Jeg har tenkt og tenkt etter helgens prøver.
Når det gjelder Carmen, så har jeg jo faktisk de siste årene grubla på denne
uroen rundt fot. Og det kan sikkert høres utrolig ut at jeg nå mener jeg har løsningen, men jeg har faktisk tro på at det finnes en løsning for dette.
Det er jo for dumt, når jeg prøve etter prøve erfarer at hunden faktisk er
god nok til teknisk sett å klare å få en førstepremie i elite. Ikke enhver prøve vi har vært på, selvsagt, men tilstrekkelig mange til at hun kunne ha vært jaktchampignon for lenge siden, hadde det ikke vært for den
forbannede uroen rundt fot.
Og jeg har grubla og grubla på HVORFOR hun driver med dette. Er det stress,
har jeg tenkt. Men jeg synes ikke hun ser spesielt stressa ut. Og det er IKKE når det er som mest heftig at hun driver med atferden, men tvert i mot når det er stille og kjedelig. Ikke noe annet å finne på, liksom, da
setter hun i gang.
Også dukket altså dette ordet opp i helgen, og også nå etter helgen –
enda en som kom med samme innspill. ULYDIG! Carmen er ulydig som forlater fot i passivitet. Og som er helt døv for mine sint hviskende «Nei!», «Fot!», og «Carmen her!». Og hvorfor i all verden er hun ulydig?! Jo fordi
hun har fått lov, selvsagt. Hun har i lange tider sluppet unna med plutselig å kaste seg ut i grøfta i kobbel, for å ta seg en tygg gress. Eller å forlate foten på trening for å gå bort til en treningskompis med interessant
godteri i lomma.
Carmen har en fortid som redd og forsiktig. Det var viktig for meg at hun ble
mindre redd folk. At hun tok eget initiativ til å være sosial, at hun tok kontakt med fremmede. Ja, jeg oppmuntra sånn atferd. Og har siden aldri helt kommet i en fase med å sette restriksjoner på sånt.
Så tenker jeg at på prøve er det stress. Men, det er forbudt å lage lyd,
det er forbudt å knalle, det er forbudt å gå dårlig fot. Det er i det hele tatt innmari mye som er forbudt. Så, sitter Carmen der, da, ved fot. Og det begynner å bli stressende, kjedelig og trøkkandes. Hva skal hun
finne på….. Så kommer bildene fram i hodet av alt det den sløve eieren hennes har latt henne holde på med i hverdagen og på trening. Ja, det går an å gå bort til folk med godbiter i lomma, - hun har mange bilder
av det i sin hukommelse. Det går an å spise på alt mulig en måtte finne på bakken. Et tidsfordriv som det ikke har vært noen konsekvent nekting av når hun har vært i bånd.
Planen min før prøva neste helg er nå klar. Ingen apportering. Rikelig med
fysisk trim/sykkelturer. Og så kadaverdisiplin på «ikke noe utenom» når hun går i bånd og konkret trening på sitt og bli med fristende folk rundt, og også med trening/konkurranse som foregår i nærheten. Det siste
skal vi få gjennomført i morgen, siden vi skal på jaktcup uten at Carmen skal konkurrere. Hun skal trene passivitet når alle de andre konkurrerer. Se på at det skytes, kastes, hunder løper, førere som fløyter og dirigerer.
Og fortsatt er det altså helt forbudt å flytte seg fra fot eller spise noe som helst…..
Når det gjelder Petra er det ikke til å komme ifra at hun IKKE er klar for
noen AK-prøve. Og det er nok også sånn at det blir hun ikke på en stund, siden hun er så langt fra nå. Dermed blir det ingen flere B-prøver på henne i høst. Og en kan jo lure på NÅR hun blir klar for det. Jeg ser
for meg at vi snakker juni 2017 for neste B-prøve.
Det blir noen WT fram til da, men det er litt annerledes, - særlig dette at
vi faktisk ikke får ødelagt for noen andre. Det er en veldig ugrei følelse å være en makker som ødelegger for noen, så jeg må ta konsekvensen av Petras manglende kompetanse og holde henne unna B-prøver, rett og slett.
Og akkurat hva vi skal trene på framover, - ja, det er vel egentlig ALT. Men,
kanskje behøver jeg ikke legge ned noen kjempeinnsats på masse vilttrening, bare ta det fram av og til. Det er jo så uendelig mye annet som må på plass og som hun trenger å kunne «på rams», så det er nok å ta av,
uten å komplisere det med å ta fram vilt.
Det blir nok mye styring, fot, og jaktlydighet i det små, bare hun og jeg.
Legge utover fristelser på bakken som skal forseres.
Jeg har jo vært inne på det før, at nok mange i min situasjon hadde gitt
opp Petra. Men, for meg er det sånn at jeg har de hundene jeg har. Og med en hund med en så alvorlig diagnose som epilepsi, er det ikke noe alternativ å omplassere henne.
Når det gjelder alternativ kariere, så vet jeg sannelig ikke. Det er jo jakttrening
jeg synes er gøy og kan…
Og uansett hvor umulig og rampete hun er, så er jeg så veldig, veldig glad i henne.
Hun har en herlig personlighet, er så trygg, god og kosete. Nei, jeg får vel bare kjempe på. Trøste meg med at om vi etter hvert får til noe, vil det være «mot alle odds» og antagelig på tross av alle andres forventninger
til hvordan det skal gå….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar