14.05 Raushet

Dere som følger litt med på bloggen vet at jeg er opptatt av begreper. Og idag tenker jeg på begrepet raushet. Hva er det egentlig å være raus? Ofte oversetter vi det med å være gavmild, sjenerøs eller rundhåndet. En raus person er en som husker godt hva vedkommende har fått, men glemmer fort hva vedkommende har gitt.

Hva er det så en kan gi, være gavmild med? Det er kanskje lett å tenke penger eller andre økonomiske verdier. For egen del er det en helt bestemt type raushet jeg trenger. Den heter ovenbærenhet og tålmodighet. Jeg synes det er fantastisk når folk rundt meg kan gi meg litt ekstra «rom» når det gjelder det som er viktig for meg, og jeg håper jeg er en person som kan gi andre rom der noe er ekstra viktig for dem.

Jeg har en fritid og hobby som er potensielt irriterende for omgivelsene. Jeg er nemlig hundeeier. Nå for tiden har jeg til og med en liten valp, noe det selvsagt blir ekstra mye «mas» av.

Dessuten er jeg alene om ansvaret og må dermed fikse alt selv, også med en liten valp. Jeg har ingen som står parat og passer valpen hvis jeg må ta meg en dusj. Ingen som kan være hjemme og passe valpen mens jeg er på jobb. Dermed er lille Tora med på slep «overalt». Og utfordrer helt sikkert rausheten til omgivelsene vi vanker i. Det er, som tidligere nevnt, faktisk ganske slitsomt å være alene-eier til en liten valp. Når en er sliten av litt dårlig søvn, og lite avslapping over en periode, kan en være litt mer nærtagende enn vanlig. Ikke minst til kritiske røster.

Samfunnet er fullt av kritiske røster og blikk. Ikke mye rom for å gjøre feil, og mange ting å lære for en liten valp som skal tilpasse seg. Og det er ikke alltid enkelt å være den som skal oppdra denne lille hunden. Mens de fleste f eks misliker at en voksen, skitten hund hopper opp på dem, er det mange som synes det er helt ok at en valp hopper opp. Men, de kan bli fornærma hvis jeg insisterer på at søte, lille Tora ikke får lov til å hilse på dem dersom hun hopper.

Som så mange andre «medlemmer» av en gruppe risikerer selvsagt også jeg å være «ferdig stempla». De derre hundeeierne! Legger igjen hundemøkk overalt. Akkurat som De derre syklistene - svinger uten å gi tegn osv. Det noen få gjør feil, får resten av gruppa svi for.

Midt i alt dette prøver Tora og jeg så godt vi kan ikke å være til bry. Hun skal selvsagt aldri bort til noen som ikke ønsker å hilse på henne. Hun skal selvsagt aldri komme med lyder. Og at hun ikke skal legge igjen dritt etter seg er så selvsagt (at eieren plukker opp) at det er ikke verdt å nevne en gang! Jeg er faktisk veldig nøye med ikke å skape noen dårlig reklame for "gruppa mi". 

Men, med tanke på både skrevne og uskrevne regler og på eksisterende fordommer, er det åpenbart at vi er i behov av raushet. I behov av overbærenhet og tålmodighet. Særlig nå som så mye oppdragelse gjenstår og eieren er litt ekstra sliten.

Det er viktig for meg å gi raushet i tillegg til å motta. F eks. synes jeg det er veldig flott at barn leker i borettslaget jeg bor i. Jeg liker at de ståker og bråker og både synes og høres, med sine sykler, baller og andre leker. For meg handler dette om å gi foreldre og barn rom for å leve og utfolde seg, - noe som selvsagt er viktig for dem.

Og jeg er kanskje så naiv at jeg regner med et slags raushets-regnskap. Altså sånn at om en av mine hunder kommer med et enkelt bjeff i hagen, så går det lettere inn i regnskapet, når omgivelsene til vanlig er prega av mange barne-lyder, enn om det hadde vært helt stille.

En skulle kanskje ikke tro det, siden jobben min i stor del handler om regelverk, men jeg er veldig redd for det gjennomregulerte samfunnet. Det samfunnet hvor alt som tenkes kan er forbudt eller strengt regulert. Et samfunn der det er forbudt å røke utendørs, sykle gjennom borettslaget etter kl 22 på kvelden eller ha med seg hunden på toget.

Jeg har aldri røka selv, men jeg slåss gjerne for at røkerne fortsatt skal få lov å røke utendørs. Jeg har ikke barn selv, men slåss gjerne for at unger skal få lov å lage naturlig bråk når de leker. Også blir jeg inmari glad, hvis ikke bare hundeeierne, men også røkerne og foreldrene kan slåss litt for meg og hundene mine, sånn at vi kan få lov til å synes og høres, og kanskje til og med være til litt ekstra bryderi :-)