31.08 Nærjordet er treska!

Det er like stor høytid hvert år - når nærjordet er treska. Helt fantastisk å bare kunne forflytte seg en knapp km hjemmefra og ha et digert jorde tilgjengelig som treningsplass. Dessverre har erfaringen de siste årene vært at de pløyer det nesten like kjapt som det er treska. Så, det gjelder å gripe dagen.

Jeg tok ut én og én hund i dag. Begynte med Carmen og tok med meg gjerdestolpene og satte ut firkanten. Litt enkel styringstrening med Carmen. Og også nøyaktighet på ikke å være interessert i underlaget.

Så fikk Carmen vente i bilen mens det var Petras tur. Som vanlig stakk hun av gjentatte ganger fra fot, og ved et par anledninger fikk hun også tak i dummy. Men, hun er likevel teknisk sett flinkere enn Carmen var da hun var på tilsvarende alder.

Petra var faktisk veldig flink til å klare å gå rett «bak ut» selv om det var fristelser til høyre og venstre. Og ved de par tilfellene hvor hun starta feil - altså mot siden, så var det lett å stoppe henne med et nei.

Forunderlig - i DEN settingen er hun altså lydhør og lar seg stoppe med et nei. Mens ved fot, uten at det nødvendigvis finnes noe ute, så kan hun finne på å løpe avgårde og ikke være til å stoppe...!

30.08 Dirigeringstrening i fellesskap

Vi var to ekvipasjer som møttes på det ferdigtreska jordet i dag. Og jeg lurte på hvor mye Petra huska av det vi tross alt har brukt litt tid på i det siste. Alt blir jo litt vanskeligere når det er flere hunder til stede.

Vi la det opp sånn at vi satte ned en gjerdestolpe med et område i hver sin ende av en lang åkerkant. Områdene ble altså ved de to hjørnene, og det burde ligge til rette for å unngå at hundene på sin ferd skulle henge seg opp i den enda ikke treska åkeren og begynne å søke der. Ønskelig altså at de bare brukte den utreska åkeren som en rettesnor å løpe langsmed.

Så hadde vi utgangsposisjon ca midt på denne linja og hundene fikk veksle mellom å nærsøke på bittesmå dummyer vi snek ut og løpe langt til siden.

Petra var skikkelig god på å forstå at hun skulle løpe langt til siden - ingen nøling, selv om hun da på forhånd hadde holdt på med nærsøk til begge sider. Nærsøket så jeg var litt utfordrende å holde tight nok, - det var fristende både for Petra og den andre hunden og gi seg ut i åkeren for å søke.

29.08 Passere gammel vitring og stopp

Etter en sykkeltur med begge frøknene ble det en liten jakttrening på jordet med Petra. Kasta apporter inn i noe buskas på en øy. Etter at hun hadde henta flere der, sørga jeg for å få lagt ned en ball i gresset ved grøfta hun hadde passert flere ganger allerede. Så fikk vi trent stopp og søk.

Artig å se at på neste utsending nølte hun ikke det aller minste ved grøfta, men spratt over.

28.08 ENDELIG FØRSTEPREMIE!

I dag skjedde det. Etter 3, 5 år i eliteklassen med Carmen. Etter noe sånt som 35 forsøk. Vi gikk hen og fikk en førstepremie! FANTASTISK!

Prøva var altså på Kongsvinger - faktisk en skikkelig «lykkeaavdeling» - her hadde Carmen fra før fått tre av sine fire førstepremier i denne sporten - 2 i BK, og 1 i AK.

Vi starta helt til slutt, i den siste gruppa. Jeg hadde altså fått muligheten til å se litt på prøva og hvordan det gikk med de andre. Her er noen bilder fra de første gruppene.

Prøva var delt opp i tre deler. Aller først gikk ekvipasjene fot bortover skogsstien og stoppa opp da det gikk en drive på den andre siden av myra. Så en liten forflytning for å få litt bedre sikt til området. Der var det en «post» med en markering og en dirigering - en oppgave til hver hund og så rullere så hundene fikk begge oppgavene. Dirigeringen var forholdsvis lang, over myra i retning der driven hadde gått.

På neste «post» var det en dobbeltmarkering. Første hund ut kunne velge apport, og neste ta den som var igjen.

Siste post var en walk up på en annen del av myra. Også her med dobbeltmarkeringer, men her var det i tillegg lagt ut en dirigering.

Carmen var veldig annerledes fra første stund. Hun starta helt supert med en snorrett retning ut på dirigeringen. Og i praksis sa jeg vel bare gå og hun løp rett fram og søkte i riktig område. Den første enkeltmarkeringen var også veldig fin.

Da hun skulle sendes på den ene doble stod jeg og lurte veldig på hva jeg skulle gjøre hvis hun løp forbi den nærmeste, men det gjorde hun ikke.

Ellers fikk hun virkelig prøvd seg på hvor kul hun kunne være i passivitet, siden det ble en del fløyting og dirigering på linja mens vi stod passive. Under over alle under, så satt hun der helt kul, helt tyst og UTEN å spise på underlaget!

Da vi kom ut på den store myra var det et lite øyeblikk da jeg var i ferd med å miste motet, siden hun fikk litt interesser for noe nedi myra. Men, da vi begynte å gå fikk jeg henne med meg. Dirigeringen klarte hun helt greit. Markeringene utpå der var vanskelige synes jeg. Skikkelig håpløst å klare å vurdere dybden og dermed vanskelig å hjelpe hunden. Jeg hjalp henne litt ift sideretningen langt der ute. Dvs jeg blåste nok for tidlig, så når hun lette til siden var hun ikke dypt nok. Men, hun fant apportene uten alt for mye leting.

Så var det å vente spent på premieutdelingen, da. Jeg hadde en veldig bestemt følelse av at så bra som dette hadde det aldri gått før. Samtidig turte jeg liksom ikke helt å stole på at det kunne ha gått hele veien.

Da dommeren sa at vi hadde fått en førstepremie var gleden ubeskrivelig stor. Tårene bare rant og rant, og smilet gikk vel helt rundt. Veldig hyggelig også at så mange av av de andre deltagerne gleda seg med meg. Folk vet jo hvordan vi har slitt og jobba for å nå dette målet. Det som for mange andre kommer enkelt. De bare stiller hunden på noen jaktprøver, så er den jaktchampion i løpet av noen sesonger, liksom. Eller, - sånn kan det i hvert fall se ut for en som strever, da....Jeg skjønner selvsagt at det ligger trening bak. Men, akkurat trening har det jo ikke mangla på for Carmen og meg heller, akkurat.

Det er noe annet som har vært knuten. Og jeg tror ikke problemet er utradert, selv om det holdt på Kongsvinger. Men, jeg har nå skjønt noen sammenhenger. Uro rundt fot - det handler om en kombinasjon av den type stress som kommer fram i prøvesetting og for sløv håndtering av det å spise gress, forlate fot for å gå og hilse på folk osv. For dårlig lydighet, rett og slett, Carmen! For mange bilder av det å være ulydig som kommer fram i Carmens hode når hun sitter og er litt stressa på den prøve.

Jeg må altså skape og opprettholde bilder i hodet på Carmen som handler om at det alltid, absolutt alltid er strengt, strengt forbudt å forlate foten for å gjøre noe som helst med mindre hun får beskjed om å apportere. Nå skal hun i hverdagen selvsagt ikke gå fot hele tiden, og om hun er løs må hun jo få lov å bevege seg friere rundt. Men, hvis hun er i bånd eller går fri ved fot er det aldri lov verken å spise på noe eller tusle bort til folk vi treffer uten at hun eksplisitt har fått lov til det.

Carmen har jo vært så enkel og grei, så hun har hatt lite krav i hverdagen, også har det nok blitt litt for sløvt med lydigheten i sånne mindre «alvorlige» settinger når hun sitter i kobbel ved siden av meg og får øye på noen hun kjenner - f eks. Sånne ting må jeg bli strengere på/fortsette med de siste dagers streng tilnærming på.

Har stor tro på at det kan funke. Nå har vi jo bevist at det er mulig å få en førstepremie, så da skal vi da jammen klare å gjenta det!

Det var lett å kjøre de to timene hjem i dag. Og veldig gøy å komme hjem til massevis av gratulasjoner på FB.