17.11 Fellestrening med gjengen

Det er så fint med disse lørdagene hvor gjengen kan møtes og trene sammen. Gøy å tenke på at fire av oss nå faktisk er i EK! Da vi starta opp for 1,5 år siden var vi sånn ca BK+.

Det har liksom blitt altfor lite av fellestreningene i høst, men det har jo sammenheng med at mange av oss har hatt en intens og lang konkurransesesong. For min del var faktisk forrige helg den første på tre måneder hvor jeg verken var på jaktprøve, eller kurs.

I dag ble det sesongens første "vinter"trening; - i alle fall var det rundt 0 grader og våt nedbør - type "isregn" hvis det finnes noe sånt. Men, hva gjør vel det, når en har så fine treningskompiser og et fantastisk terreng å være i.

Treningsansvarlige hadde lagt opp et supert opplegg for oss og var ”jaktleder” der vi gikk på linje. Vi fikk hele tiden beskjed om hvem som skulle sende hvor. Vi hadde en ”skytter” på hver side av linja som skjøt med apportkaster. Så bytta vi på å sende hundene på markeringer og til ukjente områder.

Jeg skjøt med launcheren min under mesteparten av økta. Suveren trening for Carmen å skulle gå fot, sette seg og vente mens jeg gikk litt unna, og som regel måtte se at en annen hund fikk hente.

Hun hadde en liten antydning til lyd helt i starten, men fikk en bestemt beskjed fra meg om at dette var helt forbudt. Dermed forble hun helt tyst resten av treningen.

Én av oppgavene vi la opp var at vi stod på linje og hadde en simulert jakt, hvor alle hæppa og kasta dummyer og tre av oss skjøt. Prøvde altså å lage det litt ”heftig” for hundene. Så gikk vi relativt langt unna og skulle sende tilbake.

Litt til høyre ift den linja de skulle løpe hadde vi tidligere hatt et nærsøkesområde. Vi trodde det var tomt for tennisballer, men da hadde vi ikke regna med ”tennisball-elskeren” Carmen. Hun fant en ball til, hun! Og så kunne hun konsentrere seg om å løpe ut til området med dummyene.

Jeg var kjempefornøyd med Carmen. Hun var som sagt tyst, dessuten stadig og dirigerbar. Og hun markerte jammen meg bra også. Men, oppgavene med markeringer i ”sump”-området bak noen trær klarte hun ikke. Hun var for øvrig ikke alene om det.

Vi var jo i dette terrenget da vi hadde kurs med Birgitta i våres også, og hun brukte akkurat det samme området til å skyte markeringer i. Husker hun snakka om at hundene våre var bortskjemte og late som ikke lette godt nok i det vanskelige terrenget. Er redd hun fortsatt har rett i den analysen.

I alle fall måtte vi gå ettersøk til slutt for å oppspore en launcher dummy som ingen av hundene hadde funnet. Den lå lett synlig, så de burde ha klart det…

Etter nærmere tre timer var vi ganske kalde og fornøyde alle sammen. Godt å få tørket hunden, sette varmeapparatet i bilen på fullt, og ikke minst setevarmeren.

Og godt å komme hjem til en varm dusj, fyr i ovnen og et stk snorksovende jakthund i biabedden sin.

Livet er herlig!!