20.06 Et bedre menneske av å være hundeeier

Det sies at en blir et bedre menneske av å være hundeeier. I hvert fall har en mulighet for å lære en del om ydmykhet. Spesielt når en møter på nye problemer.

Jeg må innrømme at da Carmen var ung og jeg bare hadde henne, hadde jeg en god del igjen å lære om nettopp ydmykhet. Hun gjode for det første aldri noe galt, bet absolutt aldri på møbler eller annet inventar og bet aldri i fingrene eller klærne mine. Det holdt å bruke innestemme til henne. Hun holdt seg alltid tett ved meg og kunne nærmest både fot og innkalling av seg selv som ung.

Etter å ha vist henne at jeg ville hun skulle holde seg rolig i biabedden sin et par-tre ganger i en alder av 9 uker, så kunne hun det. Hun ble rolig liggende der inntil jeg ba henne om noe annet. Holdt aldri på med herjing innendørs og "forfulgte" meg aldri rundt i leiligheten. Hun var veldig enkel å lære å ligge i et bilbur eller være alene hjemme. Ingen protester. Dessuten var hun nærmest renslig fra jeg henta henne.

Hun var helt spontan på alt hun kunne apportere og hadde et rolig og perfekt grep uten at jeg hadde lært henne noe om dette. Og hun kom rett til meg og avleverte hva det skulle være i hånd. Hun knalla aldri før hun var 2 år gammel (på en litt heftig jaktprøve).

Du verden, dette var enkelt, tenkte jeg. Og syntes jeg så veldig mange håpløse hundeførere som ikke hadde kontroll på hundene sine. Hunder som knalla, ikke kom på innkalling, ikke kunne gå fot, ikke kunnne avlevere. Hva er det de menneskene har holdt på med i treningen, tenkte jeg.

Når jeg passa på andres hunder, som gikk rastløse rundt i leiligheten, tenkte jeg at eierne ikke kunne ha gjort noe som helst for å lære hunden ro.

Heldigvis kom jeg raskt ned på jorda da jeg fikk Petra. Jeg hadde jo hørt snakk om at labradorer, også jaktlabber, ødela mye som valper og unghunder, men  igjen  tilla jeg nok dette problemet eierne. Med Petra fant jeg brått ut at jeg måtte valpesikre leiligheten. Erkjennelsen kom i midlertid såpass gradvis at hun rakk å ødelegge mye, og dessverre skaper den type erfaring dårlige vaner. Dermed fortsatte hun med mye ødeleggelse, også som unghund.

Ligge stille i biabedden sin? Ikke vander hvileløst rundt i leiligheten? En gang telte jeg 25 ganger hvor jeg (tålmodig?) la lille Petra tilbake og hun like herlig spratt opp igjen. Det tok lang tid før hun ble renslig. Og samme hva jeg prøvde klarte jeg ikke å få hunden til å gå noenlunde sivilsert ved siden av meg før hun var godt over et år.

Det var bare tre ting som var enklere med Petra - hun var fra naturen fullstendig tyst, samme hvor stressa hun var, hun svømte fra hun var 10 uker gammel og hun var supertrygg og tilgjengelig ovenfor fremmede folk og hunder.

Brått begynte jeg å se med helt nye øyne på ekvipasjer jeg møtte på trening, kurs og jaktprøver. Kanskje var ikke disse andre hundeeierne så håpløse og kanskje var det ikke JEG som hadde vært så superflink med Carmen....

Det var for øvrig en ting jeg trente mye med Petra som valp, - å slappe av på et teppe i skogen. Jeg begynte med dette fordi hun hadde så mye stress i seg og fordi det lenge ikke var så mye annet vi kunne gjøre, siden det var så vanskelig å trene både jaktlydighet og apportering. Og Petra var dronningen av ro på teppet, det skal hun ha. Jeg kunne ta henne med da jeg selv var instruktør på nybegynnerkurs, legge henne igjen på teppet sitt, og der ble hun, leeenge, selv om alt mulig av kast og apportering foregikk med kursdeltagerne.

Aha, tenkte jeg, ro på tepet trening er løsningen. Bare jeg gjør det, så blir det enkelt. De hundene jeg ser som ikke klarer å bli lagt igjen når eier går, har sikkert ikke blitt trent på det. Nok en gang tok jeg feil, det har vist seg både med Tora og Peder, at det er stor forskjell på hvor lett dette faller for hunden. Jeg har kommet fram til at Petras store trygghet hadde mye sammenheng med hvor lett det var for henne å bli liggende igjen når jeg forlot henne.

Med Tora var jeg forberedt på labradorens destruktive tendenser og lyktes bra med valpesikring og gode vaner. Selv om hun hadde stort potensiale for å ødelegge, fikk hun ikke mulighet til å leve det ut. Siden Petra var helt håpløs å gå fot med, så var jeg fast bestemt på at dette skulle Tora lære. Ja, da, masse trening på små forflytninger og posisjon som liten valp. Og det så lenge ut til å fungere, hun var god på å holde seg på riktig sted sideveis. Men, det viste seg at jeg ikke hadde lykkes med "følsomheten" og framdrift før jeg satte igang med apporteringstrening. Dermed ble det fort vanskelig når fot ble kombinert med forventning om å få hente noe.

Det jeg trodde var fasiten da hun var 6 måneder gammel, funka ikke da hun var et år.

Både Petra og Tora fikk ligge i senga mi som valper og jeg har vært overbevist om at dette går så greit så. Det er bare å holde litt fast i valpen hvis den blir urolig, så sover den videre og alle er fornøyd, Valpen sover og eieren sover.

Peder er (selvsagt) helt annerledes enn tispene jeg har hatt. Hva som skyldes at han er hannhund og hva som skyldes personlighet, vet jeg ikke. Han er vesentlig mindre "jaktintensiv" enn både Petra og Tora, Han kan stå på andre siden av gjerdet og se på endene til en treningskompis og bare titte på dem. Det ser ikke ut som han tenker jakt i det hele tatt.

Samtidig er han mer "voldsom" i hverdagen enn tispene har vært. Han holder nærmest daglig på med "labbefnatt", altså kul på ryggen, halen i bue og raser rundt i terrenget i voldsom fart, med krappe svinger. Det er akkurat som han har en del indre energi som bare MÅ ut.

OG han sover ikke om morgenenen, i hvert fall ikke om han ligger i senga mi. Til min store fortvilelse har jeg hatt en lang periode med konstant søvnunderskudd, fordi han har våkna i 5-tida eller enda tidligere. Og etterhvert som han ble større ble det verre og verre å roe ham ned tidlig på
morgenkvisten. Det var tydelig da jeg gikk ut med ham, at det IKKE var fordi han måtte så veldig på do.

Så, nå har jeg måttet krype til korset og la ham sove for seg selv på hunderommet. Nok en gang tenker jeg på de eierne jeg har snakka med som har sagt at valpen er altfor urolig til å ha i senga, da får de nemlig ikke sove selv. De gjør det sikkert ikke riktig, har jeg tenkt. Etter en uke med Peder på hunderommet om natta har jeg fått tilbake et normalt søvnmønster og vesentlig mer energi. Og valpen sover på morgenen. Ja, ja, hovmod står for fall....

Jeg har til sammen kun hatt 6 labradorvalper, og fortsatt er det sikkert en haug med hverdagsproblemer og treningsutfordringer jeg ikke har vært borti. Men, jeg har i hvertfall fått lært meg såpass mye ydmykhet at jeg nok vil være langt mer forsiktig enn tidligere med å dømme eiere som sliter med noe jeg så langt ikke har vært borti.