10.10 Jaktkurs med Gjøtterud dag 1

Vi var 9 ekvipasjer på kurs i dag - en flat, 5 utstillingslabradorer, samt jaktlabbene Mio og Carmen. Rart å tenke på sist jeg gikk på tilsvarende kurs i fjor høst - den gang med Betty. Nå er jeg et helt annet menneske og har en helt annen hund.

Med unntak av Carmen var hundene ca 2-4 år gamle, og Carmen hadde litt ”baby-privilegier” underveis.

Vi ble igjen på stamplass på første økta, - de andre gikk litt jaktlydighet med diverse sitt og bli, fot og innkalling ute på jordet. Dvs Carmen ble igjen på stamplass. Jeg gikk ganske langt fra henne, tok litt bilder, og hørte på hva Trond snakka om. Carmen ble altså igjen på teppet sitt, og vek ikke derfra. Hun var rett og slett kjempeflink til å bli igjen der jeg forlot henne. Det er selvsagt et element av at hun har lite mot og synes de andre er litt skumle - så det tryggeste er å bli der jeg forlot henne. Men, det er også at hun forstår at jeg ønsker hun skal bli der.
Så var tiden kommet for en gjennomgang av apportering med en og en ekvipasje. Dvs de andre gikk i par og hadde øvelser med nei-apporter i form av tennisballer (som altså eierne skulle hente) og dummes som hundene skulle hente.

Det ble Carmens tur, og det er vel lenge siden jeg har vært så spent. Jeg har jo ikke akkurat institusjonalisert noen ritualer på det med å sende henne, for vi har jo ikke trent apportering. Men, jeg prøvde å ty til det samme ritualet som jeg bruker når jeg sender henne på matskåla. I begynnelsen forstod hun absolutt ikke at det mennesket som stod og kvakka og kasta noe ute på jordet var noe som angikk henne. Hun venta på signal og for 2-3 meter ut og lette etter matskåla si. Tilsynelatende helt uinteressert i det som ble kasta lenger ut på jordet.
Etter noen ganger, hvor hun til slutt fikk løpe rett etter at dummyen falt, så begrep hun plutselig poenget. Og da spant hun av gårde i stor fart. Riktignok løp hun for kort, og runderte litt uten å finne noe, så Berit hjalp henne litt der ute. Da hun fant dummyen fantes det ikke tvil i opptaket, ingen henging, altså. Og hun tverrvendte og kom løpende tilbake mot meg. Underveis strevde hun litt med grepet, hun er jo ikke vant med å bære på noe så stort. Litt slenging og dårlig grep ble det altså.

Så var det jo det mest spennende - avleveringen. Som jeg forventa hadde hun tendens til å ville løpe forbi meg. Men, det som var veldig bra var at hun var utrolig lett å korrigere. Et bestemt nei og hun bråstoppa og kom i retning meg, uten å slippe dummyen. For meg viste det at selv om hun er vek, så tåler hun korrigering i en sånn setting fordi hun har stor jaktlyst.
Jeg fikk til og med dummyen i hånda et par ganger, - og det var mer enn jeg hadde forventa på forhånd.

Trond pirka litt på meg at jeg må være nøye med å bruke tid på å sende henne. Forlange sitt og bli til jeg blir helt ferdig med å vise henne tegn, ikke akseptere knalltendenser til å gå på tegn før ord. Dessuten forlange at hun skal komme rett hjem, si nei hvis hun viser uønska atferd - både ute i opptaket og i det hun er på vei hjem.
Ellers fikk jeg jo testa ut at hun var flink til å sitte igjen mens jeg gikk litt unna. Heldigvis oppstod det ingen situasjon hvor noen av de hundene som knalla kom bort til Carmen. Hun ble altså ikke skremt av noen. Det så også ut til å gå greit at de andre førerne korrigerte sine hunder, uten at Carmen ble redd for det.

Etter lunsj gikk vi på linje, og Carmen fikk henta en dummy. Etter hvert ble hun litt sliten, så vi tok en pause og satt litt på stamplass. Etter en stund gikk vi tilbake til de andre, men holdt oss på sidelinja og trente ro sånn som vi gjorde på valpekurset. Det gikk veldig fint - ikke så mye som et pip fra Carmen.

Alle satt litt på stamplass til slutt og da var Carmen ordentlig trøtt. Hun krølla seg sammen ved bena mine og sovna. Vel hjemme igjen gjorde hun ikke noe annet enn å sove hele kvelden.