27.09 Carmen på EK-prøve Sessvollmoen - ingen premie

Opp tidlig og av gårde til Sessvollmoen. Her skulle jo også Petra ha gått prøve, men hun var altså meldt av, pga anfallet hun hadde.

Carmen hadde seint startnummer, så jeg fikk først være observatør. Det slo meg ganske kjapt at dette kom til å bli vanskelig. Og jeg pendla mellom å tenke håpløse tanker om at dette aldri kom til å gå bra, til å håpe at Carmen kunne berge mye på bra markeringer.

Petra fikk litt tur og trening mens vi venta. Og Carmen fikk litt oppvarming da det nærma seg vår tur.

Så var vi i gang, Carmen og jeg. Vi gikk fire og fire på linje og de to ytterste fikk jobbe. Hver hund fikk en dobbeltmarkering og en dirigering. Carmen var så suverent flink at det nesten tok pusten fra meg. Jeg ble etterpå fortalt av en av dommerne at det var blitt notert 2x20 i boka.

På dobbeltmarkeringen var hun rett ut og hjem på den første og veldig kjapp til å lokalisere den andre. Og jeg hjalp henne ikke i det hele tatt. De andre deltagerne måtte stort sett inn og styre.

Dirigeringen var tvers over skogsveien og langs en sti inn i skogen, og over to trestammer på tvers. Jeg kommanderte over og Carmen for av gårde som et prosjektil.

Jeg hadde høy puls og følte meg ganske så nervøs, men Carmen gikk vakkert fot og var på lag med meg. Vel og bra så langt, altså. Men, så ble det verre….

I neste runde ble gruppa delt i to. Og vi stod ikke mange meterne fra hverandre med ryggen mot hverandre. Jeg og makkerhunden begynte med feltsøket og de to andre begynte med dirigerings- og markeringsarbeid ut på et åpent felt med 1,5 meter høy vegetasjon.

For oss som skulle gjennomføre feltsøk var det kjempeforstyrrende med all fløytingen og kommandoene vi hørte bak ryggen, - hundene våre stoppa opp på vei ut i feltet og ble utsatt for fryktelig mye stress.

Dessuten var feltet vanskelig. Skogen så jo lik ut hele veien utover, men feltet begynte først 40-50 meter ut, så det gjaldt å få hundene langt nok ut, - noe de fleste strevde med. Mange fant ingen dummyer på feltet. Carmen og makkerhunden fant én hver.

Jeg tror Carmen brukte opp all kommunikasjonsinteresse på dette feltet. Med mitt stadige mas om ut og søk, avbrutt av alle stoppsignalene fra de som holdt på bak oss. Også fant hun jo nærmest ikke noe. Så hun stolte vel mindre og mindre på meg.

Da det ble vår tur til de siste øvelsene var hun helt ute av hånd. Først skulle hun dirigeres og da havna hun langt utafor og ville overhodet ikke høre på meg. Da jeg omsider klarte å få henne til å høre på meg og komme hjem, fikk hun en markering. Den fant hun ikke, i stedet henta hun dirigeringen. Ble sendt på markeringen på nytt og fant etter litt strev denne.

Ja, sånn ulydighet blir det ikke premie av.

Men, en må jo prøve å finne noe å glede seg over. Og Carmen gikk i hvert fall ordentlig fot. Ikke ble hun særlig stressa heller, ei heller da jeg var stressa i begynnelsen av prøva. Hun spiste littegrann tyttebær, men stort sett satt hun fint ved siden av meg. Og var dessuten stille. Hun virka i det hele tatt ikke forstyrra av meg i dag. Ingen konkurransenerver som ble overført til henne. Jeg tenker at dette både henger sammen med at Carmen har blitt flinkere til å takle mine nerver, men også at jeg rett og slett er atskillig mindre nervøs enn jeg tidligere har vært.

Så får jeg jo prøve å leve på den fantastiske starten på prøva. Og lurer på om det går an komme med forslag til nytt jaktprøvereglement - at en kan gi seg når en synes det går bra underveis - sånn type kvitt eller dobbelt. Hadde det bare vært den første delen av prøva hadde hun jo fått en klar førstepremie…..

Heldigvis går det også an å glede seg på vegne av andre. Og i dag gleder jeg meg over treningskompis og Norgesmester Rønnaug med fantastiske Sofi - som dro av gårde med en førstepremie. Og også Alf Roger og Svein som fikk sin tredje førstepremie og dermed jaktchampionatet. Imponerende også med Kirsti og Swim som slo til i BK med en 1 med HP.

Jeg har i det hele tatt mange flinke treningskompiser!

26.09 Sykketur med to hunder

For første gang siden i våres tok jeg med Carmen og Petra på samme tur. Begynte med å ha begge to i springeren. Og etter hvert slapp jeg løs Petra. Det som var artig å legge merke til var at det gikk veldig mye fortere når Petra fikk løpe løs. Hun ble skikkelig ”hare” for Carmen, som satte opp farta noe betraktelig med Petra galopperende i front.

Men, Petra har jo ikke noe særlig system på hvor hun løper, - på høyre siden, på venstre siden, rett foran sykkelen osv. Så, hendte det jo vi møtte noen, og jeg kalte henne bort til sykkelen og stoppa opp en del ganger. På strekninger der vi ikke møtte noen, fikk Petra løpe akkurat hvor hun ville.

Alle lykkelige og fornøyde etter turen!

25.09 En kamp mot dagslyset

Høsten er fin, den, men det er fryktelig trist at dagslyset forsvinner. I dag fikk vi faktisk til å møtes allerede kl 17 for å få litt ut av en treningsøkt. Tre ekvipasjer.

Det ble tid til en liten sykkeltur med Petra rett etter jobb.

Så var det å forlate Petra i bilen og ta ut Carmen på trening. Vi gikk to på linje og den tredje gikk foran og kasta. Enkelte dirigeringer sendte vi også på.

Jeg var fornøyd med Carmens ro på linja og at hun gikk bra fot.

24.09 Medhjelper-gennomgang

Til helgen har jeg lovet å være medhjelper på avdeling Oslo sin jaktprøve på søndag. I tillegg skal jeg jo stille Carmen lørdag.

I dag hadde prøveleder bedt medhjelperne om å møte opp for en gjennomgang. Så, dermed var det å bruke 2-3 timer i bil på å kjøre fram og tilbake, samt gå rundt i terrenget og bli forklart opplegget.

Vi ble ferdige mens det enda var litt dagslys igjen, så det ble tid til å ta med Petra ut til en liten økt i skogen.

Det var kjempegøy å følge opp de siste dagers nyoppdagelse. Gikk med henne fot langs en skogsvei og kasta markeringer inn i skogen. For det første markerte hun faktisk veldig bra. For det andre hadde hun kjempefine både opptak og avleveringer. Det gikk også fint med kastedummy med snor, som jo har vært litt fristende å leke med tidligere.

Jeg blir jo så veldig glad og fornøyd med henne når hun gjør alt riktig. Og det merker hun selvsagt godt, så hun blir veldig glad og fornøyd hun også. Istedenfor å stresse og bli gal, blir hun da heller oppmerksom og ivrig.

Herlig!

Og midt i all gleden, - den gnagende sorgen over denne fantastiske unghunden som ikke er frisk. Som når som helst kan få et anfall. Det er helt ufattelig. Og nå som nyheten er så fersk, så er dette veldig langt fram i bevisstheten min.

Det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen, og det siste jeg tenker på før jeg sovner om kvelden. Det er i tankene mine hele tiden. Når jeg åpner bildøra etter å ha vært borte en stund, når jeg slår på webkamera på mobilen mens jeg er på jobb, når jeg åpner inngangsdøra hjemme. Så ser og lytter jeg etter tegn på at noe er galt.

Hvis hun sover og drømmer og det rykker i henne sånn som det jo gjør i helt normale hunder også, så kjenner jeg det stikker til av engstelse - jeg rekker å tenke anfall før jeg konstaterer at dette er helt normal drømming…

Jeg prata med en dame her om dagen som har en hund som ikke har hatt flere anfall etter at den hadde to stk for tre år siden. Hun sa at i begynnelsen tenker en på det hele tiden. Etter hvert som tiden går, og det ikke kommer flere anfall, så forsvinner disse tankene lenger og lenger bak.

Håper det blir sånn med oss også - at det ikke kommer flere anfall. Og at jeg ikke fortsetter å tenke på det hele tiden…..


 

23.09 Kveldstrening med unghunder

Et par av oss som trente på lørdag fant ut at vi ville rekke en økt på kvelden før det ble mørkt. Ja, for nå er altså høstmørket i ferd med å innhente oss når det gjelder treningsmuligheter. Dessverre! Ordentlig lys har vi vel til ca 19 og kl 20 er det helt mørkt….

Vi la opp treninga sånn at vi tok det mest lyskrevende først - nemlig markeringer. Så ble det dirigeringer. Og helt til slutt et søk, som vi avslutta da det var blitt mørkt.

Det gledelige var at gårsdagens oppdagelse med Petra fortsatt funka fint på avleveringene. Stå helt stille med håndflata på låret - og hun kom veldig direkte og leverte. I tillegg var det en gang hvor hun løp forbi, men da ble jeg bare stående rolig med ryggen til, og hun fikk selv finne ut at hun måtte komme rundt på riktig side og oppsøke hånda mi.

Hm. Det enkleste er ofte det beste, er det noe som heter. Jeg har vel bare gjort dette altfor komplisert ved å holde på med all verdens vifting og kasting med ball og diverse. For hun har jo avlevert bra tidligere, men jo mer styr jeg har laget ut av det, jo mer usikker har hun antagelig blitt.

Veldig fornøyd med at det ser ut som vi har fått has på et problem.

Vel, vi begynte altså med markeringer til det område, for så å legge ut noen dummyer der til dirigering. Så gikk vi videre til et nytt område og gjentok samme opplegg. Vi hadde til sammen tre områder.

Det blir jo både fot og sitt og bli av et sånt opplegg, så det blir mye bra unghund-trening av det.

For øvrig var Petra flink til å huske områdene og gå rette linjer dit.

Etter at de hadde henta på to områder kl 12 og kl 06, gjorde jeg en liten test/demonstrasjon ved å introdusere et tredje område, - kl 09. Dette ved at Carmen fikk en markering der og unghundene satt og så på.

Så kom testen - vi skulle sende unghundene til siden - til de opprinnelige områdene, kl 12 og 06. Makkerhunden fikk prøve denne øvelsen ved at den satt med fronten mot den nye fristelsen kl 09, men altså skulle sendes til siden. Det gikk fint.

Så var det Petras tur. Bare for å sjekke stilte jeg henne med ryggen til Carmens markeringsområde, - men ganske riktig, det ble for vanskelig. Da gikk hun ikke til siden, men bakover. Da jeg snudde henne med fronten mot kl 09, gikk det helt fint å sende til siden.

Innimellom er det litt gøy å teste og se hva som er vanskelig. For en ung hund er det ufattelig mye som er forstyrrende. Og det gjelder å være bevisst på sånne ting når en trener.


 

22.09 Bilopphold og liksom-prøve

Jeg skulle på jobbmøte i Oslo hele dagen i dag. Og siden kveldens kurs var på Sessvollmoen, var jo det eneste fornuftige å ta med hundene fra start, for å slippe å kjøre tilbake til Ås og hente dem.

Det betydde altså være i bilen hele dagen. Og selv om det er høst og kalde netter, er det sol og varmt om dagen for tiden, så det gjelder fortsatt på å passe på at hunden ikke sitter i bilen i solsteika.

Jeg har jo traska noen år rundt på Adamstua i fm studiet mitt, så jeg vet godt hvor jeg skal parkere for å være garantert skygge hele dagen. Vet også at dette er populære plasser, så det gjelder å være tidlig på plass for å kapre seg plass. Dermed ble det tidlig start på dagen.

Bilen ble parkert i skyggen og hundene lufta før jeg måtte i møte.

Nå som jeg vet at Petra kan få anfall er jeg jo litt redd for å gå fra dem i samme bur, mtp hvor forskrekka Carmen vil kunne bli av å være innesperra sammen med en hund i krampe. Dermed hadde jeg ordna med biabed og dyne til Carmen bak bilburet, så fikk de altså ligge i hver sin avdeling.

Var ute og så til dem et par ganger i løpet av dagen og alt så helt normalt ut.

Etter at jeg i går la ut den triste nyheten om Petra på FaceBook har det for øvrig strømma på med støtteerklæringer og sympati. Det varmer veldig at folk bryr seg og skriver noen trøstens ord. Så har jeg også snakka med noen på telefon, og fått meldinger.

Skal en oppsummere, så ser jeg jo at tilbakemeldingene kan deles inn i tre grupper. Det er de som ikke har opplevd dette selv, men som bare håper det beste og ønsker alt godt. Så er det de som har opplevd eller kjenner en epi-hund og som kan berolige med at dette kan gå helt fint. Den hunden de kjenner til levde til den ble over 10, var med på jakt og trening og symptomene var under kontroll osv.

Så er det den siste kategorien som har opplevd epilepsi og hvor det ikke har gått så bra. De har kanskje mest skrevet mellom linjene. Men, jeg oppfatter hva de mener - flere tenker nok at dette er det ingen vits i å holde på med. La hunden slippe, det blir bare masse bekymring og elende.

Jeg synes det er bra med alle typer tilbakemelding, faktisk. Og jeg tenker at det er nettopp sånn dette epilepsi-landskapet er - det kan bli hva som helst ut av det. Og selvsagt er det de tingene den enkelte har opplevd med sykdommen som er bakgrunnen for at en tenker som en gjør.

---

Etter jobb gikk ferden videre til avslutning av BK-kurset og en ”liksomprøve”. Flere av kursdeltagerne skal jo starte på Oslo-prøva til helga. Jeg kjente på at det var litt sårt at ikke Petra skal starte også. Samtidig var det veldig hyggelig å bli møtt med omtanke og hyggelige tilbakemeldinger fra de andre på kurset - som lurte på hvordan det gikk med Petra.

Vår lille ”pøve” var lagt opp med trekking av rekkefølge og inn med én og én hund. Hilse på dommeren, av med kobbel og vi var i gang. En strekning med fot fram til første oppgave, som var en enkeltmarkering inn i noe vegetasjon. Så gikk vi fot litt videre og ny markering på et litt mer åpent område.

En strekning av transportetappen videre fikk vi gå med hunden kobla. Så var vi framme ved et feltsøk. Hunden fikk hente to før den skulle hente en markering på vann. Så var det tilbake til feltsøket og hente en siste.

Petra fikk startnummer 3, og jeg varma opp litt med henne i forkant.

Jeg hadde forventa at hun kunne komme til å stikke på fot-etappen, men hun holdt seg faktisk ved føttene mine, dog noe langt fram. Lette litt etter begge landmarkeringene, men fant dem til slutt.

På feltet var hun nok litt usystematisk og uselvstendig, men med litt hjelp fant hun dummy nr to. Jeg la begge på bakken før vi fortsatte til vannposten. Den fra vann slapp hun og rista seg før hun tok opp og avleverte.

Og så var det liksom slutt på disiplinen. Etter å ha vært i vannet satte hun i gang med et race rundt i området og spant opp til stamplassen for feltet og plukka opp en av dummyene som lå der. Hun blir litt ekstra gal av å være våt i pelsen.

Vel, fikk det hele under kontroll etter hvert og hun fikk hente en siste på feltet.

Det var litt rufsete opptak og avleveringer, - som vanlig, med andre ord. Og det meste av det vi trenger å trene på kom i grunn godt fram i kveld.

Veldig irriterende det med avleveringene, - der var hun jo 100 % feilfri da hun var yngre.

Etter at vi hadde vært inne og jeg skulle tilbake til bilen med Petra, gikk jeg og grubla på dette med avleveringer. Så tenkte jeg at det jo MÅ være noe jeg gjør/har gjort som forvirrer henne, siden hun tross alt avleverte så bra tidligere. Begynte å tenke på dette med håndtarget, at det kanskje blir surrete for henne med hånda som beveger seg rundt omkring og at hun så veldig må oppsøke. (Altså når jeg innimellom har prøvd å forsterke innlæringa ved å ta noen runder med godbit og håndtarget).

Hva med å holde hånda helt stille…? Så prøvde jeg med godbit-belønning av det noen ganger - rett og slett holdt hånda helt stille mot låret, og belønna at hun stempla snuta i den. Tok med meg dummy og prøvde noen kast. Det som var så fantastisk moro var at det funka. Til og med så det ut som hun kobla det når hun stod og hang over dummyen ute, at når jeg holdt hånda i posisjon, så skjønte hun at det var DIT dummyen skulle. Sånn at hun også ble kjappere i opptaket.

Jeg gjentok flere apporteringer, til og med på åpne gressmatta, og det samme skjedde gang etter gang. Mye kjappere opptak og helt feilfrie avleveringer, - faktisk.

Håper nå at jeg har knekt koden…..!

21.09 Petra på heldagstrening

De opprinnelige planene om å trene på vann ble bytta ut med trening på jordet isteden. Føler vel ikke for de omfattende vanntreningene med Petra akkurat nå om dagen….

Vi var tre ekvipasjer med unghunder som møttes og begynte med å gå rundt og legge ut fire områder med tre dummyer på hver. Så gikk vi flere runder, sånn at alle hundene fikk hente en hver fra alle områdene. Vi bytta hele tiden på hvilken hund vi sendte, sånn at det varierte hvem som ble sendt først til områdene. Og det aldri var to hunder etter hverandre til samme område.

Deretter ble det tid til et lite retningsanvist søk på et område med strå ute på jordet. Jeg gikk på forhånd rundt med Petra i området, og vitra det inn.

En nøtt å finne ut akkurat hva slags kommandoer en skulle bruke. Hva var dette egentlig… et nærsøk? Et feltsøk? Når en trener valp og unghund går det jo kanskje an å holde seg til enkle inndelinger. Men, du verden, når en kommer oppover i klassene, så finner en ut at et søk, - ja, det kan være alt mulig rart. Og verden er dessuten større enn B-prøver…

Det gjelder å få hunden til å søke av et område, lite eller stort. Og det gjelder å finne ut av hvordan hunden skal sendes. Skal den stoppes der ute, før søk? Skal en bruke fløytesignal? Mange spørsmål, altså….

Etter at alle hadde fått prøvd seg på søk, takket den ene ekvipasjen for seg, og vi andre trente videre.

Neste post var å se om dette søket forstyrra hundene når vi kasta markeringer på den andre siden. På forhånd følte jeg meg sikker på at Petra ville henge seg opp i søksområdet og ikke komme seg ut til markeringsområdet. Men, der tok jeg feil, hun bare spurta gjennom strå-området og fram til markeringene. Positiv overraskelse!

Videre ble det forsering av gjerde. Vi la ut et område på en øy og trakk oss lenger og lenger unna, hundene måtte forsere et steingjerde for å komme seg til øya. Kombinert med dette kasta vi markeringer til et annet sted. Opplegget ble altså at vi først kasta en markering. Så ble den ene hunden dirigert på øya og den andre sendt på markeringen.

Helt til slutt la vi igjen noen dummyer innerst i en ”blindtarm” på jordet. Det var tre stk til hver, og vi gikk altså lenger og lenger unna. Selv om vi ikke hadde gjort noe som helst i skogkantene på sidene, var det vanskelig for de unge hundene å løpe rett fram på jordet uten å undersøke skogkanten. Men, vi fikk det til ved å hjelpe dem litt.

Hvordan gikk det så med Petra i dag. Vel, det er litt vanskelig å gå fot og pent, synes Petra, med så mye spennende rundt omkring. Synes hun viste godt minne, jeg kunne sende henne fra ganske lang avstand på områdene våre. Så var det de vanlige problemene med opptak og avlevering. Men, som vanlig - en fantastisk ro på stamplass. Dette gjaldt for øvrig den andre hunden også. Du verden så fint de slappa av mellom ”slaga”!

En fin økt. Og artig å kunne trene litt lenge. Det går jo helt fint når en har hunder som kan slappe av når vi tar pause.


 

20.09 EK Brøttum (avdeling Gjøvik-Lillehammer) - 3. Premie

Flere bilder kommer...


En lang dag på jaktprøve, når det tar tre timer å kjøre hver vei. Jeg starta kl 05.30 hjemmefra og var tilbake i heimen og 19.30.

Det jeg var mest spent på var det å ha Petra alene i bilen mens jeg var på prøve med Carmen. Det viste seg da vi kom fram at det var et godt stykke å gå fra parkeringsplassen til prøveområdet. Vel, det var jo ikke særlig annet å gjøre enn å gå fra henne og håpe det beste. Sånne tilfelle er det jo hele tiden, at Petra er alene…

Det var 15 hunder til start og vi ble delt inn i fire grupper. Carmen havna i den siste gruppa, så jeg fikk være observatør i starten.

Prøva bestod av fire poster, ikke så veldig ”ordna” transport mellom postene - ingen stor vekt på fot, altså. Men, derimot veldig stor vekt på søk. Ingen overraskelse med Hustad som dommere. For øvrig den siste prøva de skulle dømme i AK/EK etter en lag dommerkarriere. Litt vemodig…..

Post 1 var et søk i et skogsområde, hvor hundene skulle hente to hver. Post 2 var et retningsanvist søk/fremmadsending på vann i et vannliljeområde. Post 3 var først en dirigering på land og så en dobbeltmarkering i samme område. Så var post 4 til slutt et søk i et sivområde på land, hvor det lå tre til hver.

Jeg kjente helt fra start at jeg ikke hadde samme teamfølelsen med Carmen som på de to forrige prøvene. Ikke så rart, tatt i betraktning at hodet mitt er fullt av bekymringer over Petra for tiden.

Carmen gikk sånn passe greit fot, men ikke så bra som hun har vist seg i det siste at hun KAN gjøre. Var tyst, men kanskje litt fjern i noe av arbeidet.

På den første søksposten var hun litt uselvstendig, stoppa litt opp der ute og spurte. Vet ikke om hun helt fra start var litt utrygg på Golden-hannhunden som var med i gruppa vår. Hun fikk inn den første dummyen kjapt, men lette en stund etter den andre.

Så var det dirigeringen på vann, - vi skulle altså sende dem til et vannliljeområde. Jeg var veldig i tvil om hvilken kommando jeg skulle bruke. ”Over” betyr jo strengt tatt at hun skal til andre siden. Samtidig får det litt mer fart på henne til å komme seg uti vannet enn om jeg bare sier ”gå”.

Jeg valgte å si over, men måtte uansett streve litt med å få henne ut i vannet. Men, når hun først fikk lagt på svøm, så kom hun seg ganske greit over til en landtunge. Så var det å få henne uti vann igjen derfra, til høyre og søke i vannliljene. Ikke verst løsing av oppgaven, egentlig.

På landdirigeringen klarte hun seg ganske bra. Så var det dobbeltmarkeringen. Den første var superfin, men så var det et strev å få inn den andre. Masse fløyting og dirigering. For øvrig var ikke Carmen alene elitehund om å ha trøbbel med en dobbeltmarkering i et dirigeringsområde. Dette må vi tydeligvis hjem og trene på.

På søket i sivet viste det seg at Golden-hannhunden var skikkelig ”etter” Carmen. I starten kom Carmen løpende hjem tom, ved siden av Golden som hadde dummy. Jeg lurte fælt på hva som egentlig hadde skjedd der ute i sivet. Husker tilbake fra en AK-prøve i Danmark hvor jeg observerte akkurat samme syn. Den gangen viste det seg at makkerhunden hadde tatt Carmens vilt.

I alle fall - ved neste utsending kom de begge løpende hjem uten dummy, og nå var det klart at hannhunden fulgte tett i rumpa på Carmen. Så, dermed ble det 0 på Golden og Carmen fikk lov å søke uten forstyrrelse. Og da henta hun fint tre dummyer, selv om jeg måtte streve litt for å få henne inn i sivet etter den ubehagelige opplevelsen.

Jeg vet at dommerne ikke belasta Carmen for det som forstyrra henne på dette søket. Også tenker jeg på at det er sånn det er å ha en følsom hund. Carmen sliter rett og slett hvis det er makkerhunder som er etter henne på den måten. Enda, nå i en alder av over fem, så takler hun jo sånt atskillig bedre enn hun gjorde da hun var yngre. Hadde dette skjedd for 2-3 år siden hadde hun blitt virkelig satt ut. Mens, Petra altså ikke er typen til å bry seg om sånt i det hele tatt….

For øvrig kan nevnes at vi to eierne av disse hundene bevisst trente litt i forkant, siden hannhundeieren nettopp var redd for at hans hund skulle forfølge Carmen. Så, hundene hadde møtt hverandre, og eieren hadde sagt fra til sin hund at han ikke fikk lov å vise Carmen interesse. Men, åpenbart hjalp det ikke så mye…

Ja, ja, - løpetid eller ikke løpetid. Jeg hadde aldri orka det hannhund-greiene. Takke meg til tisper!

Så var det dagens kritikk, da: ”Ekvipasjen gjør en del bra jobb. Landdirigering og andre søket er bra. Hunden jobber godt når den først er i vann. Kunne ønsket bedre første søk og bedre markeringsarbeid. Derfor ikke høyere pris.”

19.09 Epilepsi

Jeg vet nesten ikke hva jeg skulle ønske meg… At jeg visste hvordan dette vil ende. Eller at jeg kan få lov å være uvitende om hvordan det kommer til å gå…. Kommer hun til å leve til hun blir gammel og ”mett av dager”. Eller blir dette nok en unghund jeg må la slippe plagene sine….?

Min fineste Petra er full av ungdommelige entusiasme, full fart på trening, glad og fornøyd. Hun ser helt frisk ut, men, hun er dessverre ikke helt frisk. På tirsdag hadde hun et kraftig epileptisk anfall - mens jeg var intetanende i Tromsø. Hundevakten som passa henne tok en god beslutning ved ikke å fortelle meg noe før jeg kom hjem. Det var jo uansett ikke noe jeg kunne gjøre fra Tromsø.

Da jeg kom hjem ble jeg altså fortalt at Petra like etter at hun hadde spist kveldsmat hadde fått et anfall på kjøkkengulvet, og dette hadde vart i over 2 minutter. Hun frådet og hun tissa på seg, - det var tiss over hele kjøkkengulvet. Hun var såpass fortumla at hun også hadde blitt litt sint og knurra før hun kom helt til seg selv.

Dette er det første anfallet jeg vet om - dvs det skjedde faktisk noe underlig i sommer - siste dagen på Hemsedalskurset - da hun svømte hjemover med en apport. Det så ut som hun begynte å synke og holdt på å drukne, hun holdt hodet litt skjevt. Nå, i ettertid tenker jeg at det kanskje var et lite anfall... Kanskje hun fysisk ikke klarte å slippe dummyen…

Det var ikke sånn det skulle bli å ha Petra - at hun skulle få en alvorlig diagnose i ung alder. Planen min var at hun skulle være frisk og rask - like bra helse ellers som ledd, øyne og ikke minst det mentale.

Etter som tiden har gått med Petra har jeg fått en tanke om at hun kunne brukes i avl, siden hun er særdeles bra hva gjelder mentalitet. Mye bedre mentalitet enn gjennomsnittet på jaktlabben, og et avlsdyr å ta vare på. Nå blir det selvsagt ingenting av sånne planer. En avler ikke på en hund med epilepsi, sånne gener vil en ikke spre videre. Dessuten anbefales sterilisering for å fjerne de hormonsvingningene som følger med å ha løpetider.

Jeg hadde jo meldt henne på et par jaktprøver i høst, men har nå meldt henne av. Og jeg planlegger en sterilisering i løpet av høsten. Visstnok setter de en grense på 4-5 anfall i året på om de anbefaler medisiner eller ikke. Forhåpentligvis er sterilisering nok til å stabilisere det.

Nei, jeg vet jo at jeg ut fra ett anfall ikke kan si at hun HAR epilepsi. Teoretisk kan det finnes en underliggende årsak til anfall - sykdommer, hodeskade eller svulst på hjernen. Før hunden kan få diagnosen idiopatisk epilepsi skal disse andre mulighetene strengt tatt utelukkes. Petra gjennomgikk dagen etter anfallet en klinisk undersøkelse, med blodprøver. Ikke noe galt å finne. Ikke har hun slått seg i hodet heller. Med en såpass ung hund er det veldig lite sannsynlig med svulst, selv om en selvsagt ikke kan utelukke det 100%. For å utelukke svulst må jeg i tilfelle få tatt bilder av hodet hennes.

Med stor sannsynlighet kan en likevel konkludere med at Petra har epilepsi. Medfødt, - og arvelig.

Det frustrerende er jo at det er umulig å vite hvordan dette vil utvikle seg. Jeg kan bare håpe at Petra hører med i den gruppen som opplever anfall som unghund, og hvor en senere ikke ser noen flere anfall. Men, som sagt er det umulig å vite. Det kan også ende skikkelig dårlig.

En epileptiker bør jo utsettes for lite stress. Og jakttrening, skudd, vanskelig terreng, svømming osv er ikke akkurat direkte passende med en sånn diagnose.

Dette er skikkelig kjipt! Typisk at et sjeldent godt individ, som virkelig er plukka ut for å få en god mental hund, og som kunne vært med på å forbedre rasen, har en sånn feil. Og helt fryktelig ikke å vite hvordan dette skal gå. Dessuten er jeg veldig bekymra for i det hele tatt å forlate henne nå. La henne være alene hjemme mens jeg er på jobb. Alene i bilburet mens jeg trener med Carmen. Osv…

Og tanken på å sende henne ut på apporteringsoppgaver i vann og siv er selvsagt kjempeskummel…

Samtidig tenker jeg at hun må få lov å leve som normalt. Vi må fortsette med trening som vi pleier. Jeg må ha mine mål i behold - om å starte henne på jaktprøver. Få prøvd henne på praktisk jakt. Hun må få lov å utfolde seg, løpe i full fart på et jorde. Bade i bekken, nyte å plaske rundt i vannet.

Dette kommer til å bli en skikkelig test for meg. Jeg som er typen til å bekymre meg for ALT. Jeg skal nå drive med en hundesport hvor jeg sender epi-hunden min ut i ulendt terreng, vann, myr og kratt og vite at hun når som helst kan få et anfall. I følge teoriene er det sånn at de sjelden får anfall i aktivitet, men oftest i passivitet, gjerne når de sover. Men, det er jo i teorien…

Konsekvensene av å miste bevisstheten mens en er ute og svømmer er åpenbare. Med mindre hunden ”bor i” en redningsvest, så kan ikke det gå bra….

Jeg kjenner meg sliten. Det er mye arbeid å lete opp en egnet valp, hente den hjem, oppdra og trene den. Og det ligger så enormt mye følelser i alt som har med hundene mine å gjøre. Petra har tatt meg med storm, stjålet hjertet mitt. Dette er bare så fryktelig vondt!!


 

17.09 Tromsø-tur

Jeg er heldig som har gode hundevenner som stiller opp for meg når jeg trenger hundevakt.

Som vanlig plasserte jeg dem på to forskjellige steder - det blir hakket mye å skulle passe begge to. Petra fikk være hos en hundevenn her på Ås, og ble levert på morgenkvisten, mens Carmen først fikk være kontorhund og deretter ble levert i Son etter arbeidstid.

For den tobente gikk så ferden til Gardermoen og et par timers flytid til Tromsø.

Jeg hadde to interessante dager i Tromsæ, med blant annet innlagt befaring på et par reketrålere, og ikke minst fiskebuffé på den berømte Skarven restaurant.

Som alltid veldig godt å komme hjem igjen og hente mine firbente venner.

Tusen takk til hundevaktene som stiller opp. Og særlig denne gangen ble det mye ekstra, men det kommer jeg tilbake til på bloggen….



 

15.09 Hunder på jordet

En travel uke ligger foran, med tre dager på jobbreise og derfor lite hundetrening. Ettermiddagen ble dermed brukt til de firbente. Først en sykkeltur på hver av dem, og så en økt med jakttrening på jordet.

Begge to fikk være med, så bytta jeg på hvem som fikk gå fot, og hvem som fikk løpe løs. Petra begynner å takle dette bedre - altså at hun selv må gå fot, mens Carmen får løpe rundt.

Jeg bandt dem til ryggsekken og forsvant over en bakketopp og la ut et felt til dem i skogen. Så fikk de hente annenhver gang. Dvs Petra måtte vente litt på tur, siden hun var så ivrig på et tidspunkt at hun prøvde å knalle (da det altså var Carmens tur) med ryggsekken på slep! Tror hun ble litt forskrekka, og ryggsekken fikk seg en ganske lang luftetur.

Neste runde var markeringer. De fikk begge sitte ved siden av meg, jeg kasta, og så fikk den ene beskjed om å hente. Safa litt med Petra, altså - hun var i bånd når det ikke var hennes tur.

Er for øvrig veldig fornøyd med å ha to forskjellige ”gjør-deg-klar” -kommandoer på dem. Når Petra skal hente sier jeg ”Ta-Gå” (”tra” er så vanskelig å si). Når det er Carmens tur sier jeg ”Men-Gå”.



 

14.09 Oslo Petshow

Noen dårlige mobilbilder.....

Hundene fikk være hjemme i dag mens niesa og jeg begav oss til en happening på Telenor Arena på Fornebu - nemlig Oslo Pet-show. Her var det litt av hvert å se. 800 katter og en masse kaniner på utstilling, kaninhopp (en slags agilitybane for kaniner), demonstrasjon av diverse hundesport, raseparade, show med Shetlandsponnyer fra en rideskole i Vestfold, og demonstrasjon av cowboy-ridning. Dessuten var det utstilt både lama, minigris, chinchilla og rotte.

Tante ble ganske sliten både i bena og hodet etter hvert, men 10-åringen holdt ut.

På ettermiddagen snudde vi nesa hjemover igjen til de to firbente som hadde vært alene hjemme hele dagen.

13.09 EK Ringerike

Så var det tid for jaktprøve igjen. Opp tidlig på morgenen og et par timers biltur –

Petra var med som ventehund.

Med tanke på hvordan det gikk forrige gang på jaktprøve med Carmen var jeg virkelig optimistisk før dagens prøve. Og for det meste «leverte» Carmen også denne gangen mye ro og kulhet. Selv om jeg nok syntes hun var anelsen mer svimete rundt fot enn på Kongsvinger.

Vi gikk i par og begynte med å gå fot en strekning hvor vi gikk etter hverandre bortover en sti. Så fikk den ene ekvipasjen plassere seg nede på myra. Den andre ekvipasjen ble stående på stien i skogen og det gikk et skudd i skogen opp mot et merka tre for en fremmadsending.

Carmens første oppgave var denne fremmadsendingen. Jeg hadde jo tidligere sett på flere ekvipasjer gå prøva, og da hadde jeg helt tydelig sett merkingen i treet. MEN, da det ble min tur gikk jeg fram og tilbake mange ganger der langs stien og fikk IKKE øye på merkingen. Til slutt ble det hele for flaut, og jeg følte jeg bare måtte sende Carmen opp i området jeg mente det var.

Carmen løp snorrett sånn ca den veien jeg pekte. Litt for langt til venstre, tenkte jeg. Så jeg blåste stopp da jeg mente hun var på høyde med dummyen og gav beskjed om høyre. Hvorpå Carmen snudde hodet til høyre og plukka opp dummyen. Snakk om å løpe rett på!

Nede på myra var det tid for en dobbeltmarkering. Den første henta hun greit, den andre brukte hun såpass med tid på at jeg grep inn og handla litt. Tydeligvis ikke så lett for henne der ute i buskene (var for øvrig flere hunder som strevde litt med den).

Så var tiden kommet for dagens hovedøvelse – et stort søk. Dvs først stod vi på myra ved vannet og observerte en «andejakt» som gikk hele veien rundt vannet. Medhjelperne skjøt og la igjen dummyer på land, også kasta de dummyer på vann.

Dette var en fysisk tung øvelse for hundene, som på søket måtte svømme over vannet igjen og igjen. Og «vannet» var stedvis gjørme som de måtte vasse i.

Jeg synes Carmen var motivert og ivrig og gav seg over vannet gjentatte ganger – med litt hjelp med et «over» på bredden. Lenge gikk det kjempefint, men SÅ… Så observerte jeg Svartkråka mi komme hjemover med en rød dummy, for så å bli veldig opptatt av noe langs kanten av vannet, slippe den røde og plukke opp en grønn dummy.

Æsj, æsj og dobbeltæsj!! Skjønte jo at førstepremien røk der og da! Bytte dummy!! Noe sånt har hun da aldri holdt på med før! Men, det finnes tydeligvis ikke grenser for hva slags nye ting det går an å finne på på en jaktprøve…..

Da hun kom svømmende hjemover tenkte jeg veldig på at jeg måtte nullstille meg og IKKE være irritert på henne for byttet, for å unngå å få noen konfliktsituasjon. Men, jeg klarte tydeligvis ikke dette 100 %, for jeg merka på avleveringen hennes at den var litt usikker og rufsete. Hun leste meg – at jeg var irritert på henne.

Vel, etter diverse apporteringer over vannet gikk vi videre til siste post – en dirigering over vann. Også denne oppgaven løste Carmen bra.

Men, takket være den ulykksalige byttingen av dummy ble det altså en tredjepremie! Nok en gang var vi veldig nær. Før eller senere må jo førstepremien sitte….!

Kritikken ble som følger: ”En tispe som viser bra dirigeringsarbeid og søkslyst og apporteringslyst. Bristen finnes for dagen i at hun bytter apporteringsobjekt ved et tilfelle ved innlevering. Derav dagens pris. Trivelig ført.”

---

På kvelden fikk flokken og jeg tilskudd ved at niesa mi på 10 år kom på overnattingsbesøk. Vi rakk en tur på jordet med de firbente før det ble mørkt. Artig å se barn og hund i fri utfoldelse. Tydelig at hundene syntes det var artig med dette lille mennesket som hoppa og spratt og gjerne løp om kapp med dem.

Aller mest stas var nok besøket for Carmen, siden hun også fikk den ære å sove i senga til 10-åringen om natta.



 

11.09 To hunder i trening.

I ettermiddag gikk turen til storjordet med begge hundene. Jeg la igjen fire dummyer på øya, gikk lenger og lenger unna, og sendte de firbente annenhver gang. Markeringer i skogkanten til Carmen til slutt

Så gikk jeg videre til den andre øya. Kasta markeringer der, og annenhver hund fikk hente. Et par i skogkanten kasta jeg også og de fikk hente hver sin.

 Veldig fornøyd med at Petra hadde bra avleveringer på tross av at Carmen også var til stede. Ingen æresrunder fra Petra, heldigvis!


 

10.09 Elitetrening

Vi var tre stk som skulle møtes til elitetrening i dag. Jeg var der litt tidlig, og rakk en liten økt med Petra i skogen. Fikk etter hvert litt hjelp av en av de andre til å kaste markeringer.

Så fikk altså Petra vente i bilen, mens det var tid for å ta med Carmen ut på trening.

 Vi trente ved en skistadion ved et industriområde. Begynte med å legge ut områder Så bytta vi på å skyte med launcher for hverandre. Carmen var superflink til å markere i det vanskelige terrenget.

 Avslutta med å sende hundene på de utlagte områdene.