Bildene er tatt av Kari.Kari og jeg dro av gårde på tre dagers kurs i Vestfold og skulle dele hytte (dvs et småbruk) sammen med 4 andre kursdeltagere. Dette viste seg å bli en utrolig trivelig, sosial og lærerik helg selv om det regna mye av tiden.
All ære til Charlotte som hadde klart å skaffe kursholder Keith Mathews fra Irland. The Dog Guru, som kan kaller seg selv. Han ankom med filmteam, så nå er vi altså festa til film hele gjengen, og med løfte om å få tilsendt en DVD med grundig innføring i jakttrening (hvor vi altså selv er med og demonstrerer hvordan det skal, eller evt. ikke skal gjøres).
Fredagen var avsatt til unghundene, og vi begynte med fotgåing. Han lærte bort myke metoder på dette, ikke noe røsk og riv i båndet. Det han gjorde var å gå rundt seg selv i veldig små sirkler hvis hunden kom for langt fram i kobbelet. Rundt og rundt, hvis vi ble svimle, gjorde vi det riktig, fikk vi beskjed om. Og trene sitt innimellom. Dessuten ville han ha øyekontakt ved denne type fotgåing.
Det var snodig å se på Carmen når han overtok kobbelet, - hun ble temmelig lav og ville helst tilbake til meg.
Han snakka mye om hans prinsipp ”Calmness leads to reward”, altså tålmodighet, tålmodighet, og enda mer tålmodighet og ro hos hunden gir belønning. Derfor ville han at vi skulle trene sitt og bli leeeeeeeeeeeeenge. Gjerne ringe en venn, gå inn og ta seg en kopp kaffe, mens hunden fortsatt ventet rolig der den var blitt plassert. Noen av oss fikk prøvd ut dette i praksis og ble kommandert på baksiden og rundt bolighus og langt nedover veien mens hunden satt igjen på enga.
Han trente også med tennisballer som forstyrrelser, Kasta masse tennisballer rundt hunden, tømte gjerne en hel bøtte like forbi. Tålmodighet og ro, og enda mer ro. Lære hunden trygghet, med at hva som helst kan skje. En kan trene med å ha hunden sittende, og slenge benet over ryggen på den. Lære at det ikke er farlig, lære seg til ikke å skvette. Sikkert en lur øvelser for forsiktige Carmen.
Han mente denne type tålmodighets/roøvelser er forebyggende mot piping.
Disse prinsippene er selvsagt viktig i det daglige med hunden. Hvor sover den om natta, hvordan møter vi hunden når vi står opp, kommer hjem fra jobb, hvordan foringsrutiner har vi, hvordan slipper vi hunden ut og inn av bilen? Får hunden lov å vandre rundt i hele huset eller har den et begrensa området å være på? Her var det mye tankegods til felles med Gunilla Wedeen og Cesar Milan. Og jeg kjøper dette! Er helt overbevist om at mye av den viktigste jakttreningen bedriver jeg hjemme hos meg selv uten noe som helst apportering involvert, med bare det faktisk å ignorere hundens initiativ, og ta initiativene selv.
Hunden skal følge, og du være lederen. Viktig når en går at hunden ikke er først og den som møter farene. Flokklederen kontrollerer sted, området, mattilgang og forflytninger.
Nå skal det sies at de har hund på en annen måte i Storbritannia enn vi har her. I Norge har vi kjæledyr som vi trener med. Der har de vel jakthunder som de av og til koser med. Dermed bor hundene oftest i kennel, og er topp motivert og kontaktsugne de få timene i uka de tas med ut på trening. Mens våre får så mye oppmerksomhet hele tiden at de ikke nødvendigvis er mest opptatt av oss når vi tar dem med ut på tur….
Ellers var alt han sa prega av at de trener mot og konkurrerer i reelle jaktsituasjoner i Storbritannia. Ikke som våre B-prøver. Dermed har de ikke den øvelsen vi kaller Fritt søk hos oss. Enten er det dirigering og søk i et avgrensa område på avstand. Eller en går med hunden ut i terrenget og ber den søke nært ettersom en tar for seg mark.
Det er også veldig viktig med tyst handling, så en ikke skremmer opp viltet. Dermed slo han hardt ned på folks tendens til å ”støtte” hunden med ”ut, ut”, ”ja, ja” eller hva det måtte være.
Han trente inn nærsøk ved å drille hunden på kruttlukt. I en praktisk situasjon med en skadeskutt eller død fugl, er det nemlig viktig at hunden kan følge lukta av den påskutte og kruttluktende fuglen. Dermed skjøt han med startpistol ned i en strisekk med tennisballer. Så ble unghunden plassert sitt og bli, og vi fikk gå rundt den i en sirkel og vekselvis kaste ballen fristende opp i lufta og gni den mot bakken, for til slutt å putte den i lomma. Hunden ble kommandert å søke og fikk lov å holde på ganske lenge før vi ”smøg” ut tennisballen, Skulle lære ikke å gi opp, men fortsette å søke. Og poenget var altså at den skulle holde seg innenfor den sirkelen vi hadde ”markert” med tennisballen.
Etter hvert kan fører øke avstanden til sirkelen/hunden.
Akkurat denne øvelsen ble nok litt forvirrende for mange av oss, siden vi jo i Norge HAR fritt søk som en øvelse vi på en eller annen måte må klare for å komme gjennom på jaktprøvene våre. Det ble mye diskusjon om bruk av fløyte kontra bruk av stemme.
Han mente for øvrig at han ville lære inn vokale kommandoer på alle ting FØR fløyte, enten det gjaldt søk eller sitt. Og at det var viktig å lære inn separat fløytekommandoer og vokale kommandoer. Hunden kan jo være inni et buskas og ikke se deg. Og han mente så absolutt at hunden skulle sitte på stoppsignal. Og ikke bare sitte, men sitte leeeeeeeeeeeeenge og vente på neste beskjed.
På slutten av dagen ble det en tur til vann. Et myrvann hvor kanten ved vannet gav veldig etter. Det var alt for skummelt for Carmen, så hun turte ikke å gå ut i vannet etter en dummy som landa på flatt vann. Hun virka veldig nølende og forsiktig, selv om jeg jo VET hun kan svømme. Så jeg tenkte at det vel bare var om å gjøre å få trent mer vann. At problemet dreide seg om terrengskifte - land til vann.
All ære til Charlotte som hadde klart å skaffe kursholder Keith Mathews fra Irland. The Dog Guru, som kan kaller seg selv. Han ankom med filmteam, så nå er vi altså festa til film hele gjengen, og med løfte om å få tilsendt en DVD med grundig innføring i jakttrening (hvor vi altså selv er med og demonstrerer hvordan det skal, eller evt. ikke skal gjøres).
Fredagen var avsatt til unghundene, og vi begynte med fotgåing. Han lærte bort myke metoder på dette, ikke noe røsk og riv i båndet. Det han gjorde var å gå rundt seg selv i veldig små sirkler hvis hunden kom for langt fram i kobbelet. Rundt og rundt, hvis vi ble svimle, gjorde vi det riktig, fikk vi beskjed om. Og trene sitt innimellom. Dessuten ville han ha øyekontakt ved denne type fotgåing.
Det var snodig å se på Carmen når han overtok kobbelet, - hun ble temmelig lav og ville helst tilbake til meg.
Han snakka mye om hans prinsipp ”Calmness leads to reward”, altså tålmodighet, tålmodighet, og enda mer tålmodighet og ro hos hunden gir belønning. Derfor ville han at vi skulle trene sitt og bli leeeeeeeeeeeeenge. Gjerne ringe en venn, gå inn og ta seg en kopp kaffe, mens hunden fortsatt ventet rolig der den var blitt plassert. Noen av oss fikk prøvd ut dette i praksis og ble kommandert på baksiden og rundt bolighus og langt nedover veien mens hunden satt igjen på enga.
Han trente også med tennisballer som forstyrrelser, Kasta masse tennisballer rundt hunden, tømte gjerne en hel bøtte like forbi. Tålmodighet og ro, og enda mer ro. Lære hunden trygghet, med at hva som helst kan skje. En kan trene med å ha hunden sittende, og slenge benet over ryggen på den. Lære at det ikke er farlig, lære seg til ikke å skvette. Sikkert en lur øvelser for forsiktige Carmen.
Han mente denne type tålmodighets/roøvelser er forebyggende mot piping.
Disse prinsippene er selvsagt viktig i det daglige med hunden. Hvor sover den om natta, hvordan møter vi hunden når vi står opp, kommer hjem fra jobb, hvordan foringsrutiner har vi, hvordan slipper vi hunden ut og inn av bilen? Får hunden lov å vandre rundt i hele huset eller har den et begrensa området å være på? Her var det mye tankegods til felles med Gunilla Wedeen og Cesar Milan. Og jeg kjøper dette! Er helt overbevist om at mye av den viktigste jakttreningen bedriver jeg hjemme hos meg selv uten noe som helst apportering involvert, med bare det faktisk å ignorere hundens initiativ, og ta initiativene selv.
Hunden skal følge, og du være lederen. Viktig når en går at hunden ikke er først og den som møter farene. Flokklederen kontrollerer sted, området, mattilgang og forflytninger.
Nå skal det sies at de har hund på en annen måte i Storbritannia enn vi har her. I Norge har vi kjæledyr som vi trener med. Der har de vel jakthunder som de av og til koser med. Dermed bor hundene oftest i kennel, og er topp motivert og kontaktsugne de få timene i uka de tas med ut på trening. Mens våre får så mye oppmerksomhet hele tiden at de ikke nødvendigvis er mest opptatt av oss når vi tar dem med ut på tur….
Ellers var alt han sa prega av at de trener mot og konkurrerer i reelle jaktsituasjoner i Storbritannia. Ikke som våre B-prøver. Dermed har de ikke den øvelsen vi kaller Fritt søk hos oss. Enten er det dirigering og søk i et avgrensa område på avstand. Eller en går med hunden ut i terrenget og ber den søke nært ettersom en tar for seg mark.
Det er også veldig viktig med tyst handling, så en ikke skremmer opp viltet. Dermed slo han hardt ned på folks tendens til å ”støtte” hunden med ”ut, ut”, ”ja, ja” eller hva det måtte være.
Han trente inn nærsøk ved å drille hunden på kruttlukt. I en praktisk situasjon med en skadeskutt eller død fugl, er det nemlig viktig at hunden kan følge lukta av den påskutte og kruttluktende fuglen. Dermed skjøt han med startpistol ned i en strisekk med tennisballer. Så ble unghunden plassert sitt og bli, og vi fikk gå rundt den i en sirkel og vekselvis kaste ballen fristende opp i lufta og gni den mot bakken, for til slutt å putte den i lomma. Hunden ble kommandert å søke og fikk lov å holde på ganske lenge før vi ”smøg” ut tennisballen, Skulle lære ikke å gi opp, men fortsette å søke. Og poenget var altså at den skulle holde seg innenfor den sirkelen vi hadde ”markert” med tennisballen.
Etter hvert kan fører øke avstanden til sirkelen/hunden.
Akkurat denne øvelsen ble nok litt forvirrende for mange av oss, siden vi jo i Norge HAR fritt søk som en øvelse vi på en eller annen måte må klare for å komme gjennom på jaktprøvene våre. Det ble mye diskusjon om bruk av fløyte kontra bruk av stemme.
Han mente for øvrig at han ville lære inn vokale kommandoer på alle ting FØR fløyte, enten det gjaldt søk eller sitt. Og at det var viktig å lære inn separat fløytekommandoer og vokale kommandoer. Hunden kan jo være inni et buskas og ikke se deg. Og han mente så absolutt at hunden skulle sitte på stoppsignal. Og ikke bare sitte, men sitte leeeeeeeeeeeeenge og vente på neste beskjed.
På slutten av dagen ble det en tur til vann. Et myrvann hvor kanten ved vannet gav veldig etter. Det var alt for skummelt for Carmen, så hun turte ikke å gå ut i vannet etter en dummy som landa på flatt vann. Hun virka veldig nølende og forsiktig, selv om jeg jo VET hun kan svømme. Så jeg tenkte at det vel bare var om å gjøre å få trent mer vann. At problemet dreide seg om terrengskifte - land til vann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar