09.10 Én og én på trening

Fredag ettermiddag er ofte et veldig fint tidspunkt med tanke på å få treningsområder for seg selv. Da er liksom de fleste hjemme i familiekosen med Taco og TV. Og vi som ikke har noen familie får skogen for oss selv.

Jeg tok ut én og én hund i dag, og kunne gi min fulle konsentrasjon til den ene som var i trening. Det blir jo unektelig fort litt kaos hvis jeg tar med begge to.

Carmen var først ute idag. Jeg gikk på den delen av jordet med det veldig fristende gresset og stressa henne skikkelig med ballkaster og også kastedummyer med pels. Fikk fram at hun hadde litt fremdrift i foten og fikk retta på henne der. Men, tror dere hun spiste et eneste gress-strå?! Neida!

Skulle virkelig ønske jeg kunne finne ut av knuten med gress-spising på prøve. Hvordan får jeg fram den type stress på trening? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe Carmen til å stresse ned på akkurat denne typen stress? Er det noe jeg kan gjøre annerledes i prøvesituasjonen? Jeg kan jo ikke få korrigert henne der, og det eneste jeg har funnet fram til så langt er en kombinasjon av å skryte av henne med hviskende stemme, ignorere hvis det ikke er for ille/se mega-avslappa ut sjøl og prøve å avlede oppmerksomheten fra gress.

Vel, Carmen fikk vente i bilen mens jeg tok ut Turbo-gul! Hun er et syn, lille Petra. Fortsatt er hun som en eksplosjonsklar bombe når hun kommer ut av bilen. Hun vet hun skal gå ved fot, men hun har store problemer med å holde seg i skinnet, så rett som det er fyker hun avgårde i en eller annen retning, i en vill spurt.

Når hun på forhånd har sittet i bilen og hørt meg og Carmen i nærheten OG hun kjenner dødvitring av dummyer og baller på bakken der vi har holdt på, tar nysgjerrigheten totalt overhånd og hun bare MÅ finne ut av om det fortsatt ligger noe på bakken. Derfor er det en ganske grei øvelse for Petra, egentlig - at jeg har trent Carmen først, skapt forventning og fert, for så å prøve å tøyle galskapen hos Petra når jeg henter fram henne.

For en som har foten på plass og har lykkes med å indoktrinere hunden til å holde seg der, ser det sikkert ille ut når jeg går avgårde med Petra. MEN, vi er likevel på vei i riktig retning. Den store forskjellen fra tidligere er nemlig at det går an å korrigere henne. Det går faktisk an å si NEI ganske så bestemt, og da snur hun og kommer tilbake. Tidligere igangsatte en korrigering en eskalerende konflikt.

Ikke skjønner jeg helt hvorfor det var så konfliktskapende tidligere og ikke skjønner jeg helt hva jeg har gjort for at kommunikasjonen faktisk har blitt bedre... Kanskje har bare Petra trengt veldig mye tålmodighet og positiv forsterkning i en periode.

Ja, det ble litt enkle apporteringsøvelser, da, i tillegg til fot. Vi prøver å få inn rette linjer, både “ut” og “back”. Konstaterer at motivasjonen til å gå ut til samme sted diverse ganger på rad er høyere enn da Carmen var på samme alder, og tenker at det har noe med Petras generelt høyere trygghet å gjøre. Petra er på en måte ikke redd for at noe skal bli feil. Hun kan selvsagt godt bli usikker på oppgaven og lure på hva jeg mener. Men, da prøver hun ganske raskt å gjøre “et eller annet”, uten å “låse seg”:

Kvelden var som to tidligere kvelder denne uka via “representasjon”. Jobb-oppdrag med å være tolk på en arrangert middag. Denne gangen på Holmenkollen restaurant. Ikke noe å si på maten, men det ble bare Farris å drikke siden jeg jo måtte være sjåfør for de to firbente som venta i bilen. Blomster som takk vanka det også.