16-17.04 Petra på AK-kurs

Petra og jeg har vært på kurs i helgen. AK-kurs sammen med syv andre ekvipasjer. For å være helt ærlig hadde jeg grua meg litt på forhånd. Jeg var forberedt på at både instruktøren og de andre kursdeltagerne skulle bli oppgitt over både meg og Petra. Var engstelig for at Petra skulle knalle og stikke av hele tiden, og ødelegge kurset for de andre.

Men, så feil kan en ta. Faktisk var lille Gul over all forventning moden og flink. Jeg kunne i større grad enn før se at hun mer kaldt beregna OM hun skulle tørre å stikke eller ikke. I motsetning til tidligere hvor jeg har hatt inntrykk at det har handlet om impulser helt utenfor hennes kontroll. Hun vurderte meg, venta på lov også hadde hun faktisk kun én episode hvor hun på tross av en vurdering tydeligvis kom fram til at hun bare måtte løpe.

LØRDAG, dag 1 på kurset

Men, for å begynne på begynnelsen – lørdag kl 10 stilte vi altså, - med to flatter, en curly, tre golden og to labradorer på kurs. Med unntak av én hund, hadde alle førstepremie fra BK. Alderen varierte fra 2 til ca 6 år og det var bare tisper med på kurset.

Innledende markering

Vi begynte med at vi alle sammen stilte opp på linje med hundene ved siden. Så fikk hundene sitt og bli, mens vi gikk og stilte oss på en linje 90 grader på linja med hunder, sånn at vi ble stående som i en L. Så skulle én og én hente sin hund, gå fot foran rekka med folk og den fikk så prøve seg på en enkeltmarkering.

Petra var kjempeflink til å ligge kul på linja og bare observere. Hun hadde ingen tanker om at hun skulle stikke av på de skudd og markeringer som ble gjort for de andre hundene. Det er jo i grunn «paradegrenen» hennes å slappe av ved stolsekken, samtidig har det vært vanskelig med sitt og bli ved siden. Men, dette at jeg altså ikke stod der sammen med henne takla hun kjempefint.

Da det ble hennes tur å markere, så klarte hun ikke det så bra. Hun ble forvirra av terrengskiftet inn i høyt gress kombinert med alle mulige lukter av hunder og fugl som hadde vært der før. Og fant rett og slett ikke dummyen. Derimot fant hun en istykkertygd gammel fotball i gresset, så den kom hun lykkelig hjem med.

Jeg ble vel litt usikker på hva jeg skulle gjøre når Petra lette der ute og prøvde meg med en stopp. Det hørte hun jo veldig fint på, men som instruktøren sa, jeg mangla en plan for hva jeg skulle gjøre etterpå. Dermed ble det kjedelig for hunden og hun begynte å snuse i bakken, når hun altså ikke fikk noen ny beskjed…

Det ble litt snakk om dette med markeringstrening. Hva gjør vi hvis hunden bare springer… Vi har antagelig tidligere gjort det for lett for hunden å søke opp markeringer, den har erfart at det lønner seg å springe. Da kan vi ty til vanskeligere terreng og mindre dummyer for å gi hunden uttelling for å slå ned på tempoet og søke nøyere.

Så ble det litt prat om hundens atferd, evt problematferd. Hvis en hund med et visst problem overlates til en annen fører og problemet er helt fraværende, må en kunne konkludere med at det er håp for hunden, - eieren trenger å endre på noe. Men, hvis hunden oppfører seg helt likt uansett hvem som forsøker å føre den, kan det jo tyde på at det er en atferd som det er vanskelige å gjøre noe med.

Hva skal en gjøre hvis hunden stresser veldig når den går fot, men holder riktig posisjon? Kanskje det beste er å være fornøyd så lenge den går på riktig sted, kanskje er det umulig å gjøre noe med sinnsstemningen hos et stresset individ… Jeg tenkte mye på Petra når det ble snakk om dette. Husker at jeg var på privattime hos en instruktør da Petra var yngre. Denne instruktøren sa til meg – kanskje det bare er sånn hun er – hennes personlighet. Det er ikke sikkert det går en å endre på det, kanskje blir du bare frustrert av å prøve. Nei, det er ikke alt som lar seg forandre.

Vi prata om dette med å korrigere. All korrigering og negativt fokus stjeler energi både fra hund og fører. Det er viktig å få på plass det basale utenfor jakttreningen, sånn at en slipper å forbruke energi på «tull» underveis på jakttrening. Energien trenger vi til jakta!

Lange markeringer

Vi flytta område og hadde en kaster nede ved sjøen. Én og én ekvipasje fikk gå fot fra gården og nedover bakken mot vannet. Mens ekvipasjen fortsatt var i bevegelse ble det skutt og kasta. Vi skulle da stoppe og sende hunden. I neste runde økte vi avstanden og sendte på nytt. En viktig detalj her var at medhjelperen hadde lagt ut to dummyer i tillegg til den han kasta. Dermed økte altså hundens sjanser til å gjøre funn når den kom ned i riktig område. Kan være en bra måte å trene markeringer på.

Petra gikk greit fot da det ble hennes tur, men hun brukte litt tid på å finne markeringene der nede ved vannet.

Det ble litt prat om dette med OM en skal blåse innkalling på en hund som er på vei hjem med dummy, Kanskje er det bedre å bruke innkalling hvis en ser at hunden vurderer å begynne med feil atferd, f eks lete etter bæsje eller søke med dummy i munnen. Unødvendig hvis hunden allerede HAR full fart hjem. Ellers tar det seg bedre ut å si bra eller blåse innkalling enn å kjefte på hunden.

Etter en pause ble det lagt ut der ute, og medhjelperen bare skjøt. Så var jo spørsmålet om hundene huska området fra formiddagen og løp til rette område.  Petra løp rett ut til riktig sted, men på vei hjem fant hun noe bæsje underveis og la fra seg dummyen. Jeg var nok litt sløv med å følge med på hjemkomsten hennes, tror jeg kunne avverga det hvis jeg hadde kalt hjem i rette øyeblikk. Det var for øvrig flere av hundene som var interessert i noe på bakken akkurat i dette området.

Det som var bra var at Petra reagerte greit på korreks. Jeg løp ut og fikk satt henne ned, så fikk hun sitte der og vente med dummyen i munnen til jeg kalte hjem.

Jeg fikk for øvrig tilbakemelding fra medhjelperen at Petra hadde lett fint nede ved vannet. «Ikke som en vanlig jaktlabb». Altså har hun mer nese og mindre ben enn f eks Carmen. Og det er nok Petra rett og slett født med, og jeg har ikke klart å ødelegge det. Hun er en skikkelig søkshund.

Vannmarkeringer

Så var det tid for vannmarkeringer. Hvordan jobbe med avlevering fra vann? Det kan være bra med lange avstander – så får hunden oppleve å løpe langt og lenge med dummyen i munnen, - når den altså er våt i pelsen. De legger jo som regel ikke ned dummyen før de kommer i nærheten av oss. Når hunden har tatt tak i dummyen på vannet kan vi snu ryggen til og fjerne oss fra vannet. Ofte får det hunden til å øke tempoet på hjemkomsten og komme helt fram til oss uten å slippe dummyen.

Hunder som er hete på vann, - kan vente dem ut litt ved å la det gå noen sekunder før vi sender i treningssituasjonen.

Petra var rolig og fin ved vann. Hun kom litt ut i feil område og fant en pinne der ute. Jeg sa «Petra» og pekte til høyre og sa Gå. Da la hun på svøm i riktig retning og fikk øye på dummyen. Jeg fikk nesten dummyen i hånd, hun slapp den like foran meg og rista seg.

Litt prat om at det kan være lurt å lære dem kommandoen «hold».

Hoppe gjerde

Helt til slutt ble det en runde med å hoppe sauegjerde. Her valgte jeg å være tilskuer, så Petra slapp å utsette poten sin for hopping.

Det kan være lurt å tenke på at det å hoppe over et sånt gjerde er såpass krevende for hunden, at den fort mister minnet om hvor en markering falt hen. Hvis en kaster to, kan det derfor være greit å la hunden velge hvilken den henter, ikke styre for mye. Dessuten viktig å kaste enkle markeringer med gode referansepunkter.

Det går an å prøve å bremse hunden litt på vei hjem hvis den har veldig høy fart på vei mot gjerdet med dummyen i munnen.

SØNDAG, dag 2 på kurset

I dag ble hele kursdagen gjennomført med vilt. Veldig bra måte å gjøre det på.

Lange enkeltmarkeringer

Vi starta med enkeltmarkeringer nede i enden av jordet. Så fikk vi selv velge hvor langt unna vi ville gå. Instruktøren syntes nok at vi var litt puslete med avstandene. Og i neste runde gikk vi lenger unna. Den lengste avstanden som var mulig på jordet var visst ca 200 meter.

For øvrig var det selvsagt enklere for hunden å få fokus på oppgaven når instruktøren bevega seg litt fram og tilbake der nede. Dessuten ble det skutt to skudd for å hjelpe hunden til å fokusere.

Det kan være bra å få litt lange avstander, sånn at hunden må bære viltet et langt stykke. Som regel tøyser den ikke med viltet når den er langt unna føreren.

Det ble litt snakk om det som mange gjør - med å korrigere at en hund slipper apporten for tidlig ved å kreve at hunden plukker det opp igjen. Antagelig er ikke dette lurt, fordi en del hunder slipper apporten nettopp for å få anledning til å “jakte” mer, ved å plukke det opp igjen og igjen. Dermed blir det en belønning for hunden å få mulighet til å plukke opp selv.

Petra hadde for øvrig veldig bra fart både ut og hjem. Bar endene vakkert og avleverte helt nydelig. Hun brukte nok litt tid på opptaket, men ellers gjorde hun dette veldig bra!

Vannapportering og flere hunder på linje

Etter en lunsjpause forflytta vi oss ned til vannet. Vi var to og to ekvipaser i sving mens de andre satt og så på. Det ble kasta to markeringer på vann (i sivet). Så forflytta instruktøren seg ut på jordet og kasta to markeringer mot en øy. Så ble den ene hunden sendt på vann og den andre på øya (omtrent samtidig).

Petra holdt seg i skinnet, stadig ved fot og intenst konsentrert. Hun henta først den på vann. Da jeg snudde meg mot jordet så jeg at hun var nær bristepunktet. Jeg rakk ikke å få gitt henne beskjed før hun løp. Valgte å overse at hun knalla. Det er jo dette med at jeg har erfaring for at det blir mye tøys ut av å korrigere henne.

Da 4x2 ekvipasjer hadde vært gjennom dette, hadde vi en runde med fire og fire ekvipasjer. Det skulle kastes til de to fra før kjente områdene. Så skulle det kastes markeringer på et nytt sted. Dermed ble det i hver runde én direktemarkering på nytt sted, to fremmadsendinger til kjent område og en hund som skulle være passiv.

Jeg var veldig spent på hvordan Petra skulle takle så mye stress, og syntes i grunn hun holdt seg lenger enn jeg hadde frykta. Da fire ender var kasta på vann og vi var i ferd med å snu oss for å se på kastene på land, knalla Petra på vannet. Heldigvis ble hun stoppa av et sauegjerde som gikk ut i vannet. Og selv om hun klarte å forflytte seg langt gjerdet og legge på svøm, så ble hun nok såpass satt ut at hun snudde og kom til meg når jeg ropte på henne.

Veldig overraska over at hun avbrøt atferden. Og litt sur på meg selv som fortsatt var morsk på det tidspunktet, hun burde vel ha fått skryt i stedet.

Vel, da det ble orden i rekkene gikk vi altså ut på jordet og hundene fikk sitt og bli mens vi gikk ut på øya og la fra oss et vilt til hver der.

Så var vi igang - instruktøren kasta enkeltmarkeringer, og vi passa på å rotere, sånn at alle fikk hente på begge de utlagte områdene, samt at vi fikk hente enkeltmarkeringen.

Petra henta fint markeringen. Også vannoppgaven løste hun fint. Da jeg sendte henne på øya var hun nok litt forvirra av de tidligere kastene og kom seg litt ut av området. Jeg kalte hjem, gikk litt nærmere og sendte på øya på nytt. Da fant hund anda, men hadde for første gang et litt nafsete opptak”. Tror hun begynte å bli skikkelig sliten, rett og slett.

Spontanitet øker gjerne med vanskelighetsgraden. Det lønner seg altså å gjøre oppgavene vanskelig for hunder som ikke her helt spontane.

Til slutt tok vi en runde med feltsøk. Alle hundene fikk sitte og bli på linje, mens vi forlot jordet og gikk inn den tette skogen. NB! For at hunden skal utvikle en god søksevne kan det være lurt å unngå å trene så mye med andre, altså få en masse dødvitringer. Hunden kan komme til å lære seg at svake vitringer skal den bare ignorere og forlate. ...

Vi må også trene på at hunden skal apportere mange uten å miste motivasjonen.

Litt om bytting. Må være forsiktig med å kjefte på hunden for å vise interesse for “feil ” dummy når vi senere skal sende dem på nettopp denne apporten.

Viktig prinsipp å holde all grunndressur til arenaer utenom jakta. Altså ikke måtte slåss med hunden på fot eller sitt og bli.

Et fantastisk kurs var over. En utrolig bra helg! Lille Petra klarte veldig mye mer enn jeg hadde trodd på forhånd. Særlig at hun klarte å ta imot korreks uten å “ta helt av"......