30.05 Avsprengningsfraktur i tåa

Det er over 2 måneder siden Petra skada seg på tur og ble halt. Den gangen ble det konstatert brist i en tå. I tiden som fulgte fikk hun låsninger i nakken, og dessuten senebetennelse i håndleddet som et resultat av at hun feilbelasta bena/ryggen. Hun var flere ganger til kiropraktor og etter fire behandlinger ble hun friskmeldt i nakken. Og parallelt med dette ble hun bedre i poten

I en periode virka poten fin. Jeg undersøker henne ved å klemme sidelengs på poten. I starten trakk hun kjapt til seg poten, etterhvert kunne jeg fortsatt se en merkbar forskjell på de to potene, men hun trakk ikke lenger til seg poten. På slutten kunne jeg konstatere at hun kun hadde en nesten umerkelig smertereaksjon på håndteringen. Men etter en sykkeltur på asfalt for snart to uker siden ble hun igjen halt. Så jeg bestilte time på klinikken, og i dag var det altså tid for røntgenbilde.

Dessverre ser det ut til at en bruddskade hun må ha fått for to måneder siden fortsatt ikke er leget. Og da er det ikke snakk om den tidligere påviste bristen i en rørknokkel, men en såkalt avsprengningsfraktur på den midterste tåa. Det er altså en liten bit som har løsnet fra knokkelen. Og den har nok vært sånn fra start, men ikke blitt oppdaga tidligere. Det kan nok også hende at utseendet på skaden på røntgen har forandra seg ettersom ukene har gått.

Uansett, veterinæren mente det ikke var noe kirurgisk å gjøre med mindre en går drastisk til verks og amputerer tåa. Ikke så mye annet å gjøre enn å vente og se, og håpe det gror sammen. Og unngå det som er tøffest påkjenning, nemlig sykkeltur. Heller satse på svømming...

Det er fryktelig upraktisk ikke å kunne sykle med Petra. Sykling er en effektiv måte å få trimma to hunder på. Med mindre trim blir Petra mer intens og legger dessuten på seg om hun får like mye mat. Jeg prøvde å gi henne mindre mat i starten etter at hun var skada - og da ble hun temmelig hysterisk av sult. Epilepsi-medisinen gjør henne jo mer sulten....

Med min evne til å bekymre meg ser jeg veldig svart på det hele. Petra har allerede en alvorlig diagnose, hun trenger ikke flere kroniske plager! Det virker litt håpløst med en sånn vond tå, som kan risikere å bli bedre og verre i lang tid. Og hvor det kan bli snakk om tåamputasjon. Vil jeg virkelig utsette Petra for noe sånt? Vil jeg utsette meg selv for noe sånt...?

Nei, det tror jeg faktisk ikke! Så, jeg får håpe det ikke kommer til et sånt type valg....