Bursdag og greier! Da er det vel "politisk korrekt" å bare skrive noe hyggelig... Men, i dag er jeg i det filosofiske og kritiske
hjørnet. Og grubler litt rundt hvordan vi snakker om andres hunder.....
Petra, min Petra! I dag er hun altså 4 år gammel, og vi har takla epilepsien hennes i 2,5 år. Alt tyder på at medisineringen er en suksess. Petra lever fint med sykdommen og jeg er nesten ubekymra jeg også. Jeg har til og med erfart at forglemmelser og forsinkelser i medisineringen har gått greit uten anfall.
Petra er en sjelden hund, - jeg har virkelig ikke sett noe lignende blant andre jaktlabber. Hun er helt utenom det vanlige trygg og håndterppppppppppppppppppkbar. Ja, i det hele tatt som hund betrakta, helt på tvers av raser, er hun spesielt enkel ovenfor andre hunder. Uansett hva vi møter på tur, om de vi møter er løs eller går i bånd, stor eller liten, sint, redd eller likegyldig. – Petra passerer dem ubesværa. Hun har aldri skremt noen, eller selv blitt redd.
Hun ELSKER alle mennesker, kjente og fremmede. Hun har nærmest ingen privatsone – folk må gjerne klemme og kjenne, undersøke og kose med henne. Alt er helt greit.
MEN, hun er ikke så lett å trene. Ikke umulig, men såpass krevende at jeg vet mange hadde gitt opp for lenge siden. Hvis en lever etter prinsippet «livet er for kort til å ha en krevende hund», eller har et konkurranse-instinkt som tilsier at en skal så fort som mulig, med færrest mulig starter til et jaktchampionat… Ja, da har ikke Petra så gode ods. Heldigvis har vi litt andre prinsipper hjemme hos oss enn dette!
Jeg har selvsagt ofte lurt på om prosjektet «jakthunden Petra» hadde gått bedre hvis hun hadde hatt en annen fører. Det finnes jo mange mennesker som kan dette bedre enn meg. Jeg tror svaret er nei. Jeg tror mange av de som kan dette bedre enn meg ikke hadde giddet. Ikke hadde utvist samme tålmodighet som meg.
Innimellom sitter jeg med mange spørsmål. Er det sånn at hvis en virkelig er flink, så får en til også en høyt motivert, men «vanskelig» hund? Eller er det sånn at den ekstra tiden det tar å trene en uvanlig hund er noe mange ikke ønsker å bruke på veien til raskt og effektivt å nå opp på jaktprøvene… Kanskje Petra er en sånn hund som kan gjøre folk usikre, fordi de ikke nødvendigvis «får det til» selv om de låner Petra for å vise meg. Bare for å ha sagt det, så har jeg opplevd at flere har kunnet hjelpe meg. Nå for tiden får vi veldig god hjelp av instruktørene vi er hos.
Jeg må innrømme at jeg synes det er trist når jeg får følelsen av at folk oppfatter Petra som en tapt sak. Det som gjør meg virkelig glad er når omgivelsene ser kvalitetene i hunden min. Når instruktørene jeg går hos karakteriserer hunden som trivelig. Når Petra består egnethetstest for besøkshund med glans. En test jeg vet mange hunder ikke ville bestått. Jeg blir glad når folk gratulerer meg med den testen. Dette er jo ingen trøstepremie i mangel av jaktpremiering, men noe som kan være starten på en samfunnsnyttig tjeneste for Petra.
Kanskje er dette blogginnlegget et lite hjertesukk. Det kan jo være godt ment, selvsagt, når jeg får høre at hunden er vanskelig. Et forsøk på å formidle at det ikke er meg som trener det er noe galt med, det er bare den hunden… Men, jeg tror at det kan være lurt å tenke over hva vi formidler om folks hunder. Jeg tror at de fleste av oss er veldig glad i hundene våre, både på grunn av og på tross av. Og kanskje kan det være lurt noen ganger å holde tilbake det en måtte ha av negative tanker om en hund. Flere av oss kan være litt nærtagne på hundens vegne.
Jeg er ufattelig glad i Petra både på grunn av og på tross av. Og jeg ser mange kvaliteter hos henne som jeg er veldig stolt av. Ikke alle kvalitetene gir poeng eller premier på jaktprøver.
Petra, min Petra! I dag er hun altså 4 år gammel, og vi har takla epilepsien hennes i 2,5 år. Alt tyder på at medisineringen er en suksess. Petra lever fint med sykdommen og jeg er nesten ubekymra jeg også. Jeg har til og med erfart at forglemmelser og forsinkelser i medisineringen har gått greit uten anfall.
Petra er en sjelden hund, - jeg har virkelig ikke sett noe lignende blant andre jaktlabber. Hun er helt utenom det vanlige trygg og håndterppppppppppppppppppkbar. Ja, i det hele tatt som hund betrakta, helt på tvers av raser, er hun spesielt enkel ovenfor andre hunder. Uansett hva vi møter på tur, om de vi møter er løs eller går i bånd, stor eller liten, sint, redd eller likegyldig. – Petra passerer dem ubesværa. Hun har aldri skremt noen, eller selv blitt redd.
Hun ELSKER alle mennesker, kjente og fremmede. Hun har nærmest ingen privatsone – folk må gjerne klemme og kjenne, undersøke og kose med henne. Alt er helt greit.
MEN, hun er ikke så lett å trene. Ikke umulig, men såpass krevende at jeg vet mange hadde gitt opp for lenge siden. Hvis en lever etter prinsippet «livet er for kort til å ha en krevende hund», eller har et konkurranse-instinkt som tilsier at en skal så fort som mulig, med færrest mulig starter til et jaktchampionat… Ja, da har ikke Petra så gode ods. Heldigvis har vi litt andre prinsipper hjemme hos oss enn dette!
Jeg har selvsagt ofte lurt på om prosjektet «jakthunden Petra» hadde gått bedre hvis hun hadde hatt en annen fører. Det finnes jo mange mennesker som kan dette bedre enn meg. Jeg tror svaret er nei. Jeg tror mange av de som kan dette bedre enn meg ikke hadde giddet. Ikke hadde utvist samme tålmodighet som meg.
Innimellom sitter jeg med mange spørsmål. Er det sånn at hvis en virkelig er flink, så får en til også en høyt motivert, men «vanskelig» hund? Eller er det sånn at den ekstra tiden det tar å trene en uvanlig hund er noe mange ikke ønsker å bruke på veien til raskt og effektivt å nå opp på jaktprøvene… Kanskje Petra er en sånn hund som kan gjøre folk usikre, fordi de ikke nødvendigvis «får det til» selv om de låner Petra for å vise meg. Bare for å ha sagt det, så har jeg opplevd at flere har kunnet hjelpe meg. Nå for tiden får vi veldig god hjelp av instruktørene vi er hos.
Jeg må innrømme at jeg synes det er trist når jeg får følelsen av at folk oppfatter Petra som en tapt sak. Det som gjør meg virkelig glad er når omgivelsene ser kvalitetene i hunden min. Når instruktørene jeg går hos karakteriserer hunden som trivelig. Når Petra består egnethetstest for besøkshund med glans. En test jeg vet mange hunder ikke ville bestått. Jeg blir glad når folk gratulerer meg med den testen. Dette er jo ingen trøstepremie i mangel av jaktpremiering, men noe som kan være starten på en samfunnsnyttig tjeneste for Petra.
Kanskje er dette blogginnlegget et lite hjertesukk. Det kan jo være godt ment, selvsagt, når jeg får høre at hunden er vanskelig. Et forsøk på å formidle at det ikke er meg som trener det er noe galt med, det er bare den hunden… Men, jeg tror at det kan være lurt å tenke over hva vi formidler om folks hunder. Jeg tror at de fleste av oss er veldig glad i hundene våre, både på grunn av og på tross av. Og kanskje kan det være lurt noen ganger å holde tilbake det en måtte ha av negative tanker om en hund. Flere av oss kan være litt nærtagne på hundens vegne.
Jeg er ufattelig glad i Petra både på grunn av og på tross av. Og jeg ser mange kvaliteter hos henne som jeg er veldig stolt av. Ikke alle kvalitetene gir poeng eller premier på jaktprøver.
Hun blir boende hos meg fordi jeg er glad i henne. Også ser jeg ikke helt bort fra at hun til og med kan lære meg et og annet om det å føre hund. Lærdom jeg ikke ville fått av å ha den der «enkle hunden» som kanskje mange andre har.....
Så, gratulerer med dagen, min fantastiske Petra! Du og jeg skal sammen riste av oss alle dommedagsprofetier og fortsette optimistisk sammen med trening og hygge. Jeg håper vi får mange år sammen, og kan lære mye av hverandre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar