
Jeg var veldig spent på kveldens trening, siden det krydde av barn og ungdom rundt skolen - de hadde Halloween-fest. Ja, da kan dere jo tenke dere bekledningen. Carmen, som altså synes barn er litt skumle, blir jo ikke spesielt beroliget at de går rundt med skremmende masker og leker og hoier.
Enda mer spennende ble det da en gjeng barn av nye landsmenn flokka seg rundt oss for å se hva vi drev med… Og det som var snodig var at de plukka seg ut Carmen som den mest interessante. De fire andre hundene var gule, tre golden og en labrador. Carmen var den eneste svarte, og den eneste med vest og ikke minst lys. Grønt lys.
“Se på den hunden - den lyser grønt! Så kul hund du har! Veldig flinke hunder!” Ja, det er jo veien til hundeeierens hjerte - at noen sier hunden er både kul og flink! Jeg tenkte at kanskje de syntes Carmen passa fint inn i Halloween - svart og litt skummel og med grønt lys.
Dagens bilder viser for øvrig Petras kreativitet hva angår å utnytte møblene til avslapping!
Ja, så var vi over på vintertid, med solnedgang kl 16.30. Det betyr at sola går ned i det jeg etter jobb kommer meg av gårde ut med hundene.
Har kapitulert litt hva gjelder å sykle med Petra i springer, det funker bedre å ha henne løs. Samtidig er hun ikke helt dressert til å holde seg på riktig sted, så hun løper litt her og litt der. Til høyre for sykkelen. Til venstre for sykkelen. Rett foran sykkelen. Bråstopper og snuser rett foran sykkelen. I det hele tatt….
Men, det går stort sett greit. Og i dag ble det ca 8 km, så de får jo løpt en del begge to. Det fine med Petra er at hun ikke utagerer verken på folk eller hunder. Og som regel går det fint å passere folk bare ved å sykle forbi og satse på at Petra følger med. Så lenge de ikke viser interesse for Petra, stopper hun sjelden opp.
Kommer det noen med hunder eller barn, stopper jeg og kaller inn Petra til de har passert.
Ellers benytter selvsagt Petra en hver anledning til et bad. Og hun synes det er helt storveis at grøfta langs sykkelruta er full av vann.
..
En dl av bildene er tatt av Per Arne Nilssen.
Tid for å konkurrere med Petra igjen, - det har jeg ikke gjort siden WT i pinsa (med unntak av jaktcupen, da, og det blir liksom ikke fullt så “seriøst”).
Vi begynte på Post 4 hos Bjarne, - og denne viste seg å bli dagens beste post med 20 poeng. Først en liten etappe med fot og så en enkeltmarkering på andre siden av en bekk. Petra markerte suverent og fant rett på området. Kom hjem og avleverte vakkert.
Videre Post 5 hos Torbjørn, - vi fikk 8 poeng. Her gikk markeringen i en oppoverbakke inn i noe buskas. Petra hadde litt uflaks og passerte dummyen med 20 cm. Hadde det vært Carmen hadde jeg grepet inn tidligere, men Petra må få trening på å markere uten styring. Etter en stund grep jeg likevel inn. Sidetegn skjønner hun ikke så godt på lang avstand enda, men hun stoppa fint, gikk videre ut og søkte på kommando. Så ble det litt tull med avleveringen.
Post 1 var hos Steen, - vi fikk 15 poeng. Her starta det også med en fot-etappe. Petra gikk glitrende fot i dag, selv i dette terrenget som var bakkete og med en del vegetasjon. Og ikke minst var hun kul og avslappa ved fot (hvem skulle vel trodd det for noen måneder siden!). Hun markerte supert og var kjapt på vei hjem. MEN, så ble det for vanskelig for henne at det lå en haug med dummyer på bakken like ved stamplass. Litt for vanskelig for denne klassen, synes jeg, hvis jeg skal være ærlig - å ha dummyer liggende på bakken. Vel, det ble altså litt surr med avlevering, siden hun ble opptatt av haugen med dummyer.
Post 2 var hos Rønnaug, - vi fikk 15 poeng. Her skulle nok dummyen egentlig falt i noe buskas, men den havna helt åpent, og dessverre ble Petra stående og henge over dummyen. Og dermed tok hun en liten æresrunde da hun kom hjem. Hun hadde jo erfart på forrige post at det lå dummy ved sekken, og det gjorde det på denne posten også. Så, jeg måtte jobbe litt for å få henne hjem, og hun tøysa litt med å slippe ned og “nafse” på dummyen.
Post 1 var hos Wenche, - vi fikk 5 poeng. Her gikk kastet i oppoverbakke i noe buskas. Petra løp for langt ut og jeg valgte å blåse stopp. Nå kunne medhjelperne etterpå fortelle meg at flere hadde løpt for langt ut for så å snu av seg selv. Så, kanskje hadde Petra også snudd av seg selv. Samtidig visste jeg at AK-oppgaven var et kast enda lengre ut, og det hadde jo gått noen AK-ekvipasjer på posten også. Og med min kjennskap til Petras søksiver er jeg slett ikke så sikker på at hun ville snudd. Hun kunne like gjerne fortsatt over haugen og søkt på tomvitringer.
Vel, jeg kalte henne hjemover, men da fikk hun fert av noe inni buskene. Dessverre lå dummybaggen til medhjelperne der, og Petra plukka opp en dummy derfra og starta med å komme hjemover. Men, så tenkte hun vel at hun jo hadde sett noe som hadde falt i krattet, så hun gikk inn der og søkte, og bytta dummy før hun kom hjem og også her litt surr med avlevering.
En oppsummering? Petra har blitt en veldig mye bedre markør og forgående har også bedra seg betraktelig. Hun har vanligvis lite bytte-problematikk, men fikk i dag dessverre noen dårlige erfaringer på å søke med dummyer i munn, siden det ble for vanskelige fristelser med dummyer som lå på bakken.
Så har vi jo ikke grunnapporten ordentlig på plass, når hun altså ikke avleverer ordentlig. Petra fikk 63/100 poeng og kom på 11. plass av 25 startende.
Etter lunsj var det tid for EK som ble arrangert som en Mock trial, - altså med A-prøve regler. Mange flinke hunder, og veldig artig at 8 av 12 hunder var fra treningsgjengen vår.
Vi gikk fire ekvipasjer av gangen og begynte med en Walk up med markeringer og dirigeringer, Carmen var i andre gruppe. Carmens første oppgave var en lang dirigering ned i en dal, over en bekk og opp en bakke. Spennende å sende hunden og lure på hvor hun kom opp igjen på den andre siden. Hun kom opp alt for langt til venstre så jeg måtte styre henne videre. Det som var positivt var at hun tok alle signaler og fant dummyen.
Vi gikk videre og Carmens neste oppgave var en dobbeltmarkering på venstre siden av området. Dette løste hun glitrende, uten noen som helst styring fra meg.
Vi bytta plasser over til den høyre siden av linja og det gikk en dobbeltmarkering hvor Carmen skulle hente den sist kasta, - den som var gått til høyre. Hun kom for langt til venstre, men jeg klarte å stoppe henne og få henne til rett område.
I neste runde var det Carmens tur til å gå som hund nr to på den først kasta i en dobbeltmarkering. Hun hadde såpass med fart at jeg valgte å blåse da hun var på høyde med dummyen. En nydelig stopp og et kjapt nærsøk, så fant hun dummyen.
Carmen var den eneste fra sin gruppe som gikk videre til finalen. Fra den første gruppa var det tre stk og dra en siste gruppa én. Altså fem hunder i finalen, og av dem var tre stk fra treningsgjengen.
I finalen fikk hver av hundene en lang markering (150 meter?) - ned og opp ad bakke. Jeg hadde fint klart å se de markeringene de tre hundene før oss fikk, men Carmens markering så jeg ikke. Og jeg lurer på hvor godt hun så den. I hvert fall var det med hjertet i halsen jeg skulle prøve å styre henne der ute. Jeg bare satsa hardt på at dummyen hadde falt omtrent der de andre hadde falt.
Carmen stoppa litt opp der ute, og jeg mistenker at hun ble opptatt av en ku-dritt. Typisk sånt som kan skje hvis hun blir usikker. Men, så fikk jeg kommet gjennom til henne og hun fant dummyen.
Del to av finaleposten var en fremmadsending til et område med buskas. Nok en gang lot hun seg styre og tok signalene mine.
Det holdt ikke til pallplass, men om hun kom på fjerde eller femteplass vet jeg ikke. Det er jo ikke poeng som offentliggjøres i en sånn mock-trial, det handler bare om å kåre den beste. Men, vi fikk i hvert fall beskjed om at alle som gikk videre til finalen ville ha fått en førstepremie på en A-prøve.
Så, jeg må jo si meg fornøyd med Svartfrøkna i dag. Vi har aldri tidligere greid å gå videre til finale i noe sånt!
Artig at treningskompisene tok første og andre plassen - gratulerer til Victor og Emil!
Vel hjemme igjen var det åpenbart at de firbente var dyktig slitne etter dagen, - de sovna tungt i hver sin biabed etter kveldsmaten.
I dag var jeg på et kjempespennende atferdsseminar arrangert av NKK: “Født sånn eller blitt sånn”. Altså - skyldes hundens atferd arv eller miljø? Her følger en liten smakebit av hva vi fikk høre..
Kristin Aukrust fra NKK begynte med å snakke om “Atferd - analyse og tolkning. Mitt problem eller ditt?” Hun skrev for noen år tilbake en fordypningsoppgave hvor en så på hunder som var alene hjemme og den atferden de viste. Enkelte sov det meste av dagen, men begynte på slutten å være litt “kreative” med f. eks å hente seg sko som de ødela. Men, de så egentlig ut til å ha det ganske bra alene hjemme. Og ødelagte sko var vel i grunnen eierens problem mer enn hundens.
Men, så var det også eksempel på en hund som verken lagde lyd eller ødela, men som lå spent og våken i 2,5 time og åpenbart ikke så ut til å ha det bra. Et tydelig problem for hunden, men ikke noe problem eieren hadde klart å observere før en fikk se det på film…
Veterinær og seksjonsleder for Genetikk, Frode Lingaas fortsatte med en vitenskapelig tilnærming til dette med arvbarhet. Han kunne slå fast at atferd av type angst og aggressivitet har høy arvbarhet. Blant annet kunne han vise til mye forskning på menneske som forteller at både manisk depressivitet, panikkangst og fobier har høy arvbarhet.
Arvbarhet beskrives med et tall mellom 0 og 1, hvor 0 er lite eller ingen arvbarhet, mens 1 er høy arvbarhet. Viktige tegn på at en har høy arvbarhet er Raseforskjeller, At atferden endres ved seleksjon og Likhet mellom slektninger.
Et par interessante eksempler fra hundeverdenen; - Stresskontroll 0,4 og Angst ovenfor fremmede mennesker 0.59. Ja, da skjønner en jo at en får en “pakke” når en får valp i hus. Har en fått en hund som har dårlig stresskontroll og mye angst ovenfor fremmede mennesker, så har en fått litt å jobbe med…..
Videre fulgte dagens mest interessante foredragholder; - Dr Ann McBride - med en Bachelor of Science i psykologi og doktorgrad innen dyrs atferd. Hun jobber med hvordan menneskelig atferd påvirker problematferd hos selskapsdyr.
Hun fortalte hvordan menneskets evne til tilknytning formes i vårt første leveår. Og denne evnen til tilknytning gjenspeiles i hvordan vi behandler våre hunder. Med andre ord er det et dårlig utgangspunkt for en hundeeier å selv ha hatt en dårlig barndom……
Videre snakka hun om hvor feil det blir hvis hundeinstruktører ikke kan håndtere mennesker. Det er ikke nok å ha kunnskap og interesse for hund og hundetrening, det er jo i første omgang eierne som må trenes. Det hjelper lite å lære bort metoder som fungerer for en selv hvis ikke eierne kan følge det opp.
Jeg tenker at det ikke er verken noen forutsetning eller noen garanti for å kunne behandle folk ordentlig at en er psykolog, - eller pedagog for den del. En må ha interesse for mennesker, ikke bare for hunder. Også kan en jo aldri se bort fra nødvendigheten av en etisk tilnærming, - behandle folk ordentlig, gjøre det rette, uansett hva slags utdanning og kunnskap en har.
Hun nevnte mange årsaker til at vi har hund - Til pynt, Statussymboler, Leker, Hobby, Surrogater (for barn, foreldre, søsken, lekekamerater, sexualpartnere, i yrkesutøvelse og konkurranse, noen å dominere over eller syndebukk), - til Avslapping eller rett og slett Selskapsdyr.
Hunder kan altså være både positive og negative “tilretteleggere”. Blant annet fikk vi se noen skremmende bilder (vi ble advart om ikke å se) på såkalte “snuff” filmer hvor dyr tortureres - skapt for å tilfredsstille syke menneskers behov.
I hennes neste foredrag gikk hun inn på menneskers reaksjon på aggresjon, eller det som tolkes som aggresjon hos hunder. Her forklarte hun hvordan vi mennesker ubevisst tolker et førsteinntrykk av folk vi møter for første gang. Faktisk er det verken kjønn eller etnisitet vi først legger merke til, men hvorvidt den vi møter utgjør en trussel, altså virker aggressiv.
Sånn er det med hunder også. Hunderedde mennesker oppfører seg rart, og potensielt truende for en hund. Og hundene har godt minne av sånne negative opplevelser.
Og mennesker har mange stereotypier om hunder. Labradorer er hyggelige (ja, selvsagt!!), terriere er morsomme (og dumme?) og Amstaffer er farlige og forbundet med kriminelle.
Noe av konklusjonen til slutt var at mennesket er vel så viktig som hunden når en skal veilede/instruere en ekvipasje. Enkelte eiere kan kreve mer av instruktøren, og da kan det være enklere å kategorisere eieren som håpløs og vanskelig enn å innse at en som instruktør må være dyktigere og mer kreativ. Det kan altså være sånn at en med såkalte problemhunder faktisk trenger en dypere psykologisk innsikt om eieren.
Dagens siste foredragsholder var Tobias Gustavsson som var standin for og kollega av Lars Fãlt (som har fått kreft og ikke kunne holde foredrag). Tobias snakka om ulv versus hund og avkrefta en del myter om ulv. Ulven er mye mer ulik hunden enn det diverse “hundebøker” beskriver.
F. eks. fortalte han at ulver ikke støtes ut av flokken, men selv velger å forlate den. Videre er det ikke tilfelle at ulver ikke leker.
Han beskrev hvor mye bedre ulver er på en del kompleks problemløsning enn det hunder er. De har 20-35 % større hjerne enn hunder korrigert for kroppsvekt.
Det mest skremmende han fortalte var fra ulovlig jakt på ulv, hvor folk forfølger ulver med skuter i mil etter mil, og ikke skyter dem når de har mulighet, men faktisk plager dem mest mulig. Skader dem underveis og fortsetter å jage dem. Huff, a meg, - mennesket er virkelig den eneste arten som er ond!!
Hunder har utviklet seg til å bli gode på å samarbeide med mennesker, men ikke på å samarbeide med hverandre. Hunder skiller på mennesker og andre hunder i relasjonssammenheng. Videre har hunder utvikla en evne til å ha en “bekjentskapskrets” i tillegg til å ha en primær gruppe, og også til å tolerere fremmede. Ulver har bare sin primærgruppe, ingen bekjentskapskrets. Og de tolererer ikke fremmede.
Samtidig kunne han fortelle fra forskning/flytting av ulver, hvor de må dopes ned. Når de skal våkne opp har en ikke mulighet til å gi dem noe “oppvåkningsmiddel”, men må være til stede og passe på at de f eks ikke sjangler av gårde til kaldt vann. Det unngår en ved å ta de i nakkeskinnet og redde dem unna vannet. Han understreka at han ikke ville anbefale en sånn fremgangsmåte med en bjørn, eller noe annet vilt dyr, for den del. Men, en ulv finner seg altså i det, uten å vise noe aggresjon - fascinerende!
Ja, så var klokka blitt 17 og det var slutt på en veldig interessant dag, med mye faglig påfyll!
I dag var jeg så heldig at jeg fikk låne Wilma noen timer. Tok med hele flokken på tur til jernbaneveien. Selvsagt litt spennende å legge ut på tur med tre stykker - går det an å ha kontroll over flokken? Hvem møter vi underveis? Men, det gikk kjempefint!
Det var veldig moro å se på labradorfrøknene. De trivdes godt i hverandres selskap og tusla rundt på undersøkelser langs skogsveien. Særlig Petra og Wilma var en god match og var virkelig på tur i fellesskap. Men, også Carmen oppførte seg ordentlig, når jeg etter hvert slapp henne løs.
Selvsagt var Petra også ute i grøfta og tok noen svømmetak. Hun klarer ikke å motstå muligheten for en svømmetur!
Hjemme igjen fikk de alle tre kveldsmat og freden senka seg over heimen.
Ja, oktober har vært en skikkelig dritt-måned, - værmessig. Etter et år med fantastisk både vår, sommer og tidlig høst, er det nå mer på normalen med regn, regn og mer regn. Jeg tok vel knapt fram regntøyet fra april og ut september (muligens med unntak av et par uker i juni). Nå er det fast bekledning hver dag.
Likevel blomstrer det i hagen min - den på bildet har blomstra helt siden juli!
Jeg begynte ettermiddagen i dag med Petra og en times trening på veien ved barnehagen. Det gikk opp for meg at jeg nok ikke har vært der siden i vinter en gang. Dessverre var jordet sådd, så jeg måtte begrense meg til å bruke selve veien.
Gikk fot med Petra og la igjen dummyer ved lysstolpene. Hadde vel litt varierende erfaring med grunnapporten, men stadgan blir i hvert fall bedre og bedre.
Og stadig vekk lar jeg meg imponere over hvor utrolig uanfekta Petra er av folk som passerer. I motsetning til Carmen behøver jeg ikke stoppe opp i treningen når folk passerer. Det er bare å sende Petra, både på markeringer og dirigeringer, hun bryr seg ikke om de som går langs veien. Hun er på jobb, og dessuten selvsagt veldig trygg på folk.
Etter økta med Petra ble det sykkeltur i mørten langs jernbaneveien. Petra løs og Carmen i springer. Det kjennes alltid tungt å legge ut på sånne sykkelturer når det er mørkt og regner, men så er det så greit når vi er i gang. Og veldig godt å komme hjem, få tørka hundene, få på seg tørre klær og fyre opp i ovnen. Og observere at de firbente etter kveldsmaten er trøtte og fornøyde og snorksover i hver sin hundeseng.
Ved å snike med hundene på jobb (dvs Carmen i bilen og Petra på kontoret), ha medbrakt jaktklær og utstyr OG dra litt tidlig, fikk jeg til å møte opp på dagslystrening på en nedlagt golfbane.
Fant ut at jeg hadde trent her for ca 10 år siden, - i et “tidligere liv”.
Veldig flott terreng, både den delen av banen som var nedlagt, men selvsagt også der det fortsatt er golfbane. Vel, vi var altså hovedsakelig der det var langt gress. Mora oss med launcher og lange markeringer og å sende hunden på tvers av terrenget. Og terrenget var altså prega av å være kuppert, så hunden måtte bakke ned, bakke opp osv.
Vi hadde også noen få dirigeringer. Blant annet en på slutten hvor vi la opp til to områder med skarp vinkel mellom. Hunden måtte altså klare å sortere på hvilken vei vi pekte, svakt mot venstre eller svakt mot høyre. Og om hunden begynte å skjene mot feil område der ute, var poenget og ta den hjem og sende på nytt.
På denne oppgaven la vi ut to til hver og sendte dem først på kort avstand, for så å gå lenger unna. Carmen klarte seg bra i første runde, men når vi kom lenger unna ble det selvsagt vanskeligere. Jeg tok henne hjem på første utsendingen siden hun skjena mot feil område. Prøvde på nytt og overvinkla mot riktig side, men da ble det helt galt, siden hun virkelig fulgte anvisningen og gikk alt for langt til den siden.
På tredje forsøket skjena hun også, men ble litt usikker der ute, så da valgte jeg å gi henne beskjed om videre ut, men peke litt skrått til siden, og da fant hun dummyen. Det er ikke alltid det går an å presse Carmen, og jeg leste at nå hadde hun fått korrigeringer nok, og var usikker.
Ellers er dagens dårlige nyhet at Petra hadde en underlig episode før vi starta treninga. Hun hadde altså fått vært med på kontoret hele dagen og sovet som en liten engel under skrivebordet mitt. Bare så vidt ute og lufta seg utenfor jobben før jeg dro av gårde på trening og hun måtte ligge i bilen et par-tre timer.
Mens jeg stod med bakdøra på bilen åpen, tok på meg støvler, fant fram dummyer osv kom en av treningskompisens hunder svinsende på baksiden av bilen min. På dette tidspunktet var Carmen tatt ut av bilen og Petra satt alene i bilburet. Merkelig nok ble Petra kjempesint på den andre hunden, og utagerte skikkelig inni buret. Knurra og virkelig flekka tenner. Og hun ville ikke gi seg selv om jeg snakka til henne. Hun bare flekka tenner til meg også. Jeg turte rett og slett ikke stikke noen fingre inn i buret til henne, så jeg gikk rundt på siden, åpna burdøra og tok tak i henne for å forklare at dette IKKE var grei oppførsel.
Litt senere kom den andre hunden forbi bilen min igjen, og Petra gjentok utageringen.
Petra pleier jo ALDRI å gjøre noe sånt. Hvis noen vokter buret og er ufin er det jo Carmen. Jeg tenkte umiddelbart at det hadde noe med epilepsien å gjøre. Lurte på om hun kunne hatt et lite anfall jeg ikke hadde fått med meg der bak i bilburet og at hun var forvirra og i oppvåkningsfasen. Men, synes det er rart at jeg ikke skulle få med meg noe sånt fra hundeburet.
Hvis det IKKE har noe med epilepsien å gjøre, lurer jeg jo fortsatt på HVA i all verden det har med å gjøre. Petra er jo generelt veldig trygg på andre hunder. Joda, hun har i oppveksten hatt litt fjortis-tendenser med å skulle “bestemme” over gjestehunder osv. Og jeg har opplevd en gang at en oppesen hannhund som kom helt bort til bilburdøra fikk beskjed av Petra om å komme seg vekk. MEN, dette var likevel annerledes. Og jeg har altså ingen svar på hvorfor det skjedde…..
Jeg prøver å gjøre mest mulig ut av den siste uka med sommertid. I dag ble det først en times felles trening med de to firbente på jordet. Jeg gikk rundt og la ut fire områder. Begge fikk gå pent ved siden av meg.
Så hadde jeg to runder hvor jeg sendte hund annen hvert gang når jeg kom til et område. Dvs jeg sendte Petra på kort hold og Carmen til et område lengre unna. Fikk dermed inn alle åtte apportene, Og Petras kom i hånd tre av fire ganger.
Ferden gikk videre til parkeringsplassen ved barnehagen, sånn at jeg kunne ta sykkelturen fra “baksiden” og slippe å sykle gjennom den enorme vanndammen som er i den andre enden av runden.
Selv om det mørkna tok jeg sjansen på å ha Petra løs og Carmen i springer. Begge hadde på seg refleksvester og lys. Og vi klarte oss bra, selv om vi møtte noen få joggere underveis.
De fleste bildene er tatt av Ann Kristin Olsen
Vi tok en tur for å få med oss avslutningen av Nordisk. Det norske laget vant i går og i dag var det individuell konkurranse. Og tenk - Petras Pappa vant hele greia og ble Nordisk mester. Masse gratulerer til Oban og Jenny!
Ellers kom jeg i snakk med en svenske som har halvbror til Petras Pappa. Denne “halv-onkelen“ til Petra, samt to til i dette kullet, har epilepsi, kunne eieren fortelle. Men, hans hund, som nå er syv år, fungerer helt utmerket på medisin. For øvrig fant jeg ut at den nevnte hunden har samme morfar som Petra - så de er altså i slekt både på mors- og farssiden.
Veldig hyggelig gjort av eieren å ta en prat med meg og trøste meg litt. Det behøver ikke gå galt, som han sa. Hunden hans er både A prøve og B prøve champion og henger altså med i toppen selv med denne sykdommen.
Ikke alle dager er hunde-dager, selv om det også i dag ble en liten økt i skogen med de firbente.
Men, så fikk de altså tilbringe litt tid i bilen mens tantebarnet og jeg tok en tur til Telenor Arena og Oslo Horse Show.
Vi koste oss med å se på fine hester og flinke ryttere.
Ja, selv om både hodet og kroppen verker, stemmen er borte og luftveiene tette, så må en altså ut med hundene. Det ble en enkel tur langs jernbanen i dag.
