Illustrasjonsfoto av Carmen og meg
Så var det altså Carmens og min tur til et besøk på det berømte Bjørkåsen. Veldig hyggelig å treffe Birgitta igjen etter det supre kurset vi var på med henne i april.
Det var syv ekvipasjer på kurset - to med Flat og resten hadde jaktlabradorer. Fem hannhunder og to tisper. Vår erfaringsbakgrunn var litt blandet, fra de som konkurrerte i elite på B-prøver til et par som hadde praktisk jakterfaring, men aldri hadde startet på prøve.
Vi begynte med en formiddagsøkt med teori om dette med A-prøver. Mye å tenke på, viste det seg…
Først fikk vi høre at jakt på ”tamfugl”, altså ender og fasaner er noe ganske annet enn jakt på villfugl, - altså duer og gjess. Med fugler som er sky for mennesker er det ikke akkurat noen genistrek å stille opp i lyse klær (som skal være lette for hunden å se….)
A-prøveformen er ikke mer enn 10 år gammel i Sverige, og de har ikke like ideelt terreng som de har i Danmark eller Irland. Terrenget i Sverige er litt for ”enkelt” for hunden å finne fram i, en har ikke det samme bjørnebærkrattet som i Danmark eller rotvekståkrene som i Irland. I disse andre landene kan en arrangere A-prøver mer sånn som de ter tenkt - at hundens egne initiativ skal belønnes.
I Sverige er prøveformen delt i to klasser. En KKL - eller kvalifiseringsklasse, hvor det kreves en 1BK for å starte. Og en Vinnerklasse, hvor en altså må ha fått et godkjent KKL for å starte. Til sammenligning kreves en 1AK for å få starte i Åpen A i Danmark (motsatsen til KKL).
I KKL får en altså godkjent/ikke godkjent. Hunden skal være tyst og stadig, klare å hente skadeskutt, og kunne sendes til det anviste området.
I tillegg til KKL finnes også såkalt Praktisk jakt - dette er en hel dags jakt med større fokus på ettersøket enn en KKL. Hunden skal kunne jobbe sammen med andre hunder, og en får en samlet bedømmelse. Hunden kan få mange apporter i løpet av dagen, i motsetning til ganske få på en KKL.
I følge Birgitta er Åpen A i Danmark en bedre forberedelse for A-prøver enn en KKL i Sverige, - mer sånn som en A-prøve er. Mens det i Sverige kan ”risikere” bare å være to hunder som prøves, er det i Danmark 12 hunder.
Hva slags forutsetning for en jakt på en A-prøve? En skal kunne forvente et visst antall fugler, noe som kan være vanskelig på vilt vilt. En skyter på det som er jaktbart, noe som betyr at selv om en i utgangspunktet f eks er på en fasanjakt, kan også hunden bli sendt på annen type vilt.
Siden ulike typer fugler oppfører seg ulikt, er det en fordel om hunden får erfaring fra forskjellige typer jakt. Skadeskutte kråker, måker eller gjess kan være ganske sinte, og hunden må ha pågangsmot til å takle dette.
Av oss som førere forventes det som sagt at vi er riktig kledd og ikke har lyse farger på oss. I Danmark forventes at en selv avliver skadeskute fugler, mens en i Sverige kan oppleve både dette, men også at en viltbærer tar seg av dette.
Når en kommer fram til prøveområdet skal en IKKE ta hunden ut av bilen og lufte den hvor som helst. Vi vet jo ikke akkurat hvor jakten skal gå, og en kan risikere å ødelegge. Da får en heller stoppe på en rasteplass på vei til prøva og lufte hund.
Høflighet hører med, selvsagt går en rundt og hilser pent på alle.
Under prøven er det å gjøre som en får beskjed om. Følge tett på den dommeren en har fått beskjed om å følge, ikke komme svimende 100 meter bak. Huske på at en befinner seg i et ”livsfarlig” område - det er masse skyttere med skarpladde våpen der ute!
Hvis en skulle ønske å dra hjem når en er ute av konkurransen SKAL dette avklares med stewarden først. Selv om en er ute av konkurransen er jo logistikken lagt opp sånn at en har regnet med alle deltagerne som ekvipasjer til ettersøket etter prøva.
Så gjelder det å bruke vett og forstand i ettertid både ift hva en publiserer av bilder og tekst.
Sikkerhet er viktig, som sagt er det mange med skarpladde våpen. Hvis en går på linje og hunden må på do, skal en bare slippe kobbelet og fortsette å holde linja, ikke stoppe opp.
Så litt om reglene for Vinner A. En deler ut bokstavkarakterer på hver enkelt apport. Og det er utførelsen, og ikke vanskelighetsgraden som gir karakteren.
I verste fall får hunden en E = eliminated. Da har hunden gjort en grov feil, som å rive i stykker vilt eller vise aggressiv oppførsel.
B-apporter betyr at det ikke er tilstrekkelig bra. En KAN få lov å bli med til neste dommer, men er ute etter grunnomgangen med en slik karakter. Bakgrunnen for en slik karakter er ofte for mye handling eller at hunden ikke holder seg i området. Eller at den slurver og ”eyewiper” seg selv. Eller at den har bristende viltfinnerevne.
Det er altså A-apporter en vil ha. Og disse deles inn i fem typer
A knock up
A - mer eller mindre det vi forventer
A knock down
A-
Det foregår gjerne sånn at seks hunder står ukoblede under drevet. Så kobles fire av dem, og to skal i arbeid. En får gjerne to fugler hver. Og hvis en fortsatt er med, får en gå videre til neste dommer.
Viktig å kunne holde hunden i et område, - med våre B-prøver lærer vi hunden til fryktelig store søk, noe som ødelegger i A-prøve sammenheng. Våre hunder lærer seg en setter-lignende måte å søke på, å slurve - med våre B-prøve søk.
Hva er så en ekte Eyewipe? Da leter hund nummer 1 i et område uten å finne, mens neste hund finner. Akkurat dette er faktisk ganske sjelden at skjer. Men, en kan ha det som kalles for teknisk eyewipe. Da er hund nummer 1 ikke helt i riktig område. Ellers er ikke nødvendigvis en eyewipe noen sikkerhet for at hunden har gjort en bra jobb - det kan jo like fullt være en B-apport. Eller den første hunden kan ha gjort en så dårlig jobb at det ikke er noe stort kvalitetsstempel at hund nummer 2 får det til!
Nok et uttrykk - First dog down. Dette betyr en hund som sendes umiddelbart på en apport, og MÅ ha sett den, og altså har de beste forutsetninger, - MEN, mislykkes. Hund nummer to har ikke samme forutsetninger og blir ikke bedømt like hardt.
Når det gjelder vanskelige runners, altså fugler som er skadeskutt og forsvinner veldig langt av gårde, er det selvsagt de mest selvstendige hundene som klarer denne type jobb best. En skal premiere hunder som føres med så få signaler som mulig. Det er hele tiden om å gjøre balansere fint mellom selvstendighet og styrbarhet!
Litt om hunder som kommer tilbake med en ødelagt fugl - kan vi vite at det er hunden som har hatt for hardt grep? Nei, ikke med mindre dommeren har sett opptaket. Vi må huske på at fuglen kan ha truffet et tre, eller satt jeg fast i et kjerr, slik at hunden har måttet ta hardt tak for å få den løs.
Flere land arrangerer A-prøver i tillegg til Sverige; - Finland, Danmark, Frankrike, Tyskland, Irland, Storbritannia. Disse er åpne å delta på for FCI-registrerte hunder (altså f eks Norsk Kennelklubb-registrerte). Men de er ikke åpne for hunder som er registrert i Jaktretrieverklubben, så de må arrangere sine egne prøver.
En kan si det sånn at det er lettere å trene en hund for A-prøver enn B-prøver. På en A-prøve får en ikke dobbeltmarkeringer og trippelmarkeringer og diverse finurlig uttenkte dirigeringer.
For øvrig snakka Birgitta veldig mye om dyrevern, hvor viktig det er å få tak i skadeskutte så fort som mulig og avlive dem på en human måte. Om en underveis i prøva ser en skadeskutt, skal selvsagt denne bringes inn, om nødvendig ”utenfor” konkurransen, altså at det ikke settes noen karakter på apporten.
Så litt om morgendagen. En kan aldri vite på en jakt - hva som helst kan skje. Forhåpentligvis får en godt jaktvær - litt regn og vind. Ikke sol og vindstille, - noe som lokker til seg rovfugler.
Vi skal benytte denne sjeldne anledningen til å korrigere hunden. Og vi må håpe på at hunden gjør feil, er ulydig, ignorerer stoppsignal, - slik at vi får muligheten til å korrigere. Og er en hund ulydig, kalles den hjem, og neste hund får gå. Så skjerper de seg forhåpentligvis til neste forsøk.
Så gikk vi gjennom noen case fra virkelige A-prøver og hvordan dommere hadde dømt, og burde ha dømt. Veldig interessant.
----
Etter lunsj var tiden kommet til en økt på en eng i nærheten. Vi hadde med oss to medhjelpere med launcher.
Vi begynte med en enkel sitt og bli på linje øvelse, bare for å se stemningen blant hundene. Alle satt så vakkert og ventet og så ikke ut til å være noe trykket av alle de andre ukjente hundene.
Dermed satte vi i gang med at det ble skutt syv skudd med launcher. Og det gjaldt at vi husket alle syv, siden vi ikke visste hvem vi ville bli sendt på. Jeg memorerte de så godt jeg kunne, men gikk glipp av en av dem, siden jeg korrigerte Carmen for et lite pip. Resten av dagen var hun knepp tyst!
Jeg fikk også muligheten for å korrigere henne for å gå for langt fram, og hadde du sett, på de andre skuddene ble hun vakkert ved siden.
Da det ble Carmens tur fikk jeg beskjed om å sende på den først skutte - som landa akkurat på andre siden av noen busker i den venstre grensen av enga. Det var for øvrig også skutt en enda lenger ut i terrenget i samme retning.
Carmen hadde flott retning mot den, men ble borte en stund. Hun kom fram i kanten og spurte, og jeg måtte sende henne ut på nytt. Det viste seg så at hun løp lenger ut og hentet den som hadde blitt skutt lenger ut i terrenget. Birgitta spurte meg etterpå hvorfor jeg ikke hadde blåst nærsøk da hun var ved den første…. Nei, det burde jeg altså ha gjort - fortalt Carmen at hun ikke skulle videre lenger ut.
Ellers var det artig å høre Birgitta (som gikk ut for å se) fortelle at Carmen lette kjempebra der ute, når hun ikke så meg, men måtte løse oppgaven selv.
Hun benytta anledningen til å snakke litt om hvordan vi kunne trene hunden til å holde seg i et område, med å vitre inn med tennisball, kombinert med å la hunden se at vi kasta tennisball i været. Fjerne tennisballen, ha en medhjelper stående i nærheten og sende hunden på det tomme området. La hunden jobbe en stund før medhjelperen snek ut ballen.
I neste runde stilte vi oss opp langs en stor bekk med ganske sterk strøm, og det ble kasta tennisballer over bekken. Så snudde vi oss 180 grader rundt og det ble skutt med launcher over tretoppene på andre siden av enga. Én og én hund fikk hente. Det viste seg vanskelig for flere, blant annet Carmen, som lette for kort. Birgitta gikk ut i terrenget og da ble hun motivert til å lete lenger ut.
Så snudde vi oss mot bekken. Det ble skutt med launcher til venstre for oss ute i enga. Hund nummer 1 skulle sendes over bekken, og hund nummer 2 sendes på markeringen.
Carmen lot seg fint sende over bekken med et ”over”, og hun kunne ha løst oppgaven perfekt, hadde det ikke vært for den evinnelige videresøkingen med ball i munnen. Det er noe med disse tennisballene. Jeg løp ned til bekken, da jeg kom ned var hun i ferd med å komme tilbake.
Da hun skulle hente markeringen var jeg flink til å stå og se/få Carmen til å fokusere på nedslagsfeltet mens hund nummer 1 var over bekken. Jeg måtte likevel inn og styre. Så var jeg ikke fornøyd med lydigheten hennes, så jeg beina av gårde over enga mens jeg kjefta på henne. Da jeg andpusten kom tilbake og fikk fullført oppgaven, fikk jeg høre av Birgitta at jeg hadde blitt en mye bedre hundefører siden sist hun hadde sett meg. Og hun fortalte de andre litt om hva som hadde skjedd på kurset i våres. Hvordan Carmen i lang tid hadde lykkes med å ”lure” meg til å tro at hun var en myk stakkar, som ikke kunne korrigeres. Fikk dessuten kred for å ha stått og sett på nedslaget.
Veldig bra å høres hun si at Carmen og jeg tydeligvis hadde en helt annen relasjon nå!
Til slutt kasta hun ut 15 tennisballer - halvparten i et buskas og halvparten på gresset i forkant av buskaset, og vi gikk på linje lenger og lenger unna. Så ble det veksla på at det ble skutt med launcer ut i enga foran oss, i motsatt retning av tennisballene. Én hund skulle hente launcherdummy, og vi snudde oss rundt og en annen skulle hente tennisball.
Helt til slutt var vi vel på kanskje 120 meter fra buskaset og alle hundene ble sendt derfra.
Carmen løp som en kanonkule mot buskaset begge ganger, - ingen tvil. Og nok en gang fikk jeg kommentar på at hun viste helt andre takter enn sist. Ikke noe stakkars meg, nå lenger nei. Eneste problemet med øvelsen var tendensen til å søke videre med ball i munnen. Markeringen ute på enga løp hun rett på.
Jeg er kjempefornøyd med Carmens innsats. Med unntak av det lille pipet i begynnelsen var hun knepp tyst. Hun var superkul, ja, hun la seg til og med ned ved en anledning MENS de skjøt med launcher! Ikke spratt hun fram på skuddene, heller, sånn hun har hatt tendens til å gjøre.
Og jeg kjente meg veldig lugn, - klart det smitter over på hunden!
Så er det bare å håpe på at både Carmen og jeg finner samme roen i morgen. Da er det jo alvor - med ordentlig jakt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar