Ja, det er den tiden på året! Den tiden da de fantastiske treskerne gjør om forbudte områder (les kornåkre) til enorme treningsområder (les stubbåker). Det som er spennende nå er hvor mange av bøndene som velger å pløye og så høsthvete. Det er en viss ”fare” for det i år, siden de får tresket så tidlig.
Carmen og jeg tok en tur på jordet i dag, og det føltes som veldig lenge siden sist. Altså lenge siden vi har hatt en alene-trening på treska jorde.
Treningen var dirigeringer av diverse slag. Noe Jeg fant to fine referanseområder - en ”øy” ute på jordet og et lite ”kratt” med prestekrager. Påvirka rett fram ved å kaste en dummy i været, som jeg så plukka opp. Så sendte jeg henne rett fram, stoppa henne og vinkla høyre og venstre.
Carmen fikk også prøvd seg på noen lange fremmadsendinger til kjent område.
Synes faktisk hun var veldig flink, hun har blitt mye mer styrbar enn bare for noen måneder siden!
På kvelden dro vi av gårde på seminar med Eva Bodfält - tema var On-Off og trening av hund.
Eva begynte med å snakke litt om øyekontakt. Det kan være en fare forbundet med å trene for mye øyekontakt - det kan bli et stressmoment for hunden, en belastning.
Husker vi på å hvile ute sammen med hunden, - trene ro nettopp i de situasjoner vi ønsker ro på hunden, altså ikke bare inne i stua? Skjønt det er selvsagt viktig med ro inne også. Det finnes konkurransehunder som ikke kan være inne, de må bare bo i bilen, mangler hverdagslydighet!
Hvis vi ønsker at hunden skal være mer ”on” kan vi la hunden prøve å påvirke oss, få oss i gang, se på oss, stjele fra oss. Få opp sin selvtillit.
Hvis vi allerede HAR en aktiv hund som prøver å få oss ut av passivitet - hvem er det som ender med å bryte passivitetet? Ofte er det oss!
Det er ikke alltid lett å se hva som er forsterkningen til en atferd. Det kan være lettere å endre en følelse enn å endre en atferd hos hunden. Hvis vi endrer følelsen, endrer også atferden seg.
En lærer mye av å ha en ”vanskelig” hund!
Våre følelser - frustrasjon, irritasjon og skuffelse er mye mer avgjørende enn treningsmetoder. Slike følelser gir en dårlig relasjon.
On-off er kunsten å veksle mellom aktivitet og passivitet når VI vil. Bedre å bruke en metode som ikke bygger på kommandoer. For mye øyekontakt kan gi tiggeri og aktivitet. En kan ta bort kommandoen og heller jobbe med følelser.
Eva beskrev at en ofte bruker kjappe og frekvente belønninger i form av leker og godbiter (kanskje særlig i lydighet, tenker nå jeg!). Hvorfor ikke ta mer i våre hunder - kjæle med dem!
Viftende hale og øyekontakt ved venstre side - for høy aktivitet!
On-off handler om nærhet og å kunne koble av sammen uansett miljø.
Hun beskrev hvordan hun hadde lært jaktlabraadoren sin at når hun putta hendene i lomma så var det et signal om lugn og ro. Hun brukte det på jaktprøve som et signal til hunden om at det ikke var hans tur til å jobbe. Da legger gjerne hennes hund seg ned med haka i bakken. Hunden får ikke forsterkning på aktivitet.
Her må jeg innrømme at jeg lurte litt på hvordan en hund som ligger med haka i bakken kan klare å følge med hvis det plutselig viser seg at det blir dens tur. Sånn er nemlig virkeligheten i ”jaktverden”. En vet ikke alltid når det blir ens hunds tur, en må i enkelte settinger faktisk hele tiden følge med, men samtidig bevare roen.
Videre beskrev hun at denne måten å gjøre det på var god mental trening for en selv, mye bedre opplevelse enn å kjefte på hunden. Trene seg selv til å beholde roen.
”Hunden er jo så rolig hjemme!” - Ja, der er jo VI rolige! Hvor ønsker vi at hunden skal koble av? Vi må bremse hunden ved selv å være rolige.
Å lære hunden on-off minsker behovet for å bruke forbud, ”nei” og negative følelser, Når hunden roer seg ned kommer belønningen (dette minner om Keth Mathews ”Calmness leads to reward”).
Så litt om hormonet Oxytocin - skilles ut ved nærhet og positiv kroppskontakt. Det skjer noe med både hunden og oss selv. Bonding. Kroppen går ned i ”varv” og vi kjenner oss trygge og avspente.
En kan ikke kreve lugn, må kjenne det.
Det gjelder å tenke og planlegge treningen. Hvor/når vil vi at vi selv og hunden skal slappe av? Hva tjener hunden på å være lugn? Hva trigger hunden? Hva er dens ”on”? Hva er den alltid villig til å jobbe for? Nesearbeid kan være selvforsterkende.
Hva med det å hilse på folk. Kanskje ikke så lurt å la en oversosial retriever hilse på alle? Eller gå rundt med noe i munnen hele tiden? Dette kan bli et stress. Hunden skal ikke behøve å få bekreftelse av alle mennesker!
Vi har gjerne noen fordommer og fikse ideer om belønning, og tenker for snevert. Hva oppfatter hunden som belønning?
- Hilsninger
- Frihet, lukte i bakken
- Lek og innlærte ferdigheter
- Nesearbeid
- Mat
- Kos
Grunntenkningen hennes:
- Rett miljø (der vi selv er lugne) - vi må tenke gjennom om det er andre mennesker som er delaktige i treningen av MIN hund
- Min sinnsstemning (fot-situasjonen!) - hva med knall og pip? Vi må trene på følelsen med hunden ved venstre side - lugn og ro
- Min berøring, min lugnende stemme. Hvis vi tar i hunden bare når vi er stressa, blir vår berøring aktivitetssøkende. Vi vil at hunden skal forbinde hendene våre med noe beroligende.
- Mitt ”vær så god” = ta belønningen
- ”Bus” - leke innom en armlengdes avstand - pendle mellom aktivitet og passivitet
- Fri
Et lite varsko om det å f. eks belønne en hund som kommer på innkalling med godbit. Hvis hunden oppfatter belønningen som et sluttsignal vil vi se at i det øyeblikk den har slukt godbiten så springer den bare av gårde igjen. Den SKAL være hos oss inntil den får et ”fri”, altså i ”klasserommet” til timen er over.
Grunntenkning valp
Hun bærer mye rundt på valpen. Hun har den ”hengende” i et sjal på magen (som en baby). Dermed får valpen mye kroppskontakt. Og den slippes bare ned når den slapper helt av, ikke når den er aktiv.
”Ryggsekken”. En sitter med valpen i fanget, med ryggen til oss. Noe av poenget er å unngå all denne øyekontakten. Så legger en noe, for valpen, fristende foran. Det kan være godbiter eller en ball. Valpen holdes igjen i halsbåndet.
For at valpen skal få lov til å ta fristelsen skal den slappe skikkelig av; - gjerne lene seg inntil eieren, og ikke logre.
Og det blir lettere både å klippe klør og se på tenner. Vi kan lære den at om vi får lov å løfte på leppene eller ta i labbene, så får den sin belønning. Bare den slapper av og fokuserer framover.
Valpen føler seg gjerne trygg når den sitter sånn med ryggen inntil oss. Vi kan beskytte den mot alt som måtte nærme seg. Vi har lett for å slurve, - å la fremmede folk, unger og hunder kommer bort og hilse på våre valper. Med engstelige valper bør en IKKE la fremmede komme fram til den og hilse. Vi må beskytte valpen vår! Den kan heller få gå litt bak oss, slik at den slipper å ta noe ansvar for situasjonen. Så er det viktig å forlate situasjonen når den er rolig, og ikke når den reagerer med aktivitet.
Ryggsekken kan en trene over alt - i skogen, på T-banen, i parken, på café, på jaktkurs. I alle miljøer vi vil at hunden skal fungere.
Hun nevnte for øvrig at ryggsekken ikke fungerer så bra om en har en engstelig valp og et enkelt menneske dukker opp.
Oppbinding øver hun også på. En kan stå med ryggen til og bruke et speil for å se hva hunden driver med. Belønne at den setter seg ned, f. eks.
Trene aktivt på passivitet.
---------
Ja, det var et spennende foredrag. Mye å tenke på. Særlig synes jeg det hun sa om valpetrening var spennende. Kjente at jeg fikk lyst til å gå på retriever valpekurs hos henne. Og måtte inn på nettet og sjekke da jeg kom hjem. Fant ut at hun f. eks. i høst har valpekurs som går over fire fredager - annenhver fredag. Og hun bor vel i Stockholmstraktene. Og det er også mulig å være observatør på kurs hos henne.
Ja, jeg er jo gal nok til å finne på å melde meg på kurs jeg, men, ikke i høst. Til våren, kanskje….?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar