Av gårde til Maridalen i dag og trente sammen med en Flat. Vi begynte med litt jaktlydighet, så hundene kom i ”rette modus”. Så bytta vi på å kaste markeringer for hverandre. Vegetasjonen var ypperlig vanskelig. Tett og høyt kratt.Jeg hadde bestemt meg for å være nøyaktig og tydelig med signaler og virkelig gjøre det sånn som jeg har bestemt meg for på markeringer. Fortelle henne ”marker” for at hun skal følge med ut. Vise signal med hånda, la henne fokusere ut og sende. Syntes hun var ganske flink til ikke å ta blikk-kontakt. Og jo flinkere hun var til bare å registrere at jeg pekte uten å se på hånda, jo flinkere var hun til å løpe rett på.
På slutten fikk hun prøve seg på en ”kanin” - altså en dummy av kaninskinn. Den syntes hun var kjempefin å hente. MEN, så slet Flat-kompisen seg og kom stormende ut i feltet i det hun var på vei inn med ”kaninen”. Hun løp tilbake til meg med Flaten i hælene og slapp dummyen i forskrekkelse. Men jeg fikk henne til å holde den igjen før hun avleverte.
Vi måtte jo gjøre den øvelsen om igjen. Så, Flaten ble behørig bundet fast og kastet gikk på nytt. Men, da ville ikke lille prinsesse gå særlig langt ut. Det stoppa liksom helt for henne. Hun ble litt satt ut av opplevelsen med den løse Flaten. Så hun løp litt ut og stoppa, kikka tilbake på meg og kom hjem igjen.
Dermed måtte vi jo finne igjen kaninen selv, da, vi tobente. Hm… Det var det med markeringsevnen vår, da. Vi fant den ikke. Så Carmen fikk gå på søk i området, sammen med oss. Og hun fant den jo, selvsagt.
Vi gav oss ikke - måtte jo lykkes. Dermed ble det et litt kortere kast, og lenger unna Flatgutten. Det løste hun fint, og vi fikk en fin avslutning på øvelsen.
Ja, dette er en utfordring med den lille prinsessen min - hun liker ikke at hunder kommer løpende bort til henne på den måten. Men, dette må vi jo bare øve på at hun skal takle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar