I dag ble Carmen med fra begynnelsen av - en runde med jaktlydighet. Sitt og bli i diverse varianter. Med unntak av ett tilfelle gikk det helt suverent. Det ene unntaket var da nabohunden tusla av gårde og eieren kom løpende - det ble litt for mye for Carmen så da kom hun luskende mot meg. Men verken da eller ellers i løpet av dagen ble hun noe redd for de andre hundene.
Første jaktøvelse i dag var minnesmarkering eller dirigering til et kjent område kan man jo også kalle det. Vi la igjen mange dummies og gikk over på andre siden av jordet. Carmen var først ute. Som i går tok det litt tid før hun skjønte oppgaven. Hun bare løp litt ut på jordet, og jeg kalte henne hjem noen ganger. Det hendte jo i løpet av dagen at jeg måtte rope mer enn én gang på henne MEN alt tatt i betraktning synes jeg hun var suveren til å komme på innkalling. Hun klarte seg vel så bra som de voksne hundene.
Vel, Berit måtte gå ut og ”hæppe” litt, og da skjønte Carmen hvor hun skulle. Så gjentok vi dette et par ganger.
Valpen er jo helt fantastisk, men hun har en eier som trenger å få koordinert armer, ben, fløyte og kommandoer. Mye å holde rede på for meg. Uansett - avleveringene gikk bedre og bedre. Det var jo helt tydelig at hun ønsket å komme rett tilbake til meg og avlevere. I mange tilfelle fikk jeg dummyen rett i hånda. Og hvis hun mista den var hun kjapp med å plukke den opp igjen.
Litt uryddig med at hun hadde tendens til å hoppe opp, både med dummyen og også etter avlevering. Men, det tror jeg vil være ganske fort gjort å få retta på. Jeg så jo at hun tok til seg korreks. Og i flere tilfelle gikk det fint å få dummyen og få henne til å sette seg pent foran meg, uten at hun hoppa. Jeg forlangte ikke at hun skulle sitte ved avlevering.
Etter lunsj gikk vi opp i skogen og tok noen markeringer. Etter den seansen fikk Carmen tilnavnet ”pingla”. Hun fikk nemlig en dummy som falt uti en bekk, med søle rundt - og ville ikke gå oppi søla. Hun prøvde å komme til fra forskjellige kanter og trengte litt hjelp fra kaster Trond for å tørre å gå ut i søla og hente.
Hm. Tror jeg skal minne henne på den episoden neste gang vi går tur i skogen. Jeg har jo kalt henne gjørmeprinsessen med god grunn. Men, når det lå en dummy uti gjørma ble det tydeligvis annerledes. Ja, motet er ikke så stort. Men, så er jo ikke erfaringen hennes så stor heller. Og det var mange inntrykk å ta inn for en liten valpehjerne i dag. Mange nye erfaringer, mye å ”fordøye”.
Så, - hva sitter jeg igjen med etter helgen? Jeg har en følelse av skrekkblandet fryd over å være i gang med å apportere. Det kjennes skummelt og alvorlig. Samtidig ser jeg at takket være at valpen har en grunnleggende respekt for meg og ”will to please”, så er det utrolig mye som nærmest går av seg selv. Det synes jo dessuten at vi har trent mye på det grunnleggende når det gjelder sitt og bli og innkalling. MEN vi må trene mer fot, - altså sette navn på øvelsen og få dette inn både med og uten kobbel.
Hun har høy motivasjon for apportering. Hun er føyelig, vil ikke finne på å knalle så sant jeg følger med og er tydelig i signalene mine. Når hun skjønner oppgaven har hun et enormt tempo. Det gjelder både ut og hjem. Særlig det første galloppslaget er helt utrolig å se på; hun formelig spinner av gårde. Elsker å løpe.
Av Trond og Berit fikk jeg det råd å trene apportering med dirigeringsøvelser til kjent område; og gjerne gjemme dummyen litt. Og være nøye med de tingene det går an å forlange av henne - at hun kommer rett hjem, at hun ikke hopper opp. Om hun står eller sitter, eller detaljer i avleveringen er ikke så nøye.
Vi var slitne både Carmen og jeg etter denne helgen - mange opplevelser å bearbeide…
