Vi skulle få være med på andejakt i to forskjellige terreng i dag. Carmen begynte med å komme med et forsiktig lite pip, men fikk beskjed om at det ikke var lov i dag heller, og da fortsatte hun resten av dagen i taushet.
Vi stod altså langs en skogsvei, mens jakta foregikk i skogen foran og bak oss. Underveis fikk vi beskjed av Birgitta hva vi skulle sende på. Carmens første oppgave var en and som landa i noe buskas rett ved veien til høyre for oss. Jeg sendte henne ut, hun løp litt til høyre. Jeg blåste stopp i det samme som en and kom flygende i lav høyde og passerte et par-tre meter over Carmens hode og videre inn i skogen.
Og Carmen - hun hørte ikke på stoppsignalet, men forfulgte den flygende anda. Bare én ting å gjøre, jeg brøla til og løp ut i terrenget og fikk tak i henne. Føltes ganske rart å løpe ut i skogen midt under en jakt, men du verden, så flott å ta muligheten til å gripe inn sånn. Så fikk hun pent stoppe opp, mens jeg gikk litt på avstand og dirigerte henne til venstre.
Neste oppgave med Carmen var å sende henne til det området der hun hadde forsøkt å forfølge anda, siden vi antok at den var skadeskutt og hadde landa der. Jeg mislyktes i å holde Carmen i området, og neste hund fikk muligheten.
Carmens tredje oppgave løste hun suverent, etter at den første hunden hadde mislykkes. Fremmadsending mot noen steiner. Hun løp flott rett fram dit jeg pekte, lette effektivt og kom tilbake med anda.
Så kjørte vi til jaktterreng nummer to. Der var det flere ender og mer skyting. Hetere stemning enn i skogen, altså. Og lille svartfrøkna skrudde seg litt opp. Jeg gav kraftig beskjed til henne at hun hadde å bli sittende ved fot uansett hvor fristende det måtte være å reise seg og avansere. Og det skjønte hun åpenbart, for hun ble sittende.
Men, du verden, hun lærte seg en slags ”snikteknikk” hvor hun i sittende posisjon likevel klarte å kommet seg forover. Og det var skikkelig vanskelig å få det med seg i sidesynet. Jeg måtte jo tross alt holde øye med hvor viltet landa, og når jeg kasta et blikk ned på henne, så satt hun plutselig en halvmeter foran meg, om igjen og om igjen.
På forhånd hadde jeg tenkt mye på at jeg skulle passe på at ikke JEG ble het i toppen av en jaktsituasjon, og på jakta i skogen klarte jeg dette bra. MEN, i jaktterreng nummer to var Carmens første oppgave en sånn art at jeg virkelig gikk opp i stress.
Vi fikk først beskjed om å sende på en and ute på enga ved dammen, Men, så hadde noen av de som stod til venstre sett en and som lå bare 15-20 meter bak oss og så ut som den var skada, siden den lå helt stille, men med hodet opp. Jeg måtte derfor snu oss rundt litt kjapt for å få sendt Carmen på den. Av en eller annen grunn var det vanskelig å få dirigert henne rett fram på den enkle oppgaven, så jeg kløna litt med det.
Da hun så fant anda, fløy den til værs og fløy videre, helt uskadd, men Carmen forfulgte den i flere meter. Dette ble jeg rett og slett litt oppskrudd av, det kjentes ekkelt at Carmen jagde en uskadd fugl. Riktignok fikk jeg beskjed etterpå at det ikke var ”feil gjort” av henne, men der og da ble det litt mye for meg.
Så, i stundens hete tok jeg tak i nakkeskinnet på Carmen istedenfor å gi henne en ordentlig beskjed om sitt og bli. Førerfeil! Huff, ja, men ellers vil jeg si at jeg klarte meg bra i dag.
Carmens andre oppgave var fremmadsending på en skadeskutt i noe høyt gress. Hun løp supert rett fram og søkte intenst i gresset og plukka resolutt opp den levende anda (den eneste skadeskutte hun henta i dag). Med alle ender i dag hadde hun et fint, mykt grep og leverte vakkert i hånd.
Så ble Carmen sendt på en laaaang fremmadsending til noe brenneslekratt, men jeg klarte ikke å få henne til å gå langt nok rett fram, så neste hund fikk sjansen.
Deretter fikk Carmen en lang fremmadsending opp på bakkekanten. Hun løp supert rett fram og vi kunne se hvordan hun søkte svært intenst og virkelig jakta der i gresset, til hun fant anda. Godt å se at hunden har kvalitet som jakthund!
Jakta ble avblåst og vi bevega oss litt rundt i området og fikk anvist hvor endene lå av medhjelperne. Vi stod plassert på en eng som var delt i to av et dike. Jeg fikk beskjed om at nede i diket lå en and. Dermed sendte jeg Carmen med lav arm og et lavt ”gå”, siden det ikke var så langt unna, og satte henne i nærsøk. Herlig når hun kjapt fant anda.
På neste og siste oppgave skulle Carmen langs et annet dike, men gikk i en annen retning enn dit jeg pekte, og jeg sa umiddelbart nei til henne. En annen hund fikk oppgaven.
Et par ting om fløytebruk. En kan gjerne blåse nærsøk mens hunden er i bevegelse, når den er i rette område, altså uten å blåse stopp først. Og viktig å huske at det stoppsignalet en bruker ikke lyder ”hysterisk”. Sånt stress smitter over på hunden. Prøve å blåse et ”mykt” signal, - det vil hunden fange opp.
Birgitta skrøt av Carmen og meg, men minna om at vi har litt igjen å jobbe med ift dette med ro rundt føttene. Også fikk vi selvsagt en kommentar på den uheldige epiosoden med at jeg holdt henne i nakkeskinnet. Men, hun mente jeg hadde all grunn til å være fornøyd med den utviklingen vi har hatt som ekvipasje de siste månedene, og at det var bare å melde seg på KKL.
---
Så var det å sette seg i bilen og kjøre de nærmere 50 milene hjem. Jeg satt med et smil om munnen og gledet meg over å tenke på disse to flotte dagene på kurs. Tusen takk til Birgitta for et supert opplegg. Veldig lærerikt. Og veldig hyggelig å få så mye positiv tilbakemelding. Kjentes utrolig godt å få høre at jeg var god på å føre Carmen!
I bilen, på veien hjem, var det ett ord kom stadig fram i bevisstheten min - relasjon. Det er DET som er den store forandringen for Carmen og meg. Vi har fått en bedre relasjon i løpet av den siste tiden.
Tror kort fortalt det handler om at jeg har slakket av på ”reglene” innendørs, men har blitt strengere med henne i trening. Og at jeg kommuniserer bedre og tydeligere med henne. Skryter enda mer av henne enn tidligere, og er kanskje litt kjappere til å korrigere det jeg ikke vil ha.
Nå er det bare å se fram til de nærmeste ukene med spenning, - mye interessant på agendaen!
Du ÄR god på att föra henne! Vilken utveckling!
SvarSlett