31.05 Løpetur i sola

Nå har vi kommet ”i siget” med jevne løpeturer - sunt både for Carmen og for meg! Og hvis jeg skal prøve å holde følge med henne, må jeg virkelig sette opp dampen.

Det var skikkelig varmt og godt i dag - nærmere 20 grader da vi starta løpeturen i 16-tida. Heldigvis går mesteparten av turen vår i skyggen, men Carmen syntes det var varmt likevel. Så da vi nesten var tilbake til bilen, skred hun ned i en dam langs veien, kom med et dypt sukk av velvære og bare kjølte seg ned. Ganske fornøyelig å se på!

30.05 Jaktprøve

Ida med dagens fangst.

Neida, Carmen har ikke konkurrert. Hun har bare vært på tur. Mens Kari og Ida, derimot, henta hjem en fin andre premie på Næra i dag. Gratulerer. Bare få litt mer ro i bena på søket, så er det meste i boks.

Carmen satt i bilen mens Ida gikk prøva. Etterpå fikk hun komme ut og være i ro hos meg ved stolsekken mens prøven foregikk litt unna der vi satt. Rolig og greit, selv om hun ikke la seg ned for å sove.

Gøy å se en AK prøve igjen - lenge siden sist.

29.05 Kennelkurs 7

De fine bildene er tatt av Benjamin Lilja.

Også denne gangen hadde Anita et flott og gjennomtenkt opplegg klart da vi kom.

Vi var bare 4 ekvipasjer som skulle trene skikkelig i dag, og vi begynte med å gå gjennom litt teori på søk. Så forble tre ekvipasjer på søksposten og Anita tok med seg den fjerde til en markeringsøvelse litt borti skogen.

Søk - ja, det er noe jeg har utsatt i det lengste å begynne å trene på. Årsaken er dårlige erfaringer med Betty - med å få en hund som brukte søk som løsning på både markeringer og dirigeringer. Og det vil jeg jo IKKE ha. PÅ den sånn Formel 1 hund, med veldig mye spring i bena er det fort gjort at de bare løper og løper og løser oppgaven.

Det tok jeg fram som bekymring til Anita. Hun mente det var viktig å få inn den kommando/håndsignal som skulle fortelle hunden at nå skal du søke.

Vi snakka også litt om at hunden fort kan gå sporet til den som legger ut apportene, og altså går spor istedenfor å jobbe med overvær. Anita mente det ikke gjorde så mye i begynnelsen, for nå er poenget først og fremst å få opp motivasjonen til hunden til å gå ut i terrenget flere ganger og lete.

Vi begynte altså søksøvelsen med at hunden satt og så på at Peter gikk ut i terrenget og la fra seg 5 dummyer på steder merket med merkebånd. Ønsket er at hunden først skal søke av det området som er nærmest. Derfor la han sist fra seg dummyen der.

Carmen syntes det som var lengst ut var mye mer interessant enn det nærmeste, så hun la iver i stor fart til den bakerste. På vei hjem kunne jeg se at hun fikk den nærmeste i nesa. Så da jeg sendte henne for andre gang sendte jeg henne mot den.

Hun fikk også gå ut en tredje gang og løp i den retningen jeg snudde oss. Men, det var ganske tydelig å se at hun fulgte spor, så akkurat søke gjorde hun nok ikke…

Hos Anita skulle vi gå fot bak henne noen meter, hun skjøt et skudd, kasta dummy og jeg skulle hente. Så gikk vi videre og Carmen skulle hente. Den siste skulle jeg hente. Og da var forventningene såpass høye hos Carmen at hun knalla. Og da mener jeg knalla skikkelig. Hun lukka (de store!) øra hardt igjen og løp i kjempefart mot dummyen. Men, Anita var kjappere og fikk tak i den før Carmen, Jeg reagerte også kjapt og brølte ”nei”.

Så, hun fikk korrigering med bra timing, og ingen belønning for ulydigheten. Vi prøvde igjen, og hun satt som et fjell.

Vel, interessant å observere at prinsessen har mot også…

Etter lunsj var det vann på programmet. Vi begynte med å stå samme sted som sist - på en liten strand med noe siv. Peter var ute i robåt og nærmest la en dummy ut i sivet, ikke noe høylydt kast, altså. Carmen var lang i halsen, men klarte seg uten noen knalling. Riktignok gikk hun kjapt i vannet, men både Anita og jeg klarte å observere et lite brøkdels nøling.

Altså er selve utgangen litt ubehagelig for henne. Vel ute i vannet svømte hun raskt og effektivt. Jeg stod jo helt i vannkanten og fikk tatt imot kjapt ved avlevering, før hun rakk å riste seg.

Så var det posten til Kian. Her var vi i par. Jeg begynte med å legge en dirigering på land, som Carmen var med ut og så jeg la ut. Så skulle vi sitte passive mens Kian kasta en på vann. Deretter skulle Carmen sendes på land, og Mackan på vann. Så bytta vi etterpå.

Lille prinsessa mi knalla - for andre gang i dag. Men, denne gangen gikk det greit å korrigere og få henne ”i hånd” igjen. Carmens ”belønning” - altså dummyen på vann gjorde Kian veldig kjedelig for Carmen - den lå kun i vannkanten. Og innfridde nok ikke Carmens forventninger.

Medisinen mot piping ved vann er altså å lage flere oppgaver for hunden, og at den aldri vet hva den skal få lov å gjøre. Det samme som Åse snakka om.

28.05 Nok en Sverigetur

Dagens bilde er av Kians Connie

Så la vi av gårde igjen, da - for sjette gang på kurslørdag i Sverige.

Som et par ganger tidligere skulle Carmen og jeg også denne gangen bo hos Kian og Peter og de fire hundene deres. Carmen begynner å bli vant til dette nå.

Også denne gangen fikk hun prøvd seg på litt hopping over gjerdet de har satt opp i innhegninga til hundene. Pent å se hvor fantastisk sprettent hun hopper over et sånt hinder.

Jeg har ellers begynt å legge på kommando når hun hopper. Gjør det hjemme også, der det er et lite gjerde til en lekeplass. Og det virker som hun begynner å sette ordet ”hopp” i forbindelse med å hoppe.

27.05 Jaktkurs hos Åse og Heidi 9

Tilbake på myra i dag, men uten tordenværet.

Vi trente ut fra prinsippet om å bryte forventninger i dag. Vi lagde oss først et område hvor hundene fikk være med ut og vi la ut en del dummyer. Så fikk de sitt og bli mens vi skulle kalle inn én og én . Carmen var veldig flink i dag. Selv om det til tider var 3 av de 5 hundene som var ute og gikk, så ble hun sittende.

Deretter ble det kasta én dummy ut på en ”øy” i myrvannet og én på selve myra. Så fikk én hund gå til det første området og to ut på de som var blitt kasta.

Carmen trengte litt påminnelse for å løpe ut til området.

Til dummyen ute på øya fant Carmen ”prinsesseveien” . Altså - hun ville helst ikke gå ut i vannet fra det ekle myrunderlaget. Dermed prøvde hun å hoppe fra tue til tue og komme seg ”tørrskodd” ut til dummyen. Ganske komisk syn, egentlig.

Den på land fant hun etter å ha rundert litt - det var nesten vindstille, og hun måtte lete litt.

Jeg fikk tips fra Åse om å trene vanskelige gjennomganger på land. Altså få henne til å gå rett fram gjennom noe kratt. At det med å gå rundt hindringer ikke er noen mulighet. Og at selv om hun trenger erfaring og det er forståelig at hun prøver å finne alternative veier ut i vannet, så er det selvsagt ikke ønskelig.

For øvrig har hun bare blitt flinkere og flinkere med avleveringene. Gøy!

26.05 Treningsfri

Helt rart med en dag uten ”program”. Carmen og jeg tok en joggetur i den fine ”runden” vår i dag. Det følger jo automatisk med en del treningssituasjoner på en sånn joggetur, fordi vi ikke er alene i løypa. Da går det fint å kalle henne inn og få henne til å holde seg ved siden av meg.

25.05 Fellestrening Minne

Det ble en rolig fellestrening i dag. Lenge på stolsekken med ro-trening. Og litt apportering etter minnesmarkering.

Interessant diskusjon med en av de som trener lydighet om forskjellige innlæringsmetoder på jakt og lydighet. Vi var enige om at prinsippene er veldig forskjellige. I lydigheten legger en gjerne opp til at hunden skal ha høye forventninger og vente på belønningen.

Mens i jakta prøver vi å dempe forventninger. Lar det seg kombinere er det jo mange som spør seg….

24.05 Working Test; 0-20-20-19-20 = 79

Post 2 hos Torstein: 20 poeng

Post 4 hos Kenneth: 19 poeng

Post 5 hos Britt Elise: 20 poeng

Post 1 hos Torbjørn: 0 poeng

Min fantastiske lille prinsesse - som fikk toppkarakterer på 4 av postene idag! (Kari har tatt de flotte bildene.)

Spennende dag - Carmens første konkurranse (hvis jeg ikke regner med jaktcupen, da..).

For de som ikke vet det er altså en Workingtest basert på 5 poster, med maks 20 poeng per post, og dermed maks 100 poeng for hele prøva. Delt inn i Begynnerklasse, Åpenklasse og Vinnerklasse. Det er strengere ”lydighetsregler” enn en B-prøve. Ikke ta på hunden. Vente med å ta av og på kobbel til en får beskjed. Så lite ”handling” som mulig osv.

Carmen og jeg begynte på Post 2 med Torstein som dommer. Her ble det kasta en enkeltmarkering et stykke ned på enga, som Carmen brukte noen få sekunder på å hente inn, og leverte nydelig i hånd. Det ble 20 poeng.

Så gikk vi videre til Post 3 hvor Åse dømte. Dette var ute på ei myr. Det ble kasta en markering og vi skulle gå fot noen meter og sende fra et nytt utgangspunkt. Også her gikk det strålende og Carmen fikk nye 20 poeng.

På Post 4 dømte Kenneth. Her skulle vi gå en kort strekning ”walk up” bak skytteren før vi stoppa opp og venta på markeringen. Her tok Carmen en aldri så liten æresrunde rundt meg før innlevering og vi fikk 19 poeng. Like etterpå måtte hun gjøre fra seg, så det kan hende det spilte inn på at hun ikke kom rett hjem.

Post 5, med Britt Elise som dommer, var en markering inn mot skogbrynet fra åkeren. Også her gjorde Carmen en suveren innsats og fikk 20 poeng.

Vår siste post, Post 1 var en vannmarkering med Torbjørn som dommer. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av henne her, siden det har vært litt av hvert som har skjedd på vann i det siste. Men, jeg burde nok vært lur nok til å tenke at en så enkel overgang til vann som det var på posten(strand/fjell) ville bety en litt høy Carmen og behov for årvåkenhet fra min side.

Carmen knalla! Og jeg var såpass lite våken at jeg ikke klarte å få prøvd å kalle henne inn, I ettertid er jeg ganske sikker på at jeg ville ha klart å kalle henne tilbake. Samtidig er det jo ikke det minste rart at hun knalla, tatt i betraktning hvordan vi trente på kurset på torsdag, da hun var veldig nølende til å gå ut i myrvannet.

Hun fant dummyen uten problem ute i sivet (vet noen av hundene strevde med det). Så kom hun opp et annet sted enn hun gikk ut. Jeg følte jeg stod veldig langt unna, og så henne bare delvis der hun rista seg litt med dummyen i munnen. Så ropte jeg på henne; - det var jo ikke noen poeng å tape likevel. Hun kom hjem og leverte i hånd uten å riste seg noe mer før levering. Det ble altså 0 poeng på posten.

Til sammen 79 poeng, med én null, og nummer 14 av ca 60 hunder. Jeg er STRÅLENDE fornøyd med hunden og også veldig fornøyd med meg selv. Vi beholdt begge roen gjennom hele prøven. Jeg fantes ikke nervøs. Hun var helt tyst og lugn.

Vannposten er jeg selvsagt ikke fornøyd med på lang sikt. Vi har noe å jobbe med hva gjelder vannmarkering. MEN, jeg er kjempefornøyd med dagens resultat ut fra det stadium der vi er i treninga akkurat nå. Poenget er jo at nettopp dette med vann har vi hatt forskjellige utfordringer på i det siste. Og på kurset på torsdag jobba vi jo nettopp med å øke hennes motivasjon for terrengskiftet land-vann. Hun fikk dermed lov å nesten knallapportere. Og det var vel det bildet hun tok fram i hodet sitt i dag.

Ellers var det et par fra Østfoldavdelingen som virkelig innkasserte heder og ære i dag. Kari med Ida som gikk hen og vant Åpen klasse med 92 poeng. Og Mette med Fie som fikk en andre plass i Vinnerklassen med 80 poeng og en tredjeplass med Sol i Begynnerklassen med 95 poeng. Stor Grattis til dere begge to!

Hva gjelder Carmen - Er SÅ stolt av henne og føler meg privilegert som har fått kjøpe en sånn fin liten prinsesse :-)

23.05 Hviledag

Carmen har fått hvile hodet i dag - lada opp til morgendagens Workingtest.

Vi starta dagen med en joggetur. Ja, jeg vet det er altfor lenge siden sist. Skal skjerpe meg å komme i gang å løpe flere ganger i uka - må jo det skal det bli noe greie på formen!

Siden den tobente hadde utvendig husvask (kåken skal altså beises og da må den jo vaskes først) fikk Carmen sove og slappe av. Så tok vi en gå-tur med strengt regime og en liten lydighetsøkt på kvelden. Hun fikk sitt og bli og jeg kastet noen tennisballer ved siden av og over henne - som hun altså ikke skulle hente. Det er jo å la være å apportere som er vanskelig!

22.05 Kennelkurs 6

Tuva

Scott

Mackan

Carmen

Som vanlig en veldig bra kurslørdag med Anita, Kian og Peter. Vi delte oss o to grupper og Carmen og jeg starta hos Anita - hvor vilt stod på programmet. De fire hundene i gruppa hadde litt ulik vilterfaring og Anita begynte med å presentere ett og ett vilt for hver av de fire hundene - altså la de få lov til å lukte på det. En kunne se litt hvor intense de var ut fra interessen de viste, om de evt. Gjerne ville gripe det.

Først la Anita ut en rapphøne i et kratt. Carmen var raskt ut, spontan i opptaket og kom fint hjem. Og avleverte pent. Ingen tendens til noe tygging.

Deretter ble det to ganger dobbeltmarkering. Med and, kanin, fasan og trut (en type måkefugl). Og Carmen henta alt helt suverent. Hun tenkte seg muligens om et lite sekund før hun plukke opp kaninen, ellers helt spontan. Også den digre måkefuglen, da! Med vingespenn på over en halv meter.

Hun leverte rolig og pent i hånd og det gikk fint å få henne til å sette seg og finne roen mens jeg la bort viltet. Ikke noe hopping etter det i det hele tatt.

Det eneste jeg ikke likte var at hun kom med et bittelite pip på den første markeringen. Og hun var i det hele tatt veldig ”på”.

Konklusjonen hva gjelder vilt er at jeg ikke ser noe poeng i å trene mer med det på lenge. Kanskje ikke før i august/september, i forkant av deltagelse på svensk jaktprøve. Hun kan det jo. Inkludert treningen med Mette og Kari har Carmen henta 8 viltslag, inkludert 3 slags ”skrapfugl” - og alle har vært spontane. Og siden hun har tendens til å bli litt het av det, tar vi det rolig med dette framover.

Neste post var markeringer med dummy. Her fikk vi den velkjente diskusjonen - vise håndtegn eller ikke ved markeringer. Hvis jeg gjør det er det stor sannsynlighet for at Carmen kikker opp på meg etter at markeringen har landa. Jeg prøvde meg med å si ”markér” å holde fram hånda et stykke. Fortsatt holde hånda rolig og kommandere ”gå”. Da så hun rett fram og gikk på ordet.

Etter lunsj i det deilige været var det tid for trening ved vann. Og her var det ikke myr, ganske lett å komme uti fra fjellet. Selvsagt var jeg spent i dag også. Nok en gledelig erfaring - Carmen var helt tyst.

Først hadde vi to enkle markeringer (som egentlig var at Peter nærmest la dummyen uti vannet fra en båt. Først på åpent vann, og så mer inn i sivet. Carmen var rask ut i vannet og kom fint tilbake. Og jeg rakk å få dummyen i hånd før hun rista seg. Konklusjonen er at det hun trenger trening på er å gå ut i vann fra forskjellig underlag.

Neste post var dirigering på land, vekk fra vann etter å ha kasta en stein i vannet. Jeg gikk sammen med Carmen opp en bratt bakke og over en vei og la fra meg dummyen. Så ned til vannet der Kian kasta en stein i vannet. 180 grader rundt og sendte på dirigeringen. Carmen kom rasende ned bakken i full fart og jeg måtte snakke til henne der hun tilsynelatende hadde retning vannet. Tror hun hadde for stor fart til å bremse. Men farten skyldtes nok delvis dragningen til vannet.

Til slutt trente vi avlevering fra vann ved at hunden fikk løpe i vannkanten hjem. Det gikk også fint. Og aller sist trente vi kast uten at hunden fikk hente, men vi skulle hente den selv. Fint å avslutte med å bryte forventninger.

Så var det å kjøre 47 mil hjem, med hodet fullt av tanker. Er så stolt av den lille sorte prinsessen!

21.05 Sverige-tur igjen

Ingen sak å kjøre langt til Sverige når jeg kan ha så hyggelig privat overnatting som jeg hadde i dag - fikk bo hos Anne-Marie og Erik som har Skye, Carmens bror. Sist Carmen var der hadde hun løpetid og var veldig interessant for deres gamle kastrerte Golden hannhund. Denne gangen syntes Hugo at Carmen var litt ungdommelig irriterende og sa fra hvis hun kom for nærme…

Vi var ute og lufta hele flokken på kvelden, både Hugo, Elsa og Skye sammen med Carmen. Det gikk kjempefint. Er så greit med disse retrieverne som går så godt sammen!

20.05 Jaktkurs hos Åse og Heidi 8

Kveldens vær var for å summere opp EKSTREMT. Ca 17 varmegrader, overskya, litt regn og etter hvert - kraftig tordenvær. Dagens bilde er altså ikke et illustrasjonsfoto....

Vi var på ei myr ved et myrvann i dag. Gjett om jeg var spent på hva Carmens reaksjon på vann ville bli! Og, gledelig nok, den superkule prinsessen var tilbake!

Vi delte oss i to grupper. Min gruppe gjorde først øvelser ved vann, og altså ikke i vann. Først la vi ut en dirigeringsøvelse - gikk ut sammen med hunden, hoppe over en bekk og la dummy på den andre siden av en stamme. Så gjorde vi en nærsøkøvelse, og dessuten venta på tur før hunden altså skulle hente den utlagte dummyen.

Carmen huska fint den utlagte dummyen. Og på nærsøkøvelsen motstod jeg fortsatt ”fristelsen” til å gå ut fra at hunden kan mer enn hun kan., Ikke til å komme fra at noen av de andre valgte å sende hunden til området og få den til å søke uten at hunden helt takla det. ”Babymetoden” på Carmen, altså. Satte henne midt mellom tuene der hun ikke hadde sett at det var lagt ut noe, og ba henne søke. Selv gikk jeg på lenger og lenger avstand og prøvde også uten å vise håndsignal, men bare blåse. Hun skjønner fint fløytekommandoen for nærsøk.

Så var det vannapportering. Terrenget var en slags reprise av fredagskurset hos Keith Mathews, med brådypt myrvann ut fra en myrbredde. Og dummyen landa på den andre siden.

Som sist vegra Carmen først å gå ut i. Åse måtte vel kaste et par-tre dummyer før prinsessen tok sjansen på å bli våt på føttene. Men, litt ”oppmuntrende tilrop” fra den tobente og hun la på svøm. De neste gangene fikk hun gå omtrent i det dummyen landa. Noe som selvsagt bare er helt midlertidig!

Carmen var knepp tyst hele kvelden, superkul og lugn. Absolutt ingen knall eller lyd. En helt annen hund enn på mandag. Hva var det egentlig som skjedde på mandag??

Vel, etter hvert som tordenværet kom nærmere og nærmere ble vi tobente litt engstelige. Hundene så ut til å takle det fint. Carmen var helt rolig på tross av de skrekkeligste tordenskrall. MEN, da det til slutt slo ned på andre siden av vannet kom vi oss tilbake til bilene.

En topp kveld, og jeg er veldig glad for at Carmen var så fin og rolig!

19.05 Rekruttlag jakt kveld 2

Dagens bilde er av Astrid sin Krutt.

FOR et fantastisk vær vi hadde på rekruttlagssamlingen i kveld, det var rett og slett T-skjorte-vær!

Vi starta med dirigering i dag - og målet var å få til noen riktig lange dirigeringsøvelser. Dermed starta vi nederst på jordet til Åse, og kasta ut mange dummies på den andre siden av bekken. Så gikk vi sammen med hunden over bekken og tilbake igjen. De fikk altså erfare at det var fult mulig å forsere bekken.

Så fikk vi trent på å gå ordentlig på linje oppover bakken, og stoppa med jevne mellomrom og sendte hund. Jeg tror de aller fleste av oss erfarte at hundene klarte mye lengre avstander enn vi hadde trodd på forhånd. Åse målte maks-avstanden etterpå til 160 meter!

Carmen klarte seg veldig bra i begynnelsen. Men, så hadde hun to erfaringer på rad, hvor først hannhunden på den ene siden av henne og så hannhunden på den andre siden av henne knalla på hennes apport. Det likte hun ikke i det hele tatt og kom tuslende tilbake. Så ble det litt vanskeligere å sende henne ut etter det, og Åse hjalp til litt med å påvirke på den andre siden av bekken. Ja, sånn er den lille prinsessen min - litt sart for andre hunder som kommer fykende.

På slutten av dagen trente vi nærsøk. Dette er en øvelse hvor jeg tror det er et poeng ikke å forsere treningen. Jeg tar dette veldig sakte og pent. Hun skal få sitte i området, og ikke bli sendt dit, til jeg kan stå på temmelig lang avstand og sette henne i gang med søket - tenker jeg.

For øvrig spurte jeg litt om dette med Carmens voldsomme vannreaksjon 17. Mai, og fikk tilbakemelding på at å kaste steiner i vannet ikke akkurat var noen glitrende idé. Vel, det er ikke så lett å være blodfersk retrievertrener. Greit nok så lenge ikke noe problematisk skjer, men når en skal løse problemer kan en fort kjenne på den manglende erfaringen. Fint da å vite at jeg er så godt ivaretatt både gjennom kurs/rekruttlaget hos Åse og kurset hos oppdretter.

18.05 Bare møte....

Jeg fikk ikke dratt på avdelingens jakttrening i dag, siden jeg var opptatt i Oslo på møte i IWT komiteen. Det er en skikkelig tidkrevende og omfattende jobb å planlegge dette arrangementet, men veldig gøy å få være med på det.

Det viste seg i løpet av møtet at Carmen var så trøtt etter mange aktive dager, at det nok var like greit det ikke ble noen trening denne kvelden.

Hun bare sov! Fra klokka 17 til 21.30! Jeg hadde tatt med Jerven-sekken og den fikk hun ligge i, inne på møtelokalet til NKK. Hun rørte seg omtrent ikke derfra, og var altså superkul og avslappa hele kvelden.

For øvrig kom sommeren i dag - sånn helt plutselig. Etter en veldig kald mai så langt, med kuldegrader om natta og få varmegrader på dagen, var det plutselig +15 i dag. Herlig!

17.05 Syttende mai er vi så gla´i

Hundetrening hele dagen, det er det 17/5 handler om!

Jeg begynte med en liten ekspedisjon i nabolaget. Og oppdaga en diger fotballbane jeg ikke har sett før. Den var tydeligvis lite i bruk og passa ypperlig til diverse utsendinger. Carmen fikk prøvd fremmadsending, til høyre og til venstre og bakover. Dette trenger vi mye trening på for at hun skal være sikker på hva jeg mener.

Etterpå gikk vi mitt nye område nummer to - nemlig en kjempefin kabelgate på over 100 meter rett strekning. Det var gøy å se så bra Carmen klarte fremmadsendingene. Jeg var ute etter å teste hvor grensa hennes gikk på avstand. Det viste seg å være et sted mellom 65 meter og 90 meter. Hun gikk altså rett ut til 65 meter etter først å ha gått sammen med meg ut et par ganger og ha blitt sendt på kortere avstander. MEN, på 90 meter snudde hun seg og ba om hjelp.

Så var det vanntrening på agendaen. Kari og jeg tok en tur til Tunevannet. Med fredagens nølende Carmen i minne, var tanken å finne noen svaberg hvor det skulle være lett for henne å komme seg uti. Overraskende nok var den forsiktige lille hunden fra fredagen ikke til å kjenne igjen. Hun hadde ingen nølefase i det hele tatt. Tvert imot måtte jeg safe med båndet rundt halsen hennes, så hun ikke skulle knalle. Hun svømte kjapt av gårde, men vi strevde litt med risting og avlevering.

Vi skulle nok ha gitt oss med én apport, siden hun gikk så fint i vannet og heller tenkt andre måter å trene avlevering på, uten å trigge med å kaste en apport.

Hun ble nemlig ganske brått kjempeHET! Veldig urolig. Så da avbrøt vi selvsagt vanntreningen umiddelbart og satt lenge, lenge i vannkanten og bare trente passivitet og kasta steiner i vannet. Da hun til slutt var blitt så rolig at hun til dels lå med hodet på forbena pakka vi sammen og gikk opp på noen jorder og trente fremmadsending på lange avstander over jordene og inn i skogen. Både Ida og Carmen klarte seg bra.

Tanker etter dagens vanntrening er at jeg trenger å finne meg en egnet plass og bare sitte og kaste steiner ut i vann uten at hun skal hente noe som helst. Og at jeg muligens dropper vannposten på WT til uka.

15.-16.05 Why make the Sky your limit when you can reach for the Stars

Bildet er tatt av Kari.

Kurset fortsatte lørdag/søndag med AK/EK-hundene, det vil si det var et par av unghundene hvor føreren tok sjansen på å ta det med videre. Jeg valgte IKKE å ta Carmen med, og det var jeg bare glad for når jeg så hvor hete unghundene ble.

Vi så på lange linjetag i dag. Da var det greit med en skistadion etter skisesongen… Han var veldig opptatt av kun å legge ut én dummy av gangen for å unngå bytting, til vi var virkelig sikker på hunden. Og han var ikke redd for å lage spor ved utlegging av linjetag. Han ville alltid ha hunden med ut og se, altså trene synlig, men med diverse muligheter for å legge inn minne. Drilla oss på ikke å gå rundt hindringer, men over/gjennom dem, for at hunden også skulle gå så rett som mulig.

Han minna oss om hvor viktig det var å trene for alle eventualiteter. Legge apporter i høyden, så hunden lærer å søke også oppover. Legge like ved trær, stolper osv. siden hunden ofte har tendens til ikke å søke nært nok slike hindringer. Trene på at hunden må passere andre ekvipasjer.

Ellers ville han ikke ha noe av hevet arm som så ble beveget som signal, men heller at armen var helt i ro til utsignalet kom. Han mente at hunden best så bevegelse, og at vi måtte tenke på at det kunne være lange avstander. Nok en gang annerledes enn det de fleste av oss har lært….
Så var det ”klokka”, eller 3 kard trick som han kalte det. Keith forklarte at han trente dette inn på en fotballbane og brukte hele banen til å trene sideveis, fremover og bakover. Stoppe underveis, sende motsatt vei. Legge ut hele tiden, slik at hunden aldri visste hvor den ville bli sendt. Og drille dette med at hunden må vente lenge på ny beskjed. Og altså sitte på stoppsignal.

Vi brukte en stor eng til å lage en triangel; - satte ut hvite gjerdestolper. Så gikk noen ekvipasjer til hvert hjørne, og kasta markeringer for de på et annet hjørne. Til denne øvelsen holder det med tre ekvipasjer som kan hjelpe hverandre. Så kan en få til enkeltmarkering, dobbeltmarkering, evt. blinde.

Nivået på kursdeltagerne var nok lavere enn de avstandene Keith hadde lagt opp til, men vi fikk jo se hva man kan trene fram mot.

Etter lunsj på søndag ble det kjørt en WT med 4 poster. Kari stilte med Ida, og bra var det, for de vant hele greia!

Carmen var altså i bilen lørdag og søndag, bare litt ute til lunsj. Men, hun virka sliten og i behov av søvn. Det blir jo ikke helt avslappende for henne å være i bilen sammen med Emma. Dessuten var det jo diverse hunder å leke sammen med på småbruket vi bodde på. Så, jeg tror hun hadde det helt greit. Og at det var bra hun ikke måtte være så mye ute i stressende situasjoner.

Vi reiste hjem igjen mette av inntrykk. Mye bra å tenke på, men ikke alt han sa som en behøver å være enig i.

14.05 Workshop med Keith Mathews

Bildene er tatt av Kari.

Kari og jeg dro av gårde på tre dagers kurs i Vestfold og skulle dele hytte (dvs et småbruk) sammen med 4 andre kursdeltagere. Dette viste seg å bli en utrolig trivelig, sosial og lærerik helg selv om det regna mye av tiden.

All ære til Charlotte som hadde klart å skaffe kursholder Keith Mathews fra Irland. The Dog Guru, som kan kaller seg selv. Han ankom med filmteam, så nå er vi altså festa til film hele gjengen, og med løfte om å få tilsendt en DVD med grundig innføring i jakttrening (hvor vi altså selv er med og demonstrerer hvordan det skal, eller evt. ikke skal gjøres).

Fredagen var avsatt til unghundene, og vi begynte med fotgåing. Han lærte bort myke metoder på dette, ikke noe røsk og riv i båndet. Det han gjorde var å gå rundt seg selv i veldig små sirkler hvis hunden kom for langt fram i kobbelet. Rundt og rundt, hvis vi ble svimle, gjorde vi det riktig, fikk vi beskjed om. Og trene sitt innimellom. Dessuten ville han ha øyekontakt ved denne type fotgåing.

Det var snodig å se på Carmen når han overtok kobbelet, - hun ble temmelig lav og ville helst tilbake til meg.

Han snakka mye om hans prinsipp ”Calmness leads to reward”, altså tålmodighet, tålmodighet, og enda mer tålmodighet og ro hos hunden gir belønning. Derfor ville han at vi skulle trene sitt og bli leeeeeeeeeeeeenge. Gjerne ringe en venn, gå inn og ta seg en kopp kaffe, mens hunden fortsatt ventet rolig der den var blitt plassert. Noen av oss fikk prøvd ut dette i praksis og ble kommandert på baksiden og rundt bolighus og langt nedover veien mens hunden satt igjen på enga.

Han trente også med tennisballer som forstyrrelser, Kasta masse tennisballer rundt hunden, tømte gjerne en hel bøtte like forbi. Tålmodighet og ro, og enda mer ro. Lære hunden trygghet, med at hva som helst kan skje. En kan trene med å ha hunden sittende, og slenge benet over ryggen på den. Lære at det ikke er farlig, lære seg til ikke å skvette. Sikkert en lur øvelser for forsiktige Carmen.

Han mente denne type tålmodighets/roøvelser er forebyggende mot piping.

Disse prinsippene er selvsagt viktig i det daglige med hunden. Hvor sover den om natta, hvordan møter vi hunden når vi står opp, kommer hjem fra jobb, hvordan foringsrutiner har vi, hvordan slipper vi hunden ut og inn av bilen? Får hunden lov å vandre rundt i hele huset eller har den et begrensa området å være på? Her var det mye tankegods til felles med Gunilla Wedeen og Cesar Milan. Og jeg kjøper dette! Er helt overbevist om at mye av den viktigste jakttreningen bedriver jeg hjemme hos meg selv uten noe som helst apportering involvert, med bare det faktisk å ignorere hundens initiativ, og ta initiativene selv.

Hunden skal følge, og du være lederen. Viktig når en går at hunden ikke er først og den som møter farene. Flokklederen kontrollerer sted, området, mattilgang og forflytninger.

Nå skal det sies at de har hund på en annen måte i Storbritannia enn vi har her. I Norge har vi kjæledyr som vi trener med. Der har de vel jakthunder som de av og til koser med. Dermed bor hundene oftest i kennel, og er topp motivert og kontaktsugne de få timene i uka de tas med ut på trening. Mens våre får så mye oppmerksomhet hele tiden at de ikke nødvendigvis er mest opptatt av oss når vi tar dem med ut på tur….

Ellers var alt han sa prega av at de trener mot og konkurrerer i reelle jaktsituasjoner i Storbritannia. Ikke som våre B-prøver. Dermed har de ikke den øvelsen vi kaller Fritt søk hos oss. Enten er det dirigering og søk i et avgrensa område på avstand. Eller en går med hunden ut i terrenget og ber den søke nært ettersom en tar for seg mark.

Det er også veldig viktig med tyst handling, så en ikke skremmer opp viltet. Dermed slo han hardt ned på folks tendens til å ”støtte” hunden med ”ut, ut”, ”ja, ja” eller hva det måtte være.

Han trente inn nærsøk ved å drille hunden på kruttlukt. I en praktisk situasjon med en skadeskutt eller død fugl, er det nemlig viktig at hunden kan følge lukta av den påskutte og kruttluktende fuglen. Dermed skjøt han med startpistol ned i en strisekk med tennisballer. Så ble unghunden plassert sitt og bli, og vi fikk gå rundt den i en sirkel og vekselvis kaste ballen fristende opp i lufta og gni den mot bakken, for til slutt å putte den i lomma. Hunden ble kommandert å søke og fikk lov å holde på ganske lenge før vi ”smøg” ut tennisballen, Skulle lære ikke å gi opp, men fortsette å søke. Og poenget var altså at den skulle holde seg innenfor den sirkelen vi hadde ”markert” med tennisballen.

Etter hvert kan fører øke avstanden til sirkelen/hunden.

Akkurat denne øvelsen ble nok litt forvirrende for mange av oss, siden vi jo i Norge HAR fritt søk som en øvelse vi på en eller annen måte må klare for å komme gjennom på jaktprøvene våre. Det ble mye diskusjon om bruk av fløyte kontra bruk av stemme.

Han mente for øvrig at han ville lære inn vokale kommandoer på alle ting FØR fløyte, enten det gjaldt søk eller sitt. Og at det var viktig å lære inn separat fløytekommandoer og vokale kommandoer. Hunden kan jo være inni et buskas og ikke se deg. Og han mente så absolutt at hunden skulle sitte på stoppsignal. Og ikke bare sitte, men sitte leeeeeeeeeeeeenge og vente på neste beskjed.

På slutten av dagen ble det en tur til vann. Et myrvann hvor kanten ved vannet gav veldig etter. Det var alt for skummelt for Carmen, så hun turte ikke å gå ut i vannet etter en dummy som landa på flatt vann. Hun virka veldig nølende og forsiktig, selv om jeg jo VET hun kan svømme. Så jeg tenkte at det vel bare var om å gjøre å få trent mer vann. At problemet dreide seg om terrengskifte - land til vann.

13.05 Jaktkurs og Åse og Heidi 7

Bildene er tatt av Tone H.

Himmelspretten er jo helt ypperlig til å trene hund! I dag hadde vi heldagskurs i skogen - på en fin plass ved en bekk.

Vi starta med Kvalifiseringsprøve, og jeg slang meg på uten å ha planlagt det på forhånd. Først gikk vi en treningsrunde, og da fungerte det fint. Selve prøven fungerte også fint helt til vi kom til sitt og bli. Jeg hadde kommet nesten de 50 meterne unna da det lille svarte lynet kom springende. Vi bestod ikke, med andre ord. Synd, hun gikk jo nydelig fot både med og uten kobbel.

Ingen unnskyldning for ulydighet. MEN, bakgrunnen er jo at hun er litt vek, så det er skummelt at ”mor” forsvinner så langt unna. Vel, det er bare å trene sitt og bli på lange avstander. Gå tilbake og belønne. Innkalling KAN hun jo i den settingen.

Så starta vi treningen og hovedtemaet var terrengskifte - altså over bekken etter dummy. Men først trente vi litt lydighet. Sitt og bli på linja og innkalling én og én. Da den tredje hunden ble kalt inn før Carmen, ble det for mye for henne, og hun kom springende hjem. Nok en kvittering på at vi må trene mer sitt og bli.

Så starta vi med markeringer over bekken. Trente med to og to, og nei-apporter. Det var altså et poeng å få de til å gå til riktig dummy, noe som var litt vanskeligere enn vi har trent. Litt vrient i begynnelsen.

Carmen syntes for øvrig det var litt nifst å skulle forsere bekken; - ikke helt uventet. Jeg måtte jo smile litt av henne der hun prøvde å balansere på steinene for å slippe å løpe uti vannet. Når hun vel kom over var det lettere å komme tilbake. Og avleveringene gikk fint, uten risting i forkant. Prøver å shape inn kommandoen ”riste”.

Ellers jobba vi også med minne kombinert blant annet med terrengskifte. Lagde oss tre områder og sendte ut flere ganger. Det på land var helt uproblematisk, mens de på vann kosta henne mer.

På slutten trente vi nærsøk. Jeg satte henne i området og blåste nærsøk. Ingen tvil om at hun skjønner signalet.

Ellers lærte vi også en øvelse for å befeste utkommando. La godbiter igjen på en stol, hadde hunden sittende med ryggen mot oss og fronten mot godbitene. Gikk et stykke unna og kommanderte ut bare med stemmen. Til nytte for framtiden, for å kunne støtte hunden utover, særlig ved terrengskifte.

Carmen var for øvrig superkul i dag. Fullstendig tyst. I alle pauser la hun seg i sekken sin, og ofte sov. Var totalt avslappa når hun ikke var i jobb. Måtte ”vekke” henne når det var vår tur. Akkurat det er jeg kanskje mest glad for av alt. At hun bevarer roen er noe av det aller viktigste!

En super kursdag!

12.05 Helt villt!

Kari har tatt dagens bilder.

Den store dagen, da tre av oss møttes og trente med vilt. Vi hadde to treningspass og satt lenge og slappa av på stolsekkene mellom passene. Etterpåklokskap er vel den største visdom, kanskje, og jeg tenker at jeg skulle ha gitt meg etter første passet.

Den lille prinsessen var nemlig aldeles fantasistisk - hun apporterte kanin, and, due og kråke som hun aldri skulle ha gjort annet. Var helt lugn og rolig ved foten, rask ut, spontane opptak, rett hjem og nydelige avleveringer. Og det var tydelig at dette var morsomt.

I andre runde ble det litt mer krøll. Hun fikk problemer når hun mista viltet på veg hjem og skulle løfte det opp igjen. Jeg valgte å kalle inn og sende henne på nytt, og da gikk det fint. I fortsettelsen av avbruddet underveis fikk hun også litt tendens til æresrunde.

På tross av noen feil på slutten av treningen er jeg veldig fornøyd med den lille prinsessen. Det er jo så åpenbart at viltfinnerlysten er der, at hun er spontan, at hun ikke vegrer vilt og at hun vil avlevere til meg. Så tenker jeg at resten kommer etter hvert.

Ellers observerte vi at alle tre hundene var helt kaputt etter første runde. De lå alle flatsides og SOV. Tydeligvis en mentalt slitsom greie.

11.05 Fellestrening

10-15 ekvipasjer på avdelingens fellestrening i dag. Vi delte oss i to grupper og hjalp hverandre.

Vi begynte med den samme øvelsen som vi prøvde på Sverige-kurset på lørdag. Innkalling med dummy liggende bak, stopp og ut. Det fungerte fint helt til Carmen kom ut til dummyen; - da fikk hun plutselig for seg at hun skulle spise rådyrmøkk. Regner med dette er noe hun kommer forbi etter hvert, at det bare er en fase hun er i.

Så fikk Carmen og jeg prøvd oss på stoppsignal med nærsøk. I dag var det ikke fullt så enkelt som det så ut på lørdag. Jeg plasserte henne et stykke bak området og kalte inn, og blåste stopp, men fikk ikke stoppa henne før hun var forbi området. Ikke fordi hun nøler med å stoppe, men fordi hun har så høy fart. Dermed gjorde jeg treningen litt enklere og satte henne I området før jeg blåste nærsøk, og da funka det jo fint.

Ellers var hun helt tyst og lugn og som vanlig veldig enkel å ha med å gjøre.

09-11.05 Hundevakten

To dagers seiltur med jobben var ikke noe egna sted å ta med Carmen på, og dermed fikk hun tilbringe fine dager hos Kari og hennes flokk igjen. Flokken var for øvrig utvida med en søye og to lam på eiendommen. Spennende for Carmen å få se sauer på nært hold. Hun hadde visstnok stor respekt for ”fru gartner”. Gartnerbildet er tatt av Kari.

09.05 Zzzzzzzzzzzzzzzz

En ganske trøtt prinsesse i dag. Ingen fellestrening for en gangs skyld, og jeg hadde på forhånd store planer om å trene noe alene med Carmen. Men, vi var begge trøtte og mette av gårsdagens inntrykk, og trengte nok å hvile hodet litt.

Dermed ble det kun en joggetur i nærskogen med Carmen i dag. Og denne gangen løp jeg meg IKKE bort. Tvert imot ble runden litt for kort, så jeg må ”forske” på å finne en litt lengre runde.

For øvrig er det en større utfordring å unngå jaktmodus når vi løper i skogen her. Det er smale stier, mye vanskeligere underlag og mer konsentrasjonskrevende for meg å fote meg. Dessuten mer fugl i skogen. Men, jeg synes det går veldig bra likevel. Hun hadde kun én episode hvor hun skar ut i terrenget. Bestemt korrigering fra meg og hun var lynkjapt tilbake på stien igjen.

På ettermiddagen møtte vi Kari på vei hjem fra kurs, og hun tok med seg Carmen til et par dagers opphold på Pensjonat Visterwood.

08.05 Kennelkurs 5

Nok en fantastisk kursdag, og masse tanker..

Vi delte oss i to grupper og min gruppe begynte med fremmadsending hos Anita. Vi trente på å drille inn signalet ved at de fire ekvipasjene stod på linja og alle viste utsendingssignal mens Peter samtidig kvakka og kasta dummy.

MEN, ingen av hundene skulle altså gå på signalet. Vi snudde oss rundt og tilbake igjen. Så fikk én og én hente ut fra minnet; - den siste hunden fikk jo dermed lengst tid siden den hadde sett markeringen.

Min lille prinsesse rykket i kroppen da dummyen falt, så jeg tok et solid tak i halsbåndet hennes. Det så ut som det var det som skulle til av korrigering, for hun var superkul resten av dagen.

Gruppa vår tok to slike utsendinger. Carmen klarte den første greit, mens den andre måtte hun (som de fleste andre) få en påminnelse om. Men, avleveringene funka ikke helt i starten, og det var nok bare min feil, siden jeg hadde feil kroppsspråk.

Vi prøvde også sidedirigering i dag. Anita fortalte at hun brukte kommandoene ”left” og ”right”. Ja, det er også noe å gruble på - hva slags ord man skal bruke. Foreløpig går jeg for ”så”, i motsetning til ”gå” som jeg bruker for utsignal. Tror det blir for mye for meg å holde orden på, hvis jeg på toppen av alt annet i en stressa setting skal huske på høyre/venstre…. At det er tryggest å ha ett ord for sidedirigering.

Anita snakka ellers om viktigheten av ikke å ”trykke” hunden for hardt på sitt og bli, siden det kunne være fare for at den bare ble sittende og vanskelig for den å tørre å gå til siden. Merka ingen nøling hos Carmen. Riktignok er det lenge siden vi har trent dette, men hun fikk det jo inn ganske tidlig, som valp, med matskål med godis.

Neste post var forgående med Kian. Hun viste fram sin egen hund - til skrekk og advarsel? Påminnet oss om at å være slurvete og lat med dette vil straffe seg.

Så litt filosofering rundt dette med kontakt. Her har jeg jo tatt mange runder med meg selv. Anita har lært oss å trene kontakt med hunden i posisjon foran, og ikke ved siden.

Men, faren med dette er at når Carmen bare skal sitte ved siden av meg å gjøre ingenting, så har hun lett for å plassere seg foran meg og ”si” gi meg godis, kjerring! Også hos Heidi og Åse har jo dette med kontakt fra siden vært tema.

Min konklusjon er nå at jeg må trene begge deler. Som en avslappingsøvelse i en stressa situasjon er kontakttrening med hunden foran glimrende. Tar fokus vekk fra forstyrrelse og stress rundt omkring. MEN, når hun går fot, må hun jo holde posisjonen, med bogen hennes ved mitt venstre kne, - og ikke sette seg skjevt. I en praktisk situasjon er det dessuten veldig nyttig at hunden selv ”automatisk” finner riktig posisjon, ved både sideforflytninger og forflytninger bakover. Dermed vil jeg trene mer fot a la lydighetsfot, med små forflytninger. Jeg tror jo det vil være sånn når vi kommer i en ”skarp” situasjon at hun vil ha fokuset utover, helt naturlig. Samtidig er det viktig å tenke på hvor hun fester blikket ved markeringer, - unngå at hun tar blikkontakt med meg og ber om lov, og dermed mister markeringene.

Etter lunsj starta vi med nærsøk. Her hadde de forskjellige ekvipasjene kommet ulikt langt. Carmen har skjønt ganske mye av dette, så i dag fikk hun prøve noe helt nytt - nemlig innkalling med stopp og nærsøk. Først introduserte vi et nærsøksområde for henne, hvor hun ikke hadde sett at det ble lagt ut. Det gikk helt fint. Så plasserte jeg henne noen meter bak området, kalte inn, blåste stopp og så nærsøk. Det gikk også helt fint. Veldig gøy å prøve noe nytt og ”viderekomment” og erfare at det funker!

Nok en ny erfaring var innkalling - stopp - utsending. Noe sånt har jeg jo aldri ”turt” å prøve med henne før. Selv om jeg gjorde mange feil i øvelsen, klarte hunden seg perfekt. Ja, jeg vet utmerket godt hvem som er den dårligste delen av denne ekvipasjen.

Øvelsen var altså å gå ut med hunden, legge en dummy et stykke unna, snu hunden med ryggen til dummyen og gå videre vekk fra hunden. Vi diskuterte litt hva slags innkallingssignal en skal bruke i en sånn situasjon; - en bør jo på sikt ha et signal som betyr ”kom i min retning og vent på ny kommando”, og tenke på å ikke vanne ut det absolutte innkallingssignalet.

Så var det å kalle inn, blåse stopp og ut. Jeg ropte på henne, og brukte ikke fløyte. Blåste stopp og Carmen bråstoppa. Da skulle jeg selvsagt berømma henne, noe jeg glemte i farte. Dessuten nok en diskusjon - skal hunden sitte eller er det nok med å ta kontakt med stoppsignal. Jeg har jo tidligere skrevet om at jeg i en innlæringsfase ønsker at hun skal sitte. Dette glemte jeg også å få gjennom. Vel, ut, med snu riktig vei fungerte utmerket, og også avleveringen.

Nå er det 3 ganger igjen av kurset, og Anita fortalte at av nye ting er det søk, vilt og vann som gjenstår.

Jeg snudde nesa hjemover i 15-tida og ca 48 mil senere var vi hjemme.

07.05 På tur til Sverige

Nok en helg med til Sverige. Som sist bodde vi hos instruktørene Kian og Peter og deres fire hunder. Carmen var roligere enn sist, mer kjent. Men, hun er en elektrisk liten dame, så aktivitetsknappen er fort gjort å skru på. Viktig, mener jeg, å forlange ro av henne, også når hun får kos eller får ligge i sofaen.

Jeg har funnet ut at selv om hun er vek, så bor det veldig mye i den lille damen. Og jeg tror jeg har fått mye igjen for å være såpass streng med henne som jeg har vært. Jeg har jo ikke tillatt at hun har fått stresse seg opp og herje. Det kan nok tenkes at hun hadde vært vanskelig å håndtere hvis hun ikke hadde blitt holdt innenfor trange rammer, faktisk.

06.05 Valpeslipp

På ettermiddagen fikk jeg være med å observere møtet mellom labrador Luna ca 10 uker og Golden Humla ca 8 uker. Artig å se de jevnstore valpene boltre seg.

Så bar det av gårde på trening med noen av kursgjengen i Maridalen.

Og i kveld lærte jeg mye om Carmen. Det var stooor kontrast fra treningen i går, hva gjaldt Carmens ”modus”. Og noe av forskjellen var jo treningskompisene. I går trente vi med to hunder og førere som hun kjenner godt. Og de to hundene var så godt som uinteressert i henne og under kontroll. Hun følte seg trygg og lot seg gire opp. Var høy.

I kveld var vi sammen med langt mer ukjente hunder og førere. Og et par av hundene var langt mer interessert i henne, og dessuten ikke helt under kontroll. Den ene har hun tidligere erfart at har kommet løpende bort til henne, og den andre prøvde å ta kontakt med henne i kveld. Dermed følte hun seg ikke så trygg, og hun var lav. Absolutt ingen tendens til knalling.

Settingen er altså veldig avgjørende.

For øvrig lå Carmen mye i sekken sin i kveld og hun trente ikke markeringer i det hele tatt. Vi begynte med jaktlydighet for å varme opp.

Etterpå fikk Carmen gjøre en nærsøksøvelse. Da fikk jeg en ny ting å gruble på. Hvor mye skal jeg fortsette med å grave ned smådummyene, lurte jeg på… Fordi - hun blir jo veldig opptatt av det å grave dem opp, får masse gress i munnen og blir litt sleivete med opptak og avlevering. Øvelsen skal jo være å søke, ikke grave…