Denne dagen var enda mer spennende enn gårsdagen. For første gang skulle Petra få være med på ordentlig jakt.
Det viste seg at det var forholdsvis få fasaner som ble skutt i løpet av dagen; - 15-16 stk. Jeg hadde nok forventa at det skulle bli det tidobbelte. Men, for min hund var det ypperlig at det ikke ble skutt så mange. En pen start, rett og slett.
Dessverre tøysa Petra med både opptak og avlevering av fasan. Derfor fikk hun ikke lov til å bli sendt på en skadeskutt. Det er jo nettopp det med hvordan hunden reagerer på en skadeskutt som kan være noe av det interessante å finne ut på jakt.
Men, det jeg absolutt fikk svar på var hvordan hun reagerte stressmessig på en jakt. Og det var intet mindre enn meget imponerende. Den lille intense hunden min utviste altså en sånn stor ro, at det er helt utrolig. Hun kom selvsagt ikke med så mye som en mikroskopisk lyd. Men, hun viste heller ingen andre stress-symptomer. Ingen pesing eller skjelving. Og hun var heller ikke hektisk i kroppsspråket ved forflytning eller når hun satt ved siden av meg.
Hun satt løs ved siden av meg mens de skjøt og fasaner seilte rundt oss. Det eneste hun gjorde var å vri seg rundt for å følge med på fuglene, evt legge seg ned hvis det gikk lang tid uten at det skjedde noe. Ellers flytta hun ikke på seg i det hele tatt! Og jeg merka at jeg etter hvert stolte veldig på henne og bare fulgte med på fuglene jeg også. En utrolig god opplevelse!
Det aller mest imponerende var en gang jeg ble «tilkalt» fra der jeg stod litt i full fart, siden det var en skadeskutt som skulle skytes. Så jeg kom halvjoggende med Petra, stilte oss opp, hun satt løs og vi fulgte intens med. Men, så viste det seg at fuglen ble skadeskutt på nytt, og da var det ikke lurt å sende Petra på den. Dermed ble en annen hund tilkalt.
Jeg hadde jo stilt meg opp, klar til å sende Petra og viste med hele mitt kroppsspråk at det var like før hun ble sendt. Og så ombestemte jeg meg altså. Og alt dette taklet den lille hunden min med 100% stadga og uten en antydning av stress. Som sagt – jeg er veldig imponert over henne!
Turen tilbake til Norge var like sosial som turen til. Kjempehyggelig å kunne kjøre sammen og ha noen å prate med, jeg er jo ellers vant til lange bilturer uten selskap i bilen.
En begivenhetsrik helg ligger bak. Og mange tanker om hundetrening, jakt, og videre oppfølging av Petra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar