20.01 Miljøtrening i brukshundklubb

Fra i fjor har jeg vært medlem i en brukshundklubb i nærheten. Rett og slett for å få med meg muligheten for ukentlige miljøtreninger (de kaller det vel for så vidt for lydighetstreninger) i vintermånedene.

Og nå har det altså blitt vinter, enten en vil eller ikke… Fredag 9 januar var siste sykkelturen, og nå ser det ut som det blir lenge til neste. Men, ikke verst, likevel, at jeg har fått tatt noen turer med sykkelen i januar (og ganske mange i desember).

Med snøføre, ble det altså gåtur langs jernbanen som en liten oppvarming før kveldens trening.

Brukshundklubben hadde fått seg nytt treningsområde siden sist jeg var med, så det var litt spennende å finne fram til den videregående skolen, og akkurat hvilken parkeringsplass de skulle være på.

Det var vel 6-7 ekvipasjer som hadde møtt opp og altså en som hadde ansvar for treninga. Vi begynte med sitt og bli og noen som gikk slalåm mellom de sittende hundene. Jeg synes Petra var rett og slett imponerende flink. Hadde henne løs omtrent hele tida, og hun hadde ikke den minste antydning til å ville stikke noe sted.

Hun tok det også med stor ro, med alle de rare rasene - enten det var en Papillon eller en Grand Danois ved siden av henne beholdt hun roen. Ikke voldsomt interessert og heller ikke det minste redd, samtidig vennligsinnet og kul. Helt ideell reaksjon ovenfor andre hunder, altså.

Vi hadde noen innkallinger. Da bytta jeg på å ”kalle inn” bare med håndsignal og stå med ryggen til å rope på henne.

Jammen hadde vi en liten pause med kaffe og wienerbrød også - og instruktøren hadde i tillegg medbrakte stoler. Det siste fikk jo ikke jeg bruk for, som alltid har med meg stolsekken. Men, du verden, så trivelig - rene jakttreninga!

Det som alltid er moro i sånne nye settinger med hundefolk er at de jeg treffer er så interessert i hundene mine. Å, - er det sånne jaktlabradorer. Så fine de er!

En artig ”øvelse” vi gjorde på slutten var at instruktøren tok ut en full size schãfer-dokke. Så fikk vi gå bort med én og én hund i slakt bånd og se reaksjonen. Dette fikk jeg prøve med Carmen i tillegg til med Petra. Ikke overraskende at Petra var den av mine som tok dette med størst lugn. Men, også Carmen klarte øvelsen bra.

I fm at jeg tok ut Carmen av bilen, oppdaga jeg at når folk refererte til hundene mine snakka de om ”den brune”. Jeg trodde først de mente, Carmen, men så skjønte jeg at det var Petra de refererte til. Artig! Hun er jo gul, tenker jeg. Men, så er hun jo så mørk-gyllen at folk tenker at hun er brun!

Dette var en fin treningskveld, og definitivt noe vi skal fortsette med utover vinteren.