15.10 Den femtende....

For femte gang har det blitt den femtende. Nå er det fem måneder siden Petra sist hadde epilepsianfall.

Jeg kjente denne gangen, som de tidligere månedene at jeg holder pusten litt ekstra når 15. nærmer seg. Kommer vi til å bestå testen denne gangen også? Altså passere den magiske datoen uten et nytt anfall? Og jammen klarte vi det! Og kan altså skrive 5 måneder.

Jeg har tenkt litt på om jeg kommer til å glemme noen gang at Petra har epilepsi, - hvis nye måneder kommer og går uten at hun får noen flere anfall...? Men, jeg tror ikke det. Jeg får de daglige påminnelsene, hver eneste morgen og kveld når hun får tabletten sin. Alarmen på mobilen ringer 07.30 og 19.30. Hver dag. Jeg tenker på det hver gang jeg ser henne spise, siden det var ifm måltid at hun fikk så mange av sine anfall.

Jeg skvetter til hver gang hun drømmer og det rykker i bena hennes. Jeg liker ikke at hun ligger sånn og fekter med bena. Det minner meg om noe. Noe uhyggelig.

Hver dag når jeg går på jobb stenger jeg henne inne på hunderommet, mens Carmen får være løs i resten av leiligheten. Jeg tenker at det sikkert hadde vært hyggelig om de kunne være på samme rom... Men, jeg tør ikke. I tilfelle. Av hensyn til Carmen. Bildet jeg så på webkameraet, den gangen hun hadde anfall mens hun var alene hjemme, er fortsatt på netthinna. En skremmende tanke at Carmen skulle være innesperra sammen med noe sånt.

Når jeg må gå fra hundene i bilen vurderer jeg hver gang om jeg synes det er trygt å la de ligge i samme bur. Korte turer inn i butikken og handle - greit nok. Men, skal de ligge der noen timer, f eks i et parkeringshus mens jeg er på middag eller konsert - ja, da har jeg alltid med biabedden til Carmen. Så får Carmen ligge bakerst i bilen, utenfor buret, mens Petra er innestengt i buret. I tilfelle.

Hundene sover som regel i en egen “binge” på soverommet mitt. Så hender det en sjelden gang at Carmen får sove i senga. Aldri Petra. Det siste anfallet, altså den femtende mai, fikk hun på morgenkvisten - mens hun sov i senga mi. Jeg er overtroisk. Jeg tenker at det bringer ulykke å la henne sove i senga mi. At det vil skje på nytt.

For første gang i år skal Petra være hos hundevakt. Ja, det vil faktisk være flere ganger i løpet av tiden fram til jul, at jeg må plassere henne bort. Da tenker jeg veldig på sykdommen hennes. Hvem kan jeg spørre om å passe henne? Naturlig nok er noen litt skeptisk. Synes det er et stort ansvar å passe en hund med en så alvorlig diagnose...

Ofte spør folk meg om hvordan det går med Petra, og det synes jeg er veldig hyggelig. At folk bryr seg. Og det er hyggelig å kunne fortelle at det går så bra med henne, nå som hun får medisin.

Men, jeg skjønner at flere, både ut fra det som blir sagt og det som ikke blir sagt, hadde gitt opp for lenge siden. Hadde ikke beholdt en jakthund med epilepsi. Hadde avliva en sånn hund. Ikke giddet å holde på med medisinering, trening og konkurranse. Hadde begynt på nytt, med en ny hund.

Men for meg er jo Petra unik. Det finnes bare én av henne. Det finnes ingen ny Petra. Ingen annen hund kan erstatte akkurat henne.

Derfor holder jeg meg til avtalen jeg har med Petra. At så lenge denne skitsykdommen er under kontroll, og både hun og jeg kan bevare helsa, så står jeg last og brast med Petra. Så tar jeg vare på henne etter beste evne. Så gir jeg henne et godt liv. Og ser fram til den neste 15. Til neste nye rekord.