10 måneder og 24 dager skulle det altså gå, til Petra igjen fikk epilepsianfall….
MEN, omstendighetene var meget spesielle for dagens flere anfall.
Petra (og Carmen) hadde nemlig time til å få skrapt tannstein på klinikken. Mye av tannsteinen holder jeg unna ved å la de gnage på tyggeben. Men, da Petra hadde magekatarr her i vinter, fikk hun kun skånekost, og det ble ikke noe tyggeben på noen av hundene. Dermed ble det tannstein.
Jeg leverte hundene på morgenen. Satt først sammen med redd-for-å-være-på-klinikken Carmen til hun sovna av den beroligende sprøyta. Deretter leverte jeg fra meg overlykkelig-for-å-være-på-klinikken Petra og dro så på jobben.
Da jeg skulle hente hundene på klinikken sa kontordama at veterinæren ville snakke med meg, så jeg måtte vente litt etter å ha betalt regninga. Jeg trodde først det gjaldt Petras tåskade, som jeg hadde bedt dem ta en kontroll på. Men, da jeg begynte å granske regninga fikk jeg bange anelser. Idiopatisk epilepsi stod det på en linje på regninga – og under behandling stod det Stesolid (det samme som Valium).
Det som ikke må skje hadde altså skjedd!! Petra hadde fått kramper mens hun lå i anestesi og fikk skrapt tenner. De måtte gi henne Stesolid, krampene avtok, så kom de tilbake, og hun fikk andre krampedempende medisiner.
Jeg vet ikke helt hvor lenge hun til sammen hadde kramper og hvor mange ganger det var snakk om. Følte meg helt svimmel der jeg stod og hørte på veterinæren fortelle.
Da jeg henta Petra fra buret var hun skikkelig groggy og ustø på bena etter alle medisinene hun altså hadde fått i løpet av dagen. Strengt tatt skal det farmakologisk sett ikke være noen økt fare for krampeanfall pga den type beroligende hun fikk ifm tannbehandlingen. Tvert imot skal den type medisin hun fikk virke krampedempende. Men, så er det altså jævelskapen med denne sykdommen – at alt mulig av avvik fra rutiner, ubalanse, ekstra stress og endringer KAN utløse anfall.
Petra ble dopa ned på samme måte i fjor i mars, også da ifm tannstein. Og den gangen fikk hun ikke anfall. På det tidspunktet hadde hun fått epilepsidiagnosen og rukket å ha 4-5 anfall, men hadde enda ikke blitt satt på medisin.
Huff! Dette kjennes ikke greit! Tankene svirrer gjennom hodet mitt.
Jeg gjorde jo en tankeøvelse på nyåret om hva som ville skje hvis Petra begynte å få flere anfall. Og bestemte meg med stor sorg, for at DET orker jeg ikke, ut fra hvor dårlig jeg ble av disse anfallene for et år siden. Flere anfall betyr at Petra må få slippe, bestemte jeg meg for, - av hensyn til min egen helse. Noe av det første jeg tenkte på i dag, var denne «avtalen» med meg selv. Og jeg bestemte kjapt at dagens anfall «gjelds ikke» ift avtalen min. Det var jo helt spesielt i dag, bestemt jeg. Jeg tar ikke denne dagen med i regnskapet. Jeg orker ikke. Jeg er så veldig, veldig glad i Petra……
Men, jeg er fryktelig redd for at dagens anfall skal være starten på flere anfall. Selv om anestesi-situasjonen er spesiell, så er det dette med at hjernen husker og kan komme til å repetere tidligere atferd (et fenomen som ofte kalles «kindling»). I dette tilfelle er en redd for at hjernen husker det å ha krampe. Nå har jo omstendighetene de siste 10-11 månedene vært bra mtp dette med hjernen og hukommelse. Petras forrige dag med anfall var 15 mai 2015, og det har altså vært en lang periode uten anfallserfaring. Dermed har Petras hjerne kunnet glemme det skikkelig! Nå husker den igjen. Har fått en solid dose ny erfaring med å ha krampe.
Dessuten innser jeg jo at det å dope ned Petra representerer et problem. Tannstein er banalt nok. Hva hvis det skjer noe som gjør at det er helt nødvendig å dope henne ned…. Jeg kommer jo aldri til å være avslappa til neddoping av Petra igjen – noen gang….!
Nå som jeg endelig hadde begynt å føle meg avslappet og rolig til å ha ansvar for Petra…. Igjen er jeg bekymret. Tar sorgene på forskudd. Er redd for hva helgen vil bringe. Er veldig redd for framtida….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar