Det har blitt lagt ut en tilsynsveileder for hold av hund på Mattilsynets sider. Veilederen beskriver noen nedre grenser for lovlig dyrehold, altså hvordan dyreholdet som et minimum må være for at Mattilsynet skal vurdere det som i overensstemmelse med dyrevelferdsloven. Og dette går selvsagt ikke upåaktet hen - masse engasjement blant mine hundevenner på FB i dag.
Nå har jeg jo (stort sett ?) bare seriøse hundevenner, så noen motforestillinger mot basalbehov som foring og aktivisering er det ikke. Sånn jeg for øvrig kjenner min hundeomgangskrets tipper jeg at mange har det som meg. Hundens behov settes gjerne foran egne, så derfor ivaretar en f. eks. hundens trim før en tenker på egen helse og trim.
MEN, det som noen reagerer på er begrensningen som er angitt på det å holde en hund i bur. Om oppholdssted for hund sier veilederen: ”Området hvor hunden oppholder seg skal være minst så stort at hunden med god klaring kan stå oppreist, snu seg rundt, ligge i naturlig stilling, strekke seg, endre liggestilling og regulere temperaturen ved å legge seg ned på ulike steder. Det skal også være plass til vannskål. Dette vil for mange raser utelukke bruk av «standard kjøpebur». Bruk av lukkede bur legger store begrensninger på hundens bevegelsesmuligheter og er dermed ikke egnet som primæroppholdssted. ”
Videre angis en minimums gulvflate på 3 kvm for hunder 40-65 cm i skulderhøyde og 5 kvm for de over 65 cm.
Hadde vi fått svenske regler med en begrensning på å være alene hjemme i maks 6 timer, tipper jeg mye av engasjementet ville dreid seg om dette punktet også. Sånn det nå står i den norske veilederen er det snakk om en begrensning på en ”vanlig arbeidsdag”.
Men, tilbake til dette med bur. Det er selvsagt ikke tatt med en begrensning på bur verken for å gjøre livet til hundeeiere vanskelig eller plassere enkelte typer hundeeiere i bås. Nei, reglene er laget for å ivareta hundenes velferd. Og nettopp dette har jeg stor respekt for. Ikke minst fordi jeg vet at det er kompetente fagfolk innenfor etologi og veterinærmedisin som har jobbet med veilederen.
Og hva fagfolkene mener er bra anser jeg som sikrere enn hva diverse hundeeiere (inkludert meg selv) føler er bra for hunden. Hva vet vi egentlig vi vanlige hundeeiere om hva som er bra for hunden..? Hvis en hund tusler inn i buret sitt og legger seg ned med et sukk når den skjønner at eieren er i ferd med å gå på jobb, - hva betyr det egentlig? At den LIKER å være i bur? Eller at den vet den ikke har noe annet valg? At den ikke vet om noe annet ”tidsfordriv” mens eier er på jobb?
På atferdsseminaret til NKK i høst fikk vi se noen videoklipp av hunder som var alene hjemme - og foredragholder utfordra oss på å tenke gjennom om det vi så var et problem for hunden eller et problem for eier. Hvis en ikke følger med på et kamera, - hva vet en egentlig om det som foregår i heimen…
I ett klipp fikk vi se en ung hund som så ut til å slappe av og ha det veldig greit mesteparten av dagen. På slutten ble det nok litt kjedelig, så da henta den diverse sko som den maltrakterte. Men, uten å se stressa ut. For eieren som kom hjem var det kanskje vanskelig å vite om disse ødeleggelsene hadde foregått hele dagen. Og det kunne kanskje tolkes som at hunden ikke hadde det bra og stressa med å ødelegge sko. MEN, egentlig var det i dette klippet eieren som hadde et problem (dyrt å kjøpe nye sko) - ikke hunden.
I et annet klipp fikk vi se en hund som lå i senga da eieren forlot heimen. Denne hunden var helt tyst og ødela ingenting hele dagen. Men, den lå og stirra timevis i veggen. - uten å sove. Hadde det åpenbart ikke bra. For eieren hadde det fortona seg som om denne hunden hadde det bra, men sannheten var at her hadde hunden et problem, og ikke eieren.
Jeg tror vi har lett for å blande sammen litt. Tenke at hvis hunden gjør noe som er problematisk for oss, så har hunden et problem. Og så kan vi kanskje løse dette problemet (for hunden?) med å putte den i bur…. Så gjemmer vi oss kanskje litt bak at det er dyrevelferden vi tar hensyn til, mens det egentlig er vår egen velferd vi tenker på. Vår egen lommebok og vår egen bekvemmelighet.
Med Petra i hus har jeg virkelig fått føle på hva dette vil si i hverdagen. Jeg har fulgt såpass mye med på henne på webkamera at jeg er temmelig overbevist om at det ikke er høyt stressnivå som gjør at hun ødelegger. Hun bare er av det kreative slaget. Og ødeleggelsene hennes har vært et problem for MEG, - ikke for henne.
Så kunne jeg selvsagt ha putta henne i bur og sånn sett løst problemet - for meg. Men, jeg tror at da hadde jeg skapt et problem for henne. Nok en gang har jeg sett tilstrekkelig på webkamera til å vite at de tidligere omtalte reglene har noe for seg. For Petra er mitt store hundebur altfor liten plass til at hun får bevega seg godt nok. Hun trenger noen kvm gulvplass. Så kan hun skifte litt hvor hun ligger - i hundesenga si eller rett på linoleumen. Hun kan få strekt seg helt ut i sin fulle lengde uten å butte borti noe bur. Hun kan riste seg og klø seg uten å krasje i burvegger.
Jeg har løst utfordringen med Petra med å gjerde inn kontor/gjesterommet mitt og sånn sett hundesikre det. Kompostgrinder langs med alle hyller og vegger og fjerning av møbler fra ”innhegningen” gjør at Petra kun har følgende overflater tilgjengelig: Kompostgrinder, hundebur, hundeseng, klesskap og metall barnegrind. Og for så vidt en dørkarm jeg så langt ikke har behøvd å gjerde inn.
Det handler altså om å ”slå” hunden i kreativitet. Det må faktisk ikke være sånn at alternativet til et lite bur er at hunden herper hele huset. Det går fint an å sette begrensninger på hvor stort område den skal ha tilgjengelig, og også sørge for at den ikke får tak i dyre møbler eller farlige gjenstander.
Det som funker på min hund hva gjelder hundeseng/tepper er for øvrig hardplast kombinert med fleece-tepper (hvor sømmene er fjerna). Etter å ha ødelagt diverse hundetepper fant jeg ut at fleece lot hun være i fred.
Så langt bur. For egen del tenker jeg ellers en del på de svenske reglene om makstid for å være alene; - svenskene har satt grensa til 6 timer. Her vet jeg at det for Carmen er helt greit å være alene lenger. Jeg ser av webkamera at hun ligger i samme stolen i time etter time, også etter at det har gått 6 timer.
Petra, derimot, begynner å bli mer urolig nettopp når det har gått ca 6 timer. Sånn at dette nok er hennes grense for hva som er greit. Men, siden min arbeidsgiver forventer at jeg er på jobb lenger enn 6 timer, må Petra leve med at hun på slutten av dagen venter på at jeg skal komme hjem.
Og jeg må leve med dårlig samvittighet. Likevel, - trøsten er at jeg ser en sammenheng mellom hvor mye aktivisering hun har fått dagen/kvelden før og hvor mye hun sover og er avslappa neste dag. Så, om hun slites skikkelig ut på trening og trim, så savner hun meg mindre neste dag.
Også håper jeg at Petra med alderen blir mer komfortabel også med de par siste timene av dagen før jeg er tilbake i heimen.
Ellers når det gjelder reglene er det viktig å tenke på at de ikke minst er laget med tanke på de mer ”marginale” hundeholdene, som virkelig trenger rammer å holde seg innenfor. Altså langt fra den virkelighet vi har i min omgangskrets. MEN, så synes jeg godt vi oppegående og ressurssterke hundeeiere kan være modige nok til å reflektere over eget hundehold. Og f. eks. se kritisk på både burbruk og hvor lenge hundene våre er alene hjemme.
Petra hadde hosta og harka en ukes tid da helgen kom. Det starta, så vidt jeg kunne bedømme det, sånn som slike ”harke-episoder” har starta flere ganger tidligere. Altså med at hun i ungdommelig galskap raser rundt, snapper til seg gress eller en pinne, tygger på det og setter det i halsen. Og får irriterte slimhinner som følge av det.
Og de tidligere gangene har hun harka noen dager, så har det gått over. Så, jeg trodde at det var det som hadde skjedd denne gangen også. Og følte meg sikkert på at det ikke var snakk om kennelhoste. Symptomene stemte liksom ikke helt. Carmen var for øvrig like frisk.
Men, etter treningen på lørdag ble Petra verre i luftveiene, Ikke bare enkelte hark, men masse hosting. Søndag var hun ikke noe bedre, og hun fikk fullstendig ro, ingen trening eller tur. På et tidspunkt hosta hun opp masse slim med et lite frø i. Og jeg lurte på om det var mer som satt fast i halsen hennes.
I dag dro vi av gårde til klinikken. Ut fra sykehistorien ville de gjerne beholde Petra til noen undersøkelser. Så jeg dro tilbake på jobb mens Petra fikk tatt blodprøve, røntgen og ble dopa ned for nøyere undersøkelse av svelg og hals.
Konklusjonen? Blodprøvene viste mangedobling av en verdi som angir parasittangrep. Og lungene var unormalt fortetta. Dessuten var hun rød og hoven i halsen, forstørra lymfeknuter. Men, ikke noe som satt fast i halsen, Alt dette tyder på at hun har lungeorm - og lungebetennelse!
Huff og huff! Stakkars Petra! Nå blir det altså parasittbehandling noen dager og antibiotika enda lenger. Og ny kontroll når kuren er ferdig.
Og til de som måtte være bekymra - det er ikke smittsomt fra hund til hund. En regner med at hundene får i seg parasittene ved å spise snegler. Sneglene er mellomvert til denne parasitten, og reven er hovedvert. Det er unge hunder som er mest utsatt. De spiser gjerne alt de finner, og raser kanskje rundt i bekker og grøfter (og får i seg snegler).
Og så var det dette med å holde henne i ro, da….! Det kan jo bli en utfordring. I alle fall blir det treningsstopp en ukes tid. Og trimstop for Petra. Men, hva med Carmen…. Det er jo ikke så greit å la Petra ligge i en kald bil mens Carmen er på trening/trim heller…
Tror det kan bli noen rolige dager. Kan jo prøve å overbevise disse hundene mine om at det er kjempegøy å ligge i sofaen og se film om kvelden, kanskje….!?
Siden det var heldagsmøte med jobben i Oslo i dag, fikk hundene være med i bilen. Så dro vi rett fra Oslo sentrum og opp i marka. Nærmere bestemt gamle trakter - Lillomarka ovenfor Årvoll.
Dagens bilder er historiske. En helt annen hund, en helt annen årstid, et helt annet liv - for nesten 10 år siden. Men, jeg var i samme turområde i dag som den gang jeg bodde på Tonsenhagen. Du verden så bra Oslo kommune legger til rette for innbyggerne sine.... Km etter km med lysløype på bred og fin sti/skogsvei. Og det helt uten snø og skiføre. Så kan faktisk folk inspireres til å komme seg ut, også utenom skisesongen, - både gå tur, jogge og sykle - med litt mer lys enn bare hodelykta... Tenk hvis Ås kommune hadde hatt lignende service….
Det ble en drøy times tur på oss. Og det var tydelige at begge hundene syntes dette var veldig mye morsommere enn den kjedelige og vanlige turløypa vi bruker på Ås.
Så var det selvsagt diverse møtesituasjoner med folk og hunder. Stort sett gikk det greit. Hvis noen setter i gang noe bråk er det alltid Carmen. Petra er superenkel sånn, - bare å rope på henne og få henne til å sitte og vente til de andre har passert. Carmen, derimot kan finne på å utagere. Og hvis Carmen løper fram, følger jo gjerne Petra med, - vanskelig å unngå.
Ferden gikk videre til innetrening i parkeringshus, Veldig godt med et varmt og tørt sted å trene på denne tiden av året. Carmen fikk vente i bilen og jeg tok bare ut Petra, Petra hadde lugn sinnsstemning og var kjempeflink til bare å følge meg, og til å sitte rolig ved fot mens jeg prata med folk. Noen fremmadsendinger ble det også på henne.
Som vanlig på tirsdager var det elitetrening i dag. Vi var fire ekvipasjer som fikk være med på et kjempefint opplegg.
Dvs jeg kom litt i forveien, så jeg rakk en liten økt med Petra. Blant annet fikk jeg trent henne på å hoppe over et bittelite gjerde rundt et område med gress og busker. Syntes det var litt rart at hun var mer interessert i å lukte i buskene enn å plukke dummyen jeg hadde kasta inn. Etterpå skjønte jeg jo hvorfor… - Det var blitt lagt ut oppgaver til elitegjengen der inne.
Elitehundene fikk blant annet prøvd seg på å hoppe over steinmur. Og det var etter at de først hadde henta markeringer på hitsiden og dessuten fikk et forstyrrende kast til siden.
Carmen sveva over muren som ingenting. Men, jeg ble litt bekymra på en av turene hun hadde hjem. Da hoppa hun over muren altfor langt til høyre og landa i trappa. Det så ikke bra ut, men jeg har i etterkant ikke sett noen tegn til at hun skulle ha vondt, så satser på det gikk bra.
Jeg tok ut Petra etter at vi var ferdige med elitehundene, og hun fikk så vidt prøvd seg på å hoppe over muren hun også - noe som gikk ganske så greit.
Siden det var så fint område vi hadde elitetrening i sist, fant unghund-gjengen ut at vi ville bruke det på mandagstreningen vår.
Vi var fire ekvipasjer og begynte som vanlig med litt jaktlydighet. Jeg fulgte opp gårsdagens tanke om ikke å si ”fot” til Petra, og synes det funka bra. Foreløpig er det jo mye vekt på det å forholde seg rolig ved fot og mindre av å skulle være ”årvåken” på alt som skjer. Så, at sinnsstemningen hennes ikke er så veldig ”alert” er helt ok!
Vi sendte på kjente områder og kombinerte med markeringer.
Fin trening! Så lenge kuldegradene holder seg unna, kan vi fortsette å trene her….
Det ble en artig treningsøkt med Petra i dag, - jeg fikk et tips som viste seg å utgjøre stor forskjell.
Jeg har jo slitt med at Petra blir så veldig høy og intens når hun skal gå fot. Reflekterte over det i dag når vi var to stk som begav oss ut på et jorde. Dette var et jorde Petra aldri hadde vært på før, det var ingen kast, hun hadde ikke sett noe som hadde foregått. Og likevel, - hun var kjempehøy og intens, og så ut som hun holdt på å gå i oppløsning. Galopperte på stedet hvil ved foten og skalv. I det hele tatt.
At det går an å synes et jorde er SÅ spennende, - når hun altså nettopp har vært med på fasanjakt hvor hun nærmest tok det hele med «et gjesp»….!
I alle fall – hvordan i all verden få fram en annen sinnsstemning hos hunden. Så kom treningskompisen med et veldig enkelt forslag. Hva med å unngå å si «fot», men bare gå avgårde? Vel, det måtte jo prøves ut. Og du verden, - det var brått en helt annen hund jeg hadde ved siden. Hun tusla av gårde ved siden av meg, fulgte meg i vendinger, men uten å se ut som hun holdt på å eksplodere,
Det ER altså noe med selve fot-kommandoen. Og jeg tror ikke det bare handler om ordet sånn hun oppfatter det. Men, det er noe med hva slags sinnsstemning jeg selv blir satt i også. At jeg kommer i en krav-modus. Mens når jeg bare går av gårde, så er det mer sånn at jeg er fornøyd om hunden tusler med.
Hm. Interessant!
Trente litt enkelt med dirigeringer og markeringer, og bytta på hvilken hund som ble sendt. Fikk tips om å late som fullstendig ingenting ifm opptaket til Petra. Det er nemlig tydelig at Petra står og holder øye med meg der ute. Venter på en slags reaksjon.
Og ifm avlevering venter hun også på en reaksjon. Og kanskje kan tøyseatferden når hun legger ned dummy bak meg og gnafser på den være et uttrykk for en slags frustrasjon over at hun ikke får respons. Ikke lett. Men, det kan virke som jo mer likegyldig jeg er til alt det negative, jo bedre går det….
Også er det altså andre som mener jeg skal være veldig bestemt med henne….. Synes ikke det funker så bra å være så bestemt, jeg da.
Vi avslutta med et feltsøk. Litt artig å prøve Petra på den type oppgave en sjelden gang. Det er i hvert fall tydelig at det er mindre spring på henne enn det er på Carmen. Petra søker mer nøye og med saktere tempo.
Carmen fikk også en liten treningsøkt før det var tid for å dra på besøk på kvelden. Hundene fikk være med inn og ligge bak en kompostgrind. Slitne og fornøyde etter treningen.
Noen ganger må en prioritere, og i dag måtte jeg prioritere ned elitetrening med Carmen. Fordi jeg skulle få besøk av niese og vi hadde Oslo-tur på agendaen.
Dermed ble det isteden felles tur med venninne og fire hunder i skogen i nærområdet, noe mine firbente også satte stor pris på. Ikke minst var det artig at Petra fikk treffe søsteren sin, - lenge siden sist.
På kvelden var det julegaven til den eldste niesa mi som skulle oppleves – nemlig være publikum på finalen i Stjernekampen.
Men, først gikk turen til Oslo sentrun og middag på Egon. Føler meg veldig privilegert som har tantebarn som gjerne blir med på opplevelser sammen med tante. Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, - jeg vet sannelig ikke hvem som koser seg mest - jeg eller dem?!
Etter middagen dro vi altså ut til en hangar på gamle Fornebu, - det var der innspillingen og direktesendingen skulle foregå. Slaget stod mellom Nora og Reidun om å bli Norges ultimate entertainer.
Jeg må innrømme at da Nora innleda med «Dont cry for me, Argentina» håpa jeg på at TV-kameraene ikke skulle sveipe innom meg, siden tårene bare rant. FOR en stemme på denne 18-åringen, og for en innlevelse!
Niesa og jeg koste oss både gjennom Stjernekampen og også tilbake i heimen med Harry Potter på DVD, godteri, og hundene i sofaen. Akkurat sånn som en kveld hos tante skal være!
Veldig hyggelig med sosiale bursdagsgaver! Jeg fikk altså billett til humorshow på Latter i bursdagsgave.
I dag var dagen kommet og jeg begynte med å avlevere hundene til hver sin hundevakt. Det var jo et lite prosjekt i seg selv, siden det blant annet innebar en kjøretur på over 10 mil.
Men, du verden så glad jeg er at jeg har så mange hyggelige hundevenner som kan ta hånd om de firbente når jeg finner på noe ikke-hundevennlig. Og også veldig flott at begge frøknene mine hadde en hyggelig kveld og fikk være med hundevaktene ut på tur med deres egne hunder.
Mens jeg altså tilbragte kvelden med venninner – thaimat først og så Latter på Latter med Hege Schøyen, Linn Skåber og Cecilie Steinmann Neess. Du verden så godt med en god latter. Var helt støl i mellomgulvet etterpå.
Tusen takk for bursdagsgaven, damer! Den satte jeg veldig stor pris på.
Det er helt topp når treningskompiser kan bidra med nye og ukjente treningsområder. Og det viser seg at området ikke er så langt fra meg, og det er kjempefint!
Vi var rett og slett på en skistadion i dag. Og det som var så flott var at det var masse lyskastere. Kombinert med varmegrader betyr dette et fantastisk treningsområde.
Flere snøkanoner stod oppstilt, - og påminnet om at treningsområdet forsvinner så fort det blir nok kuldegrader til å lage det ekle hvite stoffet og dekke det store gressområdet med skiløyper.
Men, enn så lenge var det ypperlig å trene. Parkeringsplassen var riktignok full av biler og det var flere titalls skientusiaster uten ski på bena, men med staver, hodelykter og kondomdress. Men, folka forsvant jo ut i løypenettet ganske kjapt, så da hadde vi det store opplyste området nærmest for oss selv. Ypperlig!
Jeg kom tidlig nok til å ta en liten runde med Petra før det var tid for elitetrening med Carmen.
Vi veksla på markeringer og dirigeringer i dag, og erfarte at lys til tross, det var vanskelig å se kastene. Men, det var lett å se hunden og det var lett for hundene å se oss.
Til dette stedet skal jeg tilbake, det er helt klart!
Det ble en liten treningsøkt med en annen ekvipasje i dag. Prøvde å følge opp helgens råd om å være streng med Petra. Men, synes ikke det fungerer. Det blir bare tøys og lek ut av det hvis jeg er streng mot henne om hun ikke kommer hjem med dummyen.
Det som derimot fungerte var å vise fram godbiten før jeg sendte henne på apportering. Og liksom fortelle henne at «se her, denne skal du få når du kommer tilbake». Bedre med positiv enn negativ forsterkning, altså…..
Denne dagen var enda mer spennende enn gårsdagen. For første gang skulle Petra få være med på ordentlig jakt.
Det viste seg at det var forholdsvis få fasaner som ble skutt i løpet av dagen; - 15-16 stk. Jeg hadde nok forventa at det skulle bli det tidobbelte. Men, for min hund var det ypperlig at det ikke ble skutt så mange. En pen start, rett og slett.
Dessverre tøysa Petra med både opptak og avlevering av fasan. Derfor fikk hun ikke lov til å bli sendt på en skadeskutt. Det er jo nettopp det med hvordan hunden reagerer på en skadeskutt som kan være noe av det interessante å finne ut på jakt.
Men, det jeg absolutt fikk svar på var hvordan hun reagerte stressmessig på en jakt. Og det var intet mindre enn meget imponerende. Den lille intense hunden min utviste altså en sånn stor ro, at det er helt utrolig. Hun kom selvsagt ikke med så mye som en mikroskopisk lyd. Men, hun viste heller ingen andre stress-symptomer. Ingen pesing eller skjelving. Og hun var heller ikke hektisk i kroppsspråket ved forflytning eller når hun satt ved siden av meg.
Hun satt løs ved siden av meg mens de skjøt og fasaner seilte rundt oss. Det eneste hun gjorde var å vri seg rundt for å følge med på fuglene, evt legge seg ned hvis det gikk lang tid uten at det skjedde noe. Ellers flytta hun ikke på seg i det hele tatt! Og jeg merka at jeg etter hvert stolte veldig på henne og bare fulgte med på fuglene jeg også. En utrolig god opplevelse!
Det aller mest imponerende var en gang jeg ble «tilkalt» fra der jeg stod litt i full fart, siden det var en skadeskutt som skulle skytes. Så jeg kom halvjoggende med Petra, stilte oss opp, hun satt løs og vi fulgte intens med. Men, så viste det seg at fuglen ble skadeskutt på nytt, og da var det ikke lurt å sende Petra på den. Dermed ble en annen hund tilkalt.
Jeg hadde jo stilt meg opp, klar til å sende Petra og viste med hele mitt kroppsspråk at det var like før hun ble sendt. Og så ombestemte jeg meg altså. Og alt dette taklet den lille hunden min med 100% stadga og uten en antydning av stress. Som sagt – jeg er veldig imponert over henne!
Turen tilbake til Norge var like sosial som turen til. Kjempehyggelig å kunne kjøre sammen og ha noen å prate med, jeg er jo ellers vant til lange bilturer uten selskap i bilen.
En begivenhetsrik helg ligger bak. Og mange tanker om hundetrening, jakt, og videre oppfølging av Petra.
Vi var en gjeng på fire damer med til sammen seks hunder som ankom en campinghytte i Säffle i går. Vi skulle få bli med på jaktkurs med Kicki og Bolly. Og faktisk skulle Petra være kursdeltager.
Jeg var mer enn vanlig spent på å være med på kurs. Tross alt var det ungdommen Petra med sine avleveringsnykker som skulle i ilden… Og det viste seg hun var eneste hund under 2 år.
Vi begynte med en presentasjon inne før vi dro ut i terrenget. Starta med jaktlydighet hvor alle skulle sitte og bli i ring og vi gikk på utsiden av ringen. Som forventa var dette litt vanskelig for “lett-i-rumpa-Petra”.
Vi gjorde en lignende øvelse hvor vi satte fra oss hundene med hodet inn mot ringen. Så gikk vi fra og tvers gjennom ringen til andre siden og skulle ha innkalling gjennom ringen.
Deretter ble gruppa delt i to. Vi gikk på linje, stoppa opp og en av hundene skulle sitte igjen mens vi gikk videre. Så stoppa vi opp og eieren fikk blåse innkalling på hunden med ryggen til. Evt gjennta innkallingen, og evt snu seg rundt. For Petras del måtte jeg snu meg før hun kom løpende.
Hunden skal altså lære seg å komme på fløyta uansett om vi står med ryggen til.
I neste runde var alle i sving og vi delte oss på to linjer og stod med fronten mot hverandre. Så begynte vi med at den ene linja kasta dummyer i området mellom de to linjene. Så ble det kasta dummyer i området på utsiden av den ene linja. Etter at hudene fra den ene linja hadde henta de som lå på midten, ble hundene fra den andre linja sendt over vitringsområde og gjennom den andre linja.
En trening på det som ofte skjer på jakt, at hunden må gå over gamle vitringer.
Petra syntes det var vanskelig å forsere det innvitra området og komme seg gjennom linja, så hun fikk litt hjelp der ute. For øvrig viste hun hvor fantastisk god hun er på stoppsignal.
Deretter skulle alle hundene sitte på linje og eierne gikk til to området for å legge igjen dummy. Nok en gang brøt Petra sitt og bli, og kom løpende til meg. Hm. Det ble en del snakk om dette med å forlange av henne og hvordan korrigere.
Jeg synes ikke det er så lett å korrigere henne. Har mange erfaringer på at hun tar helt av hvis jeg blir streng. Fungerer mye bedre å overse uønsket atferd og beholde en positiv tone.
Vi avslutta med en drive som varte i mange minutter. Som forventa var Petra fullstendig tyst. Etter driven bytta vi på å sende hund til de tre feltene (der driven hadde vært) og på markeringer. Da Petra skulle hente markering kom hun alt for lagt til siden og nærma seg feltet. Fikk hjelp av instruktøren som gikk ut og leda henne til rett sted.
For øvrig var det som forventa en del tull med grunnapporten til Petra. Det er jo nettopp der vi sliter.
En oppsummering av dagen? Petra klarer seg veldig bra hva gjelder stressmestring også sammen med andre ekvipasjer. Hun sliter med sitt og bli og med grunnapporten, men er god på søk og stopp.
Den lille gule var kjempesliten etter dagen. Og det var i det hele tatt lugn stemning i hytta på kvelden. De tobente var faktisk også slitne. Etter chilimiddag og noe godt i glasset ble det tidlig kveld på oss.
I dag ble det “glattcelle” på Petra. Vekk med stresslessen, alt gjerda inn og bare hardplastsenga og buret å velge mellom. Og hun fikk jo da ikke funnet på noe galt. Dvs hun HAR jo tidligere gått til angrep på kompostgrinder. Men, jeg har en formening om at det har skyldtes et forsøk på å bryte seg ut. Og så lenge de bare står langs alle vegger og hyller er de forhåpentligvis ikke så interessante.
Fellestrening med elitegjengen i kveld. Jeg var tidlig på plass og rakk litt trening med Petra. Fikk smøget ut en dummy i gresset uten at hun så det, og sendte så skjult på veldig kort avstand. Hun løp forbi. Jeg stoppa henne, kalte hjem, stopp og søk.
Du verden! Lille hunden adlød alt som var og fant dummyen. Og faktisk hadde vi tilskuere. Så ut som det var noe slags pensjonisttreff for det var en del pensjonister som tusla forbi, på vei inn i bygget. Et par av dem stoppa opp og hadde regelrett hakeslipp, så flinke synes de at Petra var. Morsomt!
Petra i bilen og Carmen på fellestrening. Vi begynte med en liten walk up med markeringer innimellom lekestativene. Så hadde vi feltsøk - det var lagt ut tre forskjellige felt.
Carmen var flink på de to små feltene, som var mer som retningsanviste søk. På det store feltet mista hun litt fokus og holdt på med andre ting. Så, da hun til slutt fant en apport avslutta jeg da, med noe vellykka.
Etter at kontoret mitt ble hundesikra i høst har Petra vært der mens jeg har vært på jobb. Med alt av bokhyller behørig gjerda inn, og kun en stressless og hundesenga si tilgjengelig, tenkte jeg at det var trygt.
Dvs det stod en pianokrakk på rommet også. Dessverre. Dessverre, fordi hun for nesten et år siden gnagde litt på nettopp den krakken. Nå har krakken stått på rommet for å holde noen av “inngjerdingsgrindene” på plass. Men, den stod med den skada delen inn mot bokhyllene.
På ettermiddagen fikk jeg se på webkamera at noe foregikk i heimen, så jeg forta meg hjem. Og FOR et syn som møtte meg. Pianokrakken var fullstendig herpa. Men, det verste var at hun også hadde gått løs på stresslessen som stod der.
Huff og huff. Helt forferdelig at hun driver med sånne ødeleggelser i en alder av snart 2 år. Dyrt. Masse arbeid å rydde opp. Farlig. Og selvsagt veldig, veldig dumt å få sånne erfaringer. Jo flere sånne minner, jo mer sannsynlig at hun gjentar det.
Dette var fjerde gangen hun gikk berserk med noe med skumgummi-innmat. Først var det madrass i bilburet da hun var fem måneder. Så var det den nevnte pianokrakken da hun var ca et år. Biabedden da hun var litt over et år. Og så nå, 8 måneder etterpå - pianokrakk og stressless.
Jeg tror at hun på en måte bare fortsatte med stresslessen siden hun var så godt i gang. Hadde ikke den elendige pianokrakken stått der inne hadde antalig ingenting skjedd!
Ja, nå er det bare å prøve å finne ut om ermlenet på stresslessen lar seg reparere eller skifte ut, da….
På ettermiddagen ble det tur langs den vanlige ruta, før jeg dro på fellestrening med Petra.
Det ble jaktlydighet og litt apportering på en opplyst plass. Vi erfarte at det ikke skal mye til for å vekke disse unghundenes nysgjerrighet. Nok å gå bort og rote litt i gresset, og så gjøre et forsøk på å gå fint fot forbi. Vanskelig syntes Petra.
Ellers ble det fremmadsendinger og vi introduserte to områder. På slutten la vi ut uten at de så (på et område de hadde vært på flere ganger), så kasta vi til et annet sted, men sendte dem på fremmadsending.
Denne øvelsen klarte begge unghundene suverent!
De aller fleste bildene er tatt av Per Arne Nilssen.
For ganske lenge siden begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle feire 50års dagen min. Jeg har jo observert andre som arrangerer store selskap, med stivpyntede lokaler og gjester. Lange middager, høytidelige taler…
Også prøvde jeg å se for meg vennegjengen min i en sånn setting, og fikk det ikke helt til å passe. De aller fleste vennene mine er jo sånne “skogstroll” som meg, som trives bedre i jaktklær på stolsekken enn i galla ved et festbord.
Dermed ble ideen født - om å arrangere en feiring som bestod i en jaktlig konkurranse for hundene og rett og slett samle alle retrievervenner rundt de fine hundene våre. Og så spise middag etterpå. Antrekk - jaktklær.
Jeg spurte faren min om å få låne hytta, og spurte også onkelen min om å få låne nabohytta. Så spurte jeg en slektning som er gårdbruker om å få bruke jordene hans. Dermed var overnattingsplass, “festlokale” og også terreng til konkurransen i boks.
Etter lang tid med mye planlegging var det altså å pakke bilen full på fredag og reise ut til hytta. Blant annet hadde jeg med meg en enorm porsjon med chiligryte, som jeg hadde laget i 3 omganger. 32 porsjoner til 19 mennesker burde holde!
Så hadde jeg delegert ut å lage salat og bake rundstykker og kaker. Og ikke minst å være prøveledere og lage opplegg for konkurransen.
Fra ca kl 11 på lørdag kom gjestene kjørende og det var litt logistikk for å få sørga for at de som ikke skulle overnatte ble stående ytterst, og altså kom seg ut av tunet etter festen.
Vi var noen som ordna inne og fikk dekka på til 19 stk til middag. Prøvelederne var en tur ute i terrenget og kom tilbake til hytta i 12 -tida. Når alle gjestene hadde kommet, var det tid for gruppebilde, og så deilig gresskarsuppe som en av gjestene hadde tatt med seg i en diger kjele.
Tid for selve 50 års WTen. Og vi begynte med BK, - Petra i ilden, altså.
Det var 5 poster med markeringer. Og på en av postene ble det lagt ut en dirigering på samme sted som de hadde henta markeringene. Generelt tøysa Petra litt med avlevering, ellers gjorde hun selve markeringsarbeidet greit. Og hadde en fantastisk stopp på dirigeringen. Dessuten var hun lugn og fin ved fot.
Dette siste på tross av at den artige gjengen satte i gang med “Hurra for deg….” når jeg stod og venta på kast og klarsignal fra dommer. Egentlig funka det helt fint med litt sang, - det var jo ikke mulig å være nervøs i en så morsom setting.
..
I ettertidens oppsummering viste det seg at Petra kom på delt siste og femte plass.
Jeg fikk meg en tur tilbake til bilen ved hytta og bytta hund. Men, først var det altså tid for AK. De samme dommerne dømte BK og AK, og de fungerte også som prøveledere.
Når vi kom til EK hadde vi to mer uerfarne dommere, som gikk helt opp i rollene som dommeren. Veldig gøy!
Carmen var suverent, fantastisk flink, rett og slett. Og jammen endte hun opp med 56 av 60 mulige poeng og vant EK av 8 hunder J
Mørket innhenta oss for øvrig når vi holdt på med EK, så vi rakk bare å gjennomføre tre poster. “Vi må begynne tidligere neste år”, var det noen som mente. Det var i det hele tatt helt fra start stemning for å gjenta et sånt arrangement.
Tilbake til hytta fikk alle som skulle overnatte finne seg rommene sine og jeg begynte med å varme på chilien. Veldig godt med mat, og fint å ha rikelig å servere.
Ved starten av middagen hold jeg en liten introduksjon, hvor jeg tok for meg den enkelte gjesten i den rekkefølgen jeg har blitt kjent med alle sammen. En slags reise gjennom mitt retrieverliv. Og mitt retrieverliv er ikke eldre enn 11 år, faktisk.
Etter middag tok jeg en runde med overrekkelse av medaljer til de som har klart noe spesielt i løpet av året. Fått førstepremie i EK, blitt Norgesmester, blitt lag Nordisk mester og blitt norsk jaktchampion.
..
Så var det altså tid for annonsering av resultatene fra konkurransen. Tonje og Indi vant BK, Vibeke og Jenny vant AK, Og som nevnt, Carmen og jeg vant EK.
Når en altså feirer bursdag og til og med rundt år, blir en jo litt i fokus. Og det var artig med presangoverrekkelse. Særlig hadde Stjernegjengen lagt seg i hardtrening og sang sang for meg. Jeg fikk diverse hundestasj, - dummyer, nytt trekk til jervehiet (Petra har jo herpa det gamle) og gavekort.
En kjempehyggelig fest, og etter hvert som noen dro hjem, samla den harde kjerne seg rundt bordet. Og vi siste, - ja, vi var vel ikke i seng før 03.30.
Men, søndag var det likevel opp før 08 for min del (antagelig sammenheng med at romkameraten snorka) og lage i stand frokost til oss 10 som hadde overnatta der ute.
Ved frokosten fortsatte den hyggelige og morsomme praten fra kvelden før, og så var det etter hvert tid for oppbrudd og opprydding.
Jeg kom meg tilbake til Ås med bilen omtrent like full som da jeg kom. Det gikk noen timer til å pakke ut og komme i orden, men heldigvis rakk vi en middagslur på sofaen etter en natt med lite søvn.
Refleksjoner etter helgen - jeg må jo bare si at det var tidenes mest vellykka 50 års feiring. En fantastisk helg med fantastiske folk. Kjenner meg privilegert som har sånne venner og som kunne invitere akkurat de jeg ønska å ha rundt meg. Så kunne vi holde på med yndlingshobbyen vår og ha det artig sosialt.
Kan ikke tenke meg noen bedre måte å feire 50 år på enn dette. Også tenker jeg på et gammelt ordspråk fra en gresk vismann - “Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er”. Og jeg tenker at jeg må være en ganske ok person, egentlig, med så mange flotte folk i omgangskretsen!
