På gårsdagens sykkeltur passerte Carmen og jeg en hundeeier med sin labradortispe. Jeg syntes hunden var så vakker, så jeg måtte stoppe og ta en prat. Ganske riktig så var det en jaktlabrador.
Vi slapp begge våre hunder løse og de fikk løpe og leke på jordet, noe begge hundene trivdes godt med. Også var det jo artig å prate med et menneske som umiddelbart var interessert i hvor hunden min kom fra, kjente til kennelen, og også foreldredyrenes kennel.
Jeg var jo helt overbevist om at her hadde jeg med en person å gjøre som drev med jakttrening. Vedkommende fortalte meg jo hvor hunden kom fra - en kjent kennel som jeg vurderte begge de gangene jeg har kjøpt jaktlabrador. Så, jeg begynte entusiastisk å snakke om trening og jaktprøver.
Stor var min skuffelse da jeg fikk fortalt at nei, apporteringstrening hadde det ikke blitt noe av etter at hunden var et år gammel (den var nå 2,5). Men, den hadde sikkert et godt liv, den fikk jo gå tur, og gjøre mer eller mindre som den ville. ???
At hunden var skikkelig ulydig når det gjaldt innkalling fikk jeg jo se noen eksempler på. Eierens forklaring var at det skyldtes at hunden hadde fått for mye godbiter., så DET hadde vedkommende slutta helt med.
Jeg kjente at jeg ble skikkelig trist. Tenk å kjøpe seg en jakthund som burde ha alle forutsetninger, og så ikke i det hele tatt holde på med det hunden er skapt for å drive med. Og i tillegg ha en så trist og negativ tilnærming til det å trene hund.
Jeg plumpa nesten, men bare nesten ut med spørsmålet om hvorfor vedkommende i det hele tatt hadde kjøpt seg en jaktlabrador. Også må jeg jo innrømme at jeg lurer på hvorfor en oppdretter selger den type hund til en sånn person. Men, jeg innser at det sikkert er vanskelig å være oppdretter og vurdere hva som ligger i det en potensiell valpekjøper forteller….
------
Carmen hadde ellers en særdeles hyggelig hunde-kveld. Det dukket nemlig nok en labrador opp på arenaen - der vi stod og så på de to jakt labradorene rase rundt på jordet. Denne gangen en stor showlab hannhund. Han ble også med i leken, selv om han ikke hadde sjanse til å holde følge med tempoet på det to ”damene”. For øvrig var selvsagt Carmen den kjappeste av alle tre.
Veldig hyggelig å observere alle de tre hundene i fin lek. Første gang Carmen møtte noen av dem, men der var kjemien god med det samme.
------
Kveldens aktivisering ble uten sykkel, men vi var ute og gikk i to timer. Skikkelig forfriskende i et par minusgrader. Det ble litt fot og gå pent annenhver gang. Og jammen traff vi gårsdagens showlab igjen - omtrent på samme stedet som i går.
Fra mandag begynte det å se ut som vinteren var i ferd med å bryte fram for alvor. Det var snø i lufta og temperatur rundt null. Natt til tirsdag snødde det litt, og med maks pluss 1 grad etterpå, så er det klart at de par cm med snø blir liggende.
Nå er vi stabilt over på minusgrader og framtidsutsiktene er at det er meldt mange kuldegrader til helgen.
Så er jo spørsmålet hvor lenge jeg kan fortsette med sykkelturene med Carmen….
Det har blitt et par sykkelturer de siste dagene, men jeg har faktisk tatt sjansen på asfalten i nærområdet, langs gangveien. MEN, klok av skade fra høsten i fjor har altså Carmen fått løpe på asfalten, og ikke i kanten. Det var jo på kanten hun skar seg i poten i fjor høst.
Satser på hun skal tåle litt asfaltløping i en kort overgangsperiode før det ikke er mulig å fortsette pga mer snø.
Det var faktisk ”allerede” litt utfordrende i dag. Det som skjer er nemlig at mange sykler i slaps og det ikke måkes godt nok. Så fryser det på og blir langsgående spor etter sykkelhjulene. Og disse sporene er ganske gufne å sykle i når det altså har frosset på.
Det hjelper selvsagt masse med piggdekk mot det å skli sidelengs. Men dekkene hjelper ikke mot all humpingen som blir av å kjøre opp og ned i de nevnte sporene.
Så, det går ikke så fort, men Carmen får i hvert fall løpt litt mer enn om vi skulle gått tur.
Dagens tema var fremmadsending og de fire hundene fikk prøvd seg på terrengskifter over grøfter og gjennom vegetasjon,
Carmen hadde jo vært i dette terrenget en gang før, og fikk prøvd seg til noen av de samme stedene uten at hun hadde sett det bli lagt ut. Mens andre steder fikk hun se at det ble lagt ut.
En av oppgavene var at vi sendte til to områder fra samme utgangspunkt, med ganske spiss vinkel. Til det ene området måtte hundene forsere en grøft og så over et jorde. Til det andre område måtte de over samme grøfta, men litt lenger til høyre, over et lite jorde og så over en ny grøft. Jeg var veldig fornøyd med at Carmen lot seg rette på og faktisk gikk til det området jeg hadde bedt henne etter hvert.
Prøvde å bli litt bevisst på hvordan jeg satte høyrefoten når jeg pekte utover, altså at foten min også pekte i riktig retning.
Hundene fikk også prøvd seg på et nærsøk i noe siv, hvor det var små dummyer.
Etter et par timer var vi alle fornøyde og kunne vende nesa hjemover.
Ja, i dag var det altså meldt SOL, men så feil kan Yr ta. Dvs, sol var det vel - men tåka skygga for sola. Så, dermed ble det ikke den planlagte heftige treningen med launcher, men istedenfor det meste utsending til områder.
Jeg var så heldig at jeg fikk litt ekstra hjelp til å legge opp treningen. Dessuten fikk vi låne et supert jorde av en kollega.
Vi begynte med en enkel utsending til et ukjent område, hvor hundene skulle passere et annet område. Dette klarte de fleste bra, antalige fordi vinden var riktig, slik at de ikke fikk ferten av området de skulle passere.
Vi fortsatte med å sende mot en ”øy”, noe også alle sammen klarte bra.
Dermed var turen kommet til å sende gjennom et belte med vegetasjon og til det området de først hadde passert. Her ble det litt vanskeligere for hundene, og ikke så vi noe særlig heller pga tåka.
Jeg var veldig fornøyd med at Carmen enkelt forserte vegetasjonen og raskt fant dummyen.
Veldig gøy med flinke hunder, altså. Vi gjennomførte jo disse tre første oppgavene enkelt og kjapt!
Så fikk hundene prøvd seg på markeringer over det nevnte vegetasjonsbeltet. Dette skulle de gjør fra en ganske så skrå vinkel. Og her var det mange som fikk litt større utfordringer, - det er jo en tendens til at de gjerne søker nettopp I et sånt vegetasjonsbelte og ikke kommer seg ut på jordet på andre siden.
Carmen brukte også litt tid inni vegetasjonen, men hun skjønte forholdsvis fort at hun måtte over på det andre jordet.
Den morsomste oppgaveløsningen her stod en Golden for - den hoppet konsekvent opp på halmballene - snakk om å ta eierens fremmadsending ”bokstavelig” - løp rett fram!
Vi la ut områder på nytt, og hadde en som skjøt med startpistol og kasta i skogkanten. Så fikk hundene prøvd seg med at flere var i arbeid samtidig - tre områder i tillegg til markeringen.
Så avslutta vi med å stå på linje og skyte med launcher ut på jordet. Det var vanskelig både for hundene og for oss å bedømme dybden.
Carmen var i storform i dag. I tillegg til å løse oppgavene bra var hun sansa, men også veldig glad. Hun stortrives med å være på trening med andre. Herlig å se!
Neida, Carmen er ikke dårlig. Vi har bare vært en tur til Rabies-vaksinering. Kunne selvsagt vaksinert henne selv, men jeg synes det er greit med et besøk på et veterinærkontor en gang i blant, så den sarte frøkna kan få litt trening på dette.
Da benytter jeg anledningen og kommer i god tid før vi har time, så jeg kan få sittet litt på venterommet med Carmen. Hun får veie seg på vekta og etterpå observere andre pasienter på vei inn og ut.
Dagens besøk gikk ganske så bra. Riktignok synes hun det er skummelt, og hoppa ned fra undersøkelsesbordet et par ganger før hun fant sånn noenlunde roen. Men, hun hadde samtidig forventning om godbiter, og klarte til slutt å stå stille og pent.
Selve stikket reagerer hun ikke på, men det skumle er jo at et fremmed menneske skal håndtere henne.
MEN, som med omtrent alt annet er det sinnsstemningen til den tobente som er avgjørende. Og jeg er jo etter hvert overbevist om at dette går bra, så smitter det over på Carmen.
Etter et par uker med dårlig matlyst, hvorav noen dager helt uten matlyst, er nå Carmen tilbake til sitt vanlige jeg!
Så godt å observere at hun er tilbake til vanlig atferd hvor hun åpenbart gleder seg til måltider. Dette blant annet ved forventningsfullt å spurte inn på kjøkkenet etter å ha vært ute både morgen og kveld.
Da hun var uten matlyst ble hun bare liggende ute i stua og hadde ingen interesse av å komme inn på kjøkkenet.
Etter en heller slitsom dag på jobb hadde ikke den tobente piff til noen sykkeltur. Så det ble et par timer på bena isteden - i mørke, tåke og småregn. Tok en tur til den opplyst grusveien jeg har trent en del på tidligere.
Der var det jo rene hundeslippet - vi passerte vel fire hunder. Fikk trent litt på fremmadsending på veien mens en vorsteher løp rundt på jordet like ved, blant annet.
Ellers gjorde det godt med masse frisk luft etter dagens heftige beredskapsøvelse på jobben.
Carmen og jeg har vært på utstillingstrening igjen. Og brutt en milepæl - den mannlige instruktøren fikk lov å se på tennene hennes - to ganger, faktisk. Hun stod helt rolig!
Ja, det går framover! Og sist var det faktisk en helt ukjent dame som fikk se på tennene. Men, det var også en medhjelper mann i dag som skulle prøve seg, og DET gikk ikke. Da sa Carmen voff og trakk seg kjapt tilbake. Hun må tydeligvis bli litt kjent før en mann får lov å pelle på snuta hennes. Så, jeg tror kanskje "trikset" hvis jeg skal stille henne er å finne en kvinnelig dommer.
Også fikk vi skryt for at Carmen har fantastiske bevegelser. Hun var nok mer innstilt på å løpe fort enn mange av de andre hundene. Carmen er jo vant til å løpe ved siden av sykkelen, så hun har kondis og fint trav . En av de andre som trente sa til meg at jeg godt kunne løpe enda fortere, for å vå vist fram travet hennes.
Ellers var Carmen eneste labrador i dag, det var mest golden og noen flatter.
Jeg prøver å suge til meg av tips instruktøren kommer med. Han snakka en del om at en må være strategisk og sørge for at hunden står, evt løper maks flott i de få sekundene dommeren ser på hunden.
Så var det dette med bakbena, da - de skal jo helst være strukket litt bakover, så det blir bra vinkel i hasene. Carmen trenger å trene på at jeg kan få ta i og flytte på bena hennes uten at hun skvetter til av det.
Vi hadde nok en gang en super kveld på denne treningen. Ikke minst er jo instruktøren som har ansvaret for treningen særdeles hyggelig. Han har faktisk sagt bare pene ting om Carmens utseende og gemytt.
Som vanlig flest bilder av en gyllen hund - de er jo mest fotogene….
I dag har Carmen trent med elitehunder, hadde jeg først tenkt å skrive. Men, så gikk det opp for meg at Carmen ER jo en elitehund hun også. Og det har hun virkelig vist i dag! Hun gjorde seg ikke bort i det hele tatt. Hun var faktisk supergod på å markere gang etter gang. Og også flink til rette linjer faktisk. Den tobente har mye å lære, med å ta det med ro som handler. Men, hunden er jo helt super!
Vi møttes altså i et utrolig stilig terreng; - jorder med tett og uframkommelig vegetasjon rundt. Begynte med å legge ut noen områder, og hundene fikk prøvd seg på utsending til ett av dem - som var på andre siden av en bekk. Deretter fortsatte vi med å stå på linje og skyte med apportkaster.
Tanken var å lage noen vanskelige markeringer inni terrenget. Det første stedet vi skjøt til var det såpass åpent at vi til dels så hunden, men veldig vått, gjørmete og tett vegetasjon opp til 1-2 meters høyde. Hundene måtte altså jobbe hardt for å ta seg fra,. Vi var to stk som skjøt med apportkaster og var altså tre på linja.
Jeg må bare bøye meg i støvet for markeringsevnen til hunden! min To ganger klarte hun det kunststykket å være hund nummer 3 på en markering (som altså de to første ikke fant) og løpe rett på apporten. Jeg synes det er utrolig godt gjort å huske nedslaget på tross av to andre hunder som har løpt rundt og lett, enda bedre gjort enn om hun hadde funnet den som førstehund!
Joda, jeg innrømmer at jeg da blir så utrolig fornøyd med hunden min at jeg nok utråler det på en sånn måte at hun aner en reduksjon i kravene - og dermed kan ha dårlig avlevering etter sånne flotte apporter. Tenker på en kommentar fra en tidligere instruktør på kurs: ” Hun er ikke SÅ jævla flink!!” Hm, - det er mye en skal tenke på som hundefører…
Vi la ut et område i nærheten av hjørnet på det ene jordet, og gikk over bekken til det andre området. Så lagde vi oppgaver hvor vi skjøt med launcher bort på et tredje jorde. Først skulle den ene hunden hente dirigeringen i hjørnet, så skulle den andre hunden hente markeringen. Disse to oppgavene lå med 180 graders vinkel.
Carmen fikk hente dirigeringen her, og hun var faktisk veldig dirigerbar. Det er jo så ufattelig artig at det etter hvert er mulig å styre hunden! Det ble en del blås, og hun måtte jobbe en stund, men så fant hun dummyen. Makkerhunden skulle hente markeringen, men fant den ikke. Også her imponerte Carmen med å ha et veldig godt minne om hvor den hadde landa.
Og faktisk gjentok Carmen eye-wipen (altså at hun fant det andre ikke fant) nok en gang på et skudd ganske så langt ut på dette tredje jordet. Hun var rett og slett i superslag i dag!
Så skulle vi prøve oss på å sende til et av områdene, hvor hundene måtte over to bekker. Dessuten måtte vi holde dem langt nok til høyre, siden de ble dratt mot venstre og tidligere nedslagsplasser for apportkasteren.
Tusen takk til gode treningskompiser som var flinke til å gi meg råd. Veldig godt å ha noen som står og minner en på å ta det med ro! Det trengtes på denne oppgaven!
Carmen er nemlig veldig god på å tolke meg. Hvis jeg stresser og maser og er bare "armer og bein" når jeg skal dirigere henne, så regner hun med at hun må ta kontrollen selv, for den tobente er det ikke hjelp i. MEN, hvis jeg tar det med ro og utstråler trygghet og gir både Carmen og meg mulighet til å puste ut før neste trekk, så gjør hun det aller meste av det hun får beskjed om.
På slutten pakka vi bort launcheren og sendte til diverse områder vi hadde lagt ut. Én av disse oppgavene ble litt vanskelig for Carmen. Da gikk jeg nærmere, pluss at jeg fikk den tidligere omtalte hjelpen til å ta det med ro og la frøkna bare sitte i ro litt. Og da gikk det så meget bedre.
De to siste områdene vi sendte til var greit for alle hudene - selv det var det første vi la ut i dag, så det ut til at de hadde et minne om stedene. Vi gjorde det også sånn at vi sendte neste hund ut når en hund var på vei inn. Artig å se Carmens ”unnamanøver” av hunden som var på vei inn. Det kunne tilsynelatende se ut som Carmen var på vei til feil sted, men hun hadde perfekt minne av hvor hun skulle, hun ville bare ikke løpe så nærme den andre hunden.
Dette har vært en fantastisk flott treningsdag i nydelig vær! Godt å være privilegert med gode treningskompiser som vil en vel, og som gir konstruktive og gode råd. Det er jo på DEN måten vi kan bli bedre! Takk for laget, damer!
Det er så fint med disse lørdagene hvor gjengen kan møtes og trene sammen. Gøy å tenke på at fire av oss nå faktisk er i EK! Da vi starta opp for 1,5 år siden var vi sånn ca BK+.
Det har liksom blitt altfor lite av fellestreningene i høst, men det har jo sammenheng med at mange av oss har hatt en intens og lang konkurransesesong. For min del var faktisk forrige helg den første på tre måneder hvor jeg verken var på jaktprøve, eller kurs.
I dag ble det sesongens første "vinter"trening; - i alle fall var det rundt 0 grader og våt nedbør - type "isregn" hvis det finnes noe sånt. Men, hva gjør vel det, når en har så fine treningskompiser og et fantastisk terreng å være i.
Treningsansvarlige hadde lagt opp et supert opplegg for oss og var ”jaktleder” der vi gikk på linje. Vi fikk hele tiden beskjed om hvem som skulle sende hvor. Vi hadde en ”skytter” på hver side av linja som skjøt med apportkaster. Så bytta vi på å sende hundene på markeringer og til ukjente områder.
Jeg skjøt med launcheren min under mesteparten av økta. Suveren trening for Carmen å skulle gå fot, sette seg og vente mens jeg gikk litt unna, og som regel måtte se at en annen hund fikk hente.
Hun hadde en liten antydning til lyd helt i starten, men fikk en bestemt beskjed fra meg om at dette var helt forbudt. Dermed forble hun helt tyst resten av treningen.
Én av oppgavene vi la opp var at vi stod på linje og hadde en simulert jakt, hvor alle hæppa og kasta dummyer og tre av oss skjøt. Prøvde altså å lage det litt ”heftig” for hundene. Så gikk vi relativt langt unna og skulle sende tilbake.
Litt til høyre ift den linja de skulle løpe hadde vi tidligere hatt et nærsøkesområde. Vi trodde det var tomt for tennisballer, men da hadde vi ikke regna med ”tennisball-elskeren” Carmen. Hun fant en ball til, hun! Og så kunne hun konsentrere seg om å løpe ut til området med dummyene.
Jeg var kjempefornøyd med Carmen. Hun var som sagt tyst, dessuten stadig og dirigerbar. Og hun markerte jammen meg bra også. Men, oppgavene med markeringer i ”sump”-området bak noen trær klarte hun ikke. Hun var for øvrig ikke alene om det.
Vi var jo i dette terrenget da vi hadde kurs med Birgitta i våres også, og hun brukte akkurat det samme området til å skyte markeringer i. Husker hun snakka om at hundene våre var bortskjemte og late som ikke lette godt nok i det vanskelige terrenget. Er redd hun fortsatt har rett i den analysen.
I alle fall måtte vi gå ettersøk til slutt for å oppspore en launcher dummy som ingen av hundene hadde funnet. Den lå lett synlig, så de burde ha klart det…
Etter nærmere tre timer var vi ganske kalde og fornøyde alle sammen. Godt å få tørket hunden, sette varmeapparatet i bilen på fullt, og ikke minst setevarmeren.
Og godt å komme hjem til en varm dusj, fyr i ovnen og et stk snorksovende jakthund i biabedden sin.
Livet er herlig!!
Siden den fine runden vår har noen utilgjengelig partier pga dårlig drenering og mye vann, parkerte jeg rett og slett et annet sted i kveld, og fikk tilgang til runden på et høyere sted i terrenget, hvor det ikke er noen problemer med dreneringen.
Dermed ble det en mils tur ved siden av sykkelen for Carmen. Det slår meg stadig vekk hvor fantastisk glad hun er i å løpe. Hun er skikkelig utålmodig etter at vi skal komme i gang, og vil helst ta noen voldsomme galopp-byks med det samme jeg har satt meg på sykkelen.
Det får hun selvsagt ikke lov til - poenget er at hun skal trave pent og jevnt. Så hvis hun galopperer, setter jeg bare ned tempoet, så hun ikke får belønning for å galoppere. Så lenge hun traver pent kan jeg øke tempoet. For henne er det en belønning med høy fart, siden hun elsker å løpe fort.
Hun minner om en travhest når jeg ser henne ovenfra sykkelsetet. Blikket fokusert langt ut og med enorme steg, liksom svever hun av gårde. Hvis hun skulle skifta karriere, kunne hun kanskje blitt trekkhund?
8 grader og opphold er ikke verst til å være midt i november.
Carmen og jeg rakk en tur på jordet i det svinnende dagslyset før den tobente hadde andre forpliktelser.
Det var deilig å være ute på det store, åpne jordet. Og Carmen spratt rundt og så ut som hun stortrivdes. Men, særlig langt unna er hun jo aldri, siden hun stadig forventer at jeg skal finne på noe.
Det ble noen fremmadsendinger og litt fotgåing også, og ikke bare frislipp på Carmen.
Da det ble tid for kveldsmat måtte det bare tre Frolic-biter til for å at Carmen skulle spise tørrforet sitt. På dag fem av hormonbehandlingen er hun altså fortsatt prega av dårlig matlyst, men jeg aner en bedring.
Ser også at hun har mindre melk i juret i dag enn hun har hatt de siste dagene. Så det går i hvert fall rette veien med denne elendige skinndrektigheten.
Må jo innrømme at det ikke alltid er like fristende å legge ut på tur med hunden, - i dag var en sånn dag. Skikkelig trist vær - tåkete og regn i luften. Og selvsagt mørkt når jeg kom meg hjem fra jobb og kunne ta ut sykkelen.
Men, Carmen er jo entusiastisk uansett, og synes det er fantastisk flott å løpe ved siden av sykkelen. Kan ikke annet enn å bli glad over sånn entusiasme. Riktignok har hun fortsatt manglende matlyst og melk i juret, men LØPE, det vil hun veldig gjerne!
Litt skummelt med grusvei helt uten veibelysning. Hadde jeg ikke hatt så fin sykkellykt, kunne jeg jo bare ha glemt det!
Ved å gå litt tidlig fra jobben fikk Carmen og jeg en drøy time på jordet, i stadig minkende lys, men det var fullt mulig å få til både utsendinger og feltsøk.
Dessuten fikk hun løpe litt løs og rase rundt omkring.
En liten tur hjemom før vi nok en gang dro av gårde på utstillingstrening. Følte at jeg var bedre forberedt denne gangen. Slapp å lete etter veien, - OG jeg hadde kledd meg riktig. Forrige gang kom jeg jo med ullundertøy og holdt på å smelte i den rom-tempererte hallen.
Vann til hunden hadde jeg også husket denne gangen. Den firbente blir jo faktisk tørst av å springe rundt i ring og bli fora med tørrfor.
Nok en gang slo det meg hvor hyggelig folk var! Det var et par stk som henvendte seg i løpet av kvelden og lurte på om det var en jaktlabrador, og en lurte på hvorfor jeg hadde en sånn. Og jeg forklarte selvsagt mer enn gjerne.
Verken forrige gang eller i dag merka jeg noe som helst til noen negativ holdning til hunden min, selv om hun ser litt avvikende ut. Dette har jeg grubla mye på, siden jeg jo så absolutt har opplevd negative holdninger i fm utstilling. Tror kanskje ”greia” er at på disse treningene kommer ikke de mest ”ihuga” labbeutstillerne. Det er vel mange som meg, som ikke kan dette noe særlig, og som trenger trening.
Sånn at de jeg treffer ikke er av den typen som omtrent blir fornærma på rasens vegne ved synet av en jaktlab og som tar det personlig at jeg går rundt med en hund med et utseende som de misliker. Vel, uansett - dette har vært en mye hyggeligere opplevelse enn jeg hadde forventa.
Og i kveld klarte jeg å ta inn litt tips også. Løpe rundt i ring med litt kort bånd, så hunden holdes under kontroll, men prøve å stole litt på den. Fint hvis den traver jevnt og på eget initiativ følger deg.
Når den stilles opp er det en fordel at den står og logrer, og gjerne ser forholdsvis rett fram, altså ikke blikkontakt, for da blir det for bratt vinkel på nakken. Også er det fint med litt avstand til hunden, sånn at den står for seg selv.
Lurt å venne hunden til at det kommer en fremmed ”ovenfra” og tar på hunden, det er jo nettopp det en utstillingsdommer gjør.
For øvrig bytta de litt på å være instruktør i dag, så på slutten var det en dame der. En helt fremmed for Carmen, men denne dama fikk altså lov å se på tennene hennes, uten noe som helst problemer. Hm. Kan nok tenkes at hun skiller på kjønn, altså, at det er enda skumlere med enn mannlig dommer. Noe å tenke på hvis vi skulle våge oss inn i utstillingsringen igjen.
Huff og huff - Carmen er innbilt drektig. Det har vart en ukes tid med tiltagende melk i juret. Og i går morges var det så ille at hun både hadde holdt meg våken om natta med slikking og dessuten hadde masse størkna melk utover buken.
Dessuten sutrer hun og virker som hun har vondt - melkespreng, regner meg med.
Jeg hadde håpa at denne gangen skulle vi slippe unna hormonbehandling, men måtte krype til korset og ta fram Galastopen i går. Jeg måtte ty til både kesam og kaviar for at hun skulle få i seg dråpene.
Dårlig matlyst har hun også. Jeg har jo sett det den siste uka, at hun har blitt mindre og mindre ivrig på å spise, men i går var det altså helt stopp. Hun ville IKKE ha mat med vann i. Kunne til nød spise det tørt. Og i dag kunne hundevakten fortelle at hun ikke hadde villet ha frokost.
Kveldsmaten fikk jeg i henne ved å putte noen ostebiter i tørrforet. Dermed fikk hun med seg en del tørrforkuler i samme slengen som hun spiste osten.
Veldig uvant å ha en hund som ikke vil ha mat; - hun som normalt er helt gal etter maten sin…
Her er det ikke snakk om å feige ut pga litt vær! Så, etter at tantebarnet var satt på bussen hjem, gikk turen for Carmen og meg til fellestrening i et helt nytt terreng. Vi var seks ekvipasjer, og faktisk fire raser representert.
Begynte med å legge ut noen områder og gikk deretter på linje. Kombinerte markeringstrening med dirigeringer.
Og vi gjorde alle den erfaringen med elitehundene våre at det er vanskelig med skråsendinger. Altså - hvis en er på et jorde og skal sende til et punkt i kanten av jordet, er det lettest å stå vinkelrett på jordekanten. For, hvis en har mindre vinkel, dras hunden mot kanten og en har lett for å ”miste” hunden før den kommer seg så langt ut som vi egentlig vil sende den.
Da det ble Carmens tur, tenkte jeg at jeg ikke skulle ”safe” ved å sende henne rett ut på jordet og parallelt med kanten, men faktisk forsøke meg på en skråsending. Men, det gikk ikke så bra, og hun ble litt stressa av at hun ble korrigert gang på gang.
Da vi hadde gått runden rundt og det nok en gang ble Carmens tur valgte jeg derfor både å gå litt nærmere OG å sende rett ut, for så å vinkle. Og da gikk det så meget bedre.
Uansett - vi var i hvert fall enige om at vi hadde avdekka noe vi ikke kunne!
Vi avslutta treningen med en drive - og delte oss i to grupper, slik at den ene gikk ute i terrenget og skjøt, kasta og lagde lyd og den andre stod på linja og etterpå skulle sende hund. Så bytta vi etterpå.
Jeg håpe at Carmen skulle komme med en lyd, så jeg kunne korrigert henne, for dette var jo tilsvarende moment som vi røk ut på på EK-prøva på Dillingøy. Men, neida, hun var så kul som helst, og fullstendig tyst. Vi må nok få det mer prøvelignende for at hun skal gire seg opp på samme måte.
For øvrig syntes hun det var mer stressende å gå sammen med meg ute i terrenget mens jeg kasta for den andre gruppa enn det var å stå på linje og vente på at driven skulle bli ferdig da det altså var hun som skulle i ilden.
På kvelden ble Carmen nok en gang plassert hos hundevakt, siden den tobente skulle på fest og overnatting. Men, som vanlig vet jeg jo at Carmen har det helt topp når hun får bo hos en annen flokk, så det var med lett hjerte jeg forlot henne.
…. man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil....
Kvelden ble tilbrakt på en herlig forestilling med Kardemommeby på Nasjonalteateret sammen med tantebarnet. Jeg tenker at livet ofte kunne vært enklere om folk hadde fulgt denne enkle Kardemomme-loven.
Ellers kjentes det som å være tilbake til barndommen - de fleste tekstene, både sang og tale sitter som spikret fortsatt!
Som vanlig var det veldig trivelig å være med på en kulturopplevelse med tantebarn. Og artig å se niesen min i samspill med Carmen etter at vi hadde vært hos hundevakten og plukket opp Carmen.
Carmen apporterte villig ymse leker og var veldig flink til å levere dem i hånd.
Med sykkel-lykta helt utlada, ble valget enkelt for ettermiddagens hunde-aktivitet. Rett og slett bare en tur til fots.
Dvs, vi fikk lagt inn litt trening. Har nemlig funnet ut at det faktisk GÅR an å trene litt apportering på et jorde som ligger langs gangstien og får litt lys fra veien.
Det skal ikke mer til å at jeg går med en tennisball i hånda, så blir Carmen ganske så gira… Dermed kan jeg utnytte dette til å forlange at hun går ordentlig fot.
Jeg kasta tennisballen rett framfor oss. Riktignok kunne verken Carmen eller jeg se nedslagspunktet pga mørket, men vi hørte jo at ballen landa. Og gikk hun pent fot, fikk hun lov til å hente.
Carmen og jeg tok en tur på miljøtrening med påfølgende jaktlydighetstrening denne onsdagen også.
Begge deler er bra trening for Carmen. Ikke fordi hun blir noe særlig høy på sånne treninger, det er heller det motsatte som skjer. Hun kan synes at settingen er litt skummel, særlig hvis andre hunder oppfører seg litt voldsomt. Dermed kan hun bli litt ”trykka”.
F. eks. kan den vanlige ”øvelsen” med å gå fot i sikk-sakk mellom ekvipasjer som står i en ring arte seg sånn at hun sakker akterut, fordi hun rett og slett synes det er litt skremmende å passere hunder som viser interesse for henne.
Bra for veslefrøkna, altså, å få erfaring på at det går helt bra, selv om hun synes det er skummelt.
I dag har jeg gjort noe jeg har tenkt på lenge - tatt med Carmen på utstillingstrening.
Det var faktisk veldig hyggelig! Selv om jeg var den eneste der med jakttype, følte jeg meg velkommen. Ja, dommeren sa til og med noe pent om utseendet på hunden min! Og han kommenterte at hun løp bra.
Og Carmen - ja hun så ut til å stortrives. Hun var superflink til å ignorere alle de ukjente hundene, og tok fint kontakt med meg. Og du verden som hun løp - med sitt raske trav. På kort tid knekte hun også koden på å stå pent foran meg. Jeg fant ut at tennisball i lomma som jeg tok fram av og til funka bedre enn godbit. Når hun ante tennisballen logra hun enda mer og var full av forventning.
Det vanskeligste var som forventa når dommeren skulle ta på henne, - men det gikk litt bedre for hver gang.
Carmen hadde altså ny handler i dag. Så, mens jeg satt på kurs i Oslo, var Carmen og Ann-Kristin i sving på Stikkaåsen.
Fem dommere var også i sving - to fra avdeling Østfold og tre eksterne; - alle med erfaring fra AK/EK.
Handleren kunne rapportere at Carmen hadde vært flink, men ikke så lydig på fløyta som hennes egen hund.
Og her er resultatet:
Post 1 Blind dirigering 17 poeng
Post 2 Dobbel markering 16 poeng
Post 3 Dobbel markering på linje 16 poeng
Post 4 Markering og dirigering 16 poeng
Post 5 Dirigering og markering 16 poeng
Sammenlagt 81/100 poeng og femte plass i klassen
Jeg synes det er kjempekult at Carmen lot seg føre av en annen, - det er jo førte gang hun har opplevd. Og at det gikk SÅ bra - suverent!!
Og tusen takk til hundevakt og handler Ann K for å ha tatt vare på Carmen hele helgen. Gull verdt!!
En lærerik og flott helg på kurs arrangert av NKK. Dette er kurs 1 i en serie på to kurs.
Neida, - planlegger ingen valper på Carmen, hvis noen skulle tro det! Men, det kan jo hende det kan bli aktuelt på et senere tidspunkt med en annen hund. Og siden det nå er siste omgang av disse kursene (som har vært holdt i mange år) syntes jeg det var lurt å benytte anledningen.
Jeg fikk rapporter underveis om at Carmen trivdes bra hos Ann-Kristin og Sara og at de hadde vært på trening - se Ann-Kristins bilder.
Ja, siden den tobente skal på kurs i helgen, med svært lange dager, og dermed IKKE får starta på WT på søndag, - ja så blir altså Carmen plassert bort i helgen.
Og siden det er ganske nytt for Carmen å bli handla av en annen enn meg, fant vi ut at det var lurt å treffes og trene litt. Så fikk jeg være medhjelper og hundevakten trene både sin egen hund og Carmen. Vi tok begge litt tidlig fri fra jobb og fikk til en treningsøkt før det ble mørkt.
Det var litt utfordrende kan jeg fortelle. Carmen syntes nemlig det var veldig rart at hun ikke skulle avlevere til meg, som stod der ute og kasta. Dessuten er hun nok vant til litt mer høylydt handling enn det hun fikk i dag. Uansett tror jeg det blir veldig mye lettere for hundevakten når jeg altså ikke er i nærheten, så slipper Carmen å lure på hvor hun egentlig skal avlevere dummyen.
For øvrig er hun som tidligere nevnt i fasen ”innbilt drektig”, med tendens til melk i juret. Synes ikke det er så ille som det har vært før, evt er hun ikke ”på høyden” enda. Denne hormonelle fasen gjør henne erfaringsmessig ekstra interessert i å spise dritt, - noe hun også gjorde på jordetreningen i dag. Håper det er minst mulig dritt i skogen der WT går på søndag…!
Etter hundetreningen dro vi av gårde til den berømte Vestby Outlet, så fikk de tobente handle sånne klær som vi er opptatt av. Ja, fritidstøy, selvsagt. Ullundertøy, regntøy, jakker og sånt. Penklær driver vi jo lite med!?
