Carmen og jeg strakk turen vår litt i dag. Jeg holder øye med henne, hvor mye hun halter, og snur når jeg ser hun begynner å bevege seg litt dårligere. Og i dag kunne vi altså gå lenger enn i går.
Det er jo logisk at jo mer hud og mindre sår det er under benet hennes, jo mindre vondt er det å tråkke på det. Og i takt med at såret gror beveger hun seg bedre. Så blir det jo spennende hvordan det blir for henne å tråkka på poten når såret har lukket seg helt, og det fortsatt er rosa ny hud. Jeg ser for meg at det blir potesokk i lang tid framover…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar