01.05 Tora - valpen som får lov til å være valp - har begynt på valpekurs

Vi starta på valpekurs i dag. Og fordi jeg har erfart at veldig mange diskusjoner starter pga manglende avklaring av begreper, skal jeg begynne med å si noe om hva jeg mener med valpekurs.

Jeg har nemlig en gang opplevd at jeg i en samtale med en jeg ikke kjente så godt kom inn på tema valpekurs. Vedkommende så bestyrta på meg og utbrøt at nei, VALPEKURS - det tok hun da virkelig aldri sine hunder med på, Noe SÅ fryktelig. Da jeg fikk spurt litt nærmere viste det seg at i hennes vokabular betydde valpekurs å slippe 10-15 valper sammen og la dem herje hemningsløst en times tid mens eierne tok seg en kopp kaffe.

I min verden handler valpekurs om noe helt annet. Det er en arena å oppsøke sammen med andre vapeeiere hvor en sammen kan få trent på å oppnå felles mål, f eks jobbe med passeringstrening. For i den virkelige verden er det nemlig ikke alltid så lett å få bra treningsopplevelser ut av møter med tilfeldige ekvipasjer langs veien.

Ja, jeg glemte kanskje å nevne at jeg er en helt vanlig hundeeier som bor i borettslag med masse folk rundt. Jeg bor ikke på et gods med egen eiendom, en flokk hunder og ansatte jeg kan bestemme over. Jeg er altså pent nødt til å bevege meg ut i samfunnet med valpen min.

Siden jeg selv er instruktør på valpekurs ønsker jeg også å benytte anledningen når jeg har valp til å fylle på i verktøyskrinet mitt og lære noe nytt. Jeg har visst lenge at neste gang jeg fikk valp ønska jeg å gå på kurs hos Kirsti på Romerike Hundeskole. Jeg kjenner Kirsti fra før og liker både henne, treningsfilosofien og hundene hennes. Dessuten har hun et spennende konsept hvor valpen starter veldig tidlig på kurs, men er alene med instruktøren de første gangene.

Lille Tora starta sin kurskarriere svært eksemplarisk. Hun lå rett og slett og sov da instruktøren kom og det fortsatte hun med i 1,5 time til. Dermed rakk vi å gå gjennom det meste av teorien. Så fikk vi en liten økt ute og fortsatte inne med litt praktisk trening på sitt i ro. Dette skal vi trene på framover.

Tid for flere avklaringer av begreper. Jeg hører mange si «La valpen være valp». Men, sjelden har jeg fått en god forklaring på hva det skal bety – omsatt i praktisk handling. Det forblir ofte like uforklart som når folk sier at det er viktig å ha en god relasjon med hunden. Det er vel klart at en valp er en valp - hva skulle den ellers være? (Selv om jeg må innrømme at jeg har lurt litt på om Tora er en blanding av kenguru og katt - mer om det senere.)

Jeg har også hørt mange påstå at de gjør «ingenting» med en valp, noe som ikke høres troverdig ut. Antagelig skyldes dette at vi ikke først har definert hva vi mener med «å gjøre noe/ingenting». Kanskje har de som har uttalt seg om «å gjøre noe» ment å kaste markeringer for valpen, mens jeg med «å gjøre noe» tenker alt det andre hunden skal kunne noe om FØR den skal begynne å apportere. Holde seg til eieren, komme på innkalling osv. osv.

Det jeg TROR mange av de som sier at en valp skal få være valp og gjøre “ingenting” ser for seg er en slags «fri tilstand» hvor en valp får tusle rundt på en stor eiendom, trygg for biler og annet og gjøre seg kjent med terreng og andre dyr i flokken. Uten at den skal måtte lære så mange «øvelser». MEN, er det noen som har en god oppskrift på hvordan en sørger for en «fri valpetid» hvis valpen er det eneste dyret en har og en bor i byen, i femte etasje i en blokk uten heis…? Eller er det sånn at en må bo på stor gård på landet for å gi en retrievervalp riktig start…?

Nå er jeg så heldig at jeg bor i første etasje og har inngjerda hage rundt leiligheten på tre kanter. Ikke noe gods, altså, men godt med plass for en liten valp. Men, så fort jeg skal til bilen som står på parkeringsplassen 50 meter unna, må jeg ut av hagen og passere diverse andre leiligheter. Da må jeg altså enten bære valpen eller ha henne i bånd. Det er nemlig ikke lov med løse hunder på borettslagets eiendom og jeg har nabobarn som er livredd hunder.

Siden jeg er alene med hundene mine og er avhengig av å jobbe, må jeg også sørge for at mine hunder kan takle å være med på jobbreise, bo på hotell, ta heis, kjøre tog og andre urbane sysler. De får ikke noe “beskytta” liv på landet med kommende jakthund som eneste ambisjon. Her hos meg kan altså ikke valpetida bare være en fritilstand, men må også handle om å tilpasse valpen til samfunnet.

Så, litt om min fine Tora. Nå er det en uke siden jeg reiste for å hente henne, og denne uka har jeg brukt til å bli kjent med henne, finne ut hva slags individ jeg har fått.

Kroppskontroll og posisjonering

Tora utmerker seg ved å ha veldig god kroppskontroll og balanse til å være en liten valp. Hun løper vanvittig fort. Hun tar sats og hopper høyt til værs (for å få tak i blader på bambusen f eks) og hun tar også sats og hopper langt bortover, kombinert med oppover - eksempelvis utfor terrassekanten. Jeg har til og med observert at hun helt på eget initiativ “sitter bamse”, noe som er en ganske komplisert balansekunst. I motsetning til det jeg erfarte både med Carmen og Petra - at de naturlig satte seg ned hvis jeg holdt opp en godbit - så er det for Tora naturlig å stå på bakbena og fekte med forlabbene. (Sånn går det kanskje når jeg har valgt å gi henne et navn som betyr Tiger på japansk....) Hun minner i grunnen om en kattunge når det gjelder spenst, kroppskontroll og bruk av forbena.

Det er selvsagt litt “søtt” med en liten valp som står på bakbena og fekter med forbena. Men, det er sikkert mange som ikke synes dette er så søtt når hun veier 25 kg. Og siden denne posisjoneringen tydeligvis faller veldig naturlig for henne, ønsker jeg allerede nå å belønne en posisjonering som passer bedre sammen med hunderedde barn og penkledde voksne. Og som også passer bedre sammen med en fin avlevering langt der framme. Jeg mener hun fortsatt får lov til å være valp selv om hun kun får godbiter i front når alle fire bena er i bakken, og ikke når hun står på to.

Når vi tusler rundt i hagen, Tora og jeg, så verken går eller løper hun ved siden av meg, hun spretter avgårde, hun kan ta flere hopp etter hverandre kun på bakbena. Nærmest som et barn som hopper paradis eller en puddel på sirkus. Eller hun bråstopper foran meg, med fronten mot, tar sats med alle fire ben og hopper høyt og langt bakover. Dermed tenker jeg at når vi kommer så langt som til å begynne å trene fotposisjon må jeg også være flink til å belønne alle fire bena i bakken.

For øvrig tenker jeg at hvis jakttreningen går dårlig kan hun kanskje skifte karriere til freestyle. :-)

Foringsrutiner

Også valper som får lov å være valper skal ha mat. Mange ganger om dagen. Og når en først skal fore, så går det an å utnytte anledningen til innlæring. Jeg bruker denne situasjonen til innlæring av riktig sinnsstemning og innkalling.

Jeg er ikke så veldig opptatt av posisjon når det gjelder foring, men jeg er veldig opptatt av sinnsstemning. Det er helt uaktuelt hos meg å sette ned maten til en hund som hopper og spretter, eller piper, krafser oppover bena mine eller benken.

Carmen er indoktrinert når det gjelder dette. Hun vet etter års erfaring at den eneste måten å få mat på er å være helt kul og slappe av. Så, hun tusler bort til åpningen under kjøkkenbenken og krøller seg sammen der.

Tora er selvsagt noe mer “elektrisk” når det er mat på gang. Joda, hun både hopper, spretter og krafser. Det gir jeg overhodet ingen respons på, jeg bare ordner med maten på benken eller ser på mobilen, hele tiden med ryggen til valpen, men med øyne i nakken. Ganske kjapt kapitulerer hun nemlig, - enten krøller hun seg sammen ved føttene mine, eller går og legger seg inntil Carmen. Når roen har senka seg, blåser jeg innkalling i fløyta og setter ned maten til Tora.

Kroppskontakt

Det er viktig for en liten valp med kroppskontakt. Akkurat nå ligger hun på fanget mitt mens jeg skriver med venstre hånd. Hun får ofte lov å sovne i fanget mitt. Og hun sover på hodeputa mi hver eneste natt.

Dette var litt status fra Tora - valpen som får lov til å være valp og som får lov til å lære seg gode vaner.