Jeg har grubla veldig mye de siste dagene, på dette med å sette Petra på epilepsi-medisin. Skal? Skal ikke? Dessuten har jeg lurt på hva jeg skal fortelle ”dere der ute”. Men, jeg har funnet ut at jeg skal fortelle dere hva jeg tenker…
For mange kan det kanskje virke uforståelig hvorfor jeg har nølt sånn med om jeg skal sette Petra på medisin. Men, vi er jo forskjellige, vi mennesker, har forskjellig bagasje med oss i livet. For noen av oss har strikken vært strukket så langt at et kjent helvete er lettere å leve med enn et ukjent helvete. En kan lære seg å leve med uholdbare tilstander enten det er i arbeidslivet, i familien, i nabolaget eller i organisasjonssammenheng. Tilstander en ikke burde utholde. Tilstander en burde endre på. Men, endring til det ukjente kan være veldig vanskelig hvis en er sliten.
Altså er det enklere for meg å takle de etter hvert ”kjente” anfallene enn tanken på en hverdag med ukjente bivirkninger. En stor overvinnelse av egen psyke - å gå inn i det ukjente med Petra.
De siste par ukene har jeg vært veldig sliten og engstelig. Ja, symptomene kom faktisk før Petra hadde dette siste anfallet. Jeg har nok, helt ubevisst gått og ”venta på” et nytt anfall. Det var liksom ”på tide”. Sånn fungerer angst-symptomer for meg - kroppen kan si fra med brystsmerter og pusteproblemer før jeg mentalt har skjønt hva som er galt.
Og det som er galt er altså at jeg engster meg så veldig for Petra. Og dette har selvsagt ikke blitt noe mindre av at hun hadde anfall alene hjemme.
Både at anfallsmønsteret har endra seg OG tanken på alt som kan skje med medisinering er altså angst-skapende. Dessuten er det skummelt at det å gi medisiner jo er siste utvei. Så langt har jeg liksom hatt det til gode. Tenk hvis medisiner ikke funker? Da har jeg ikke flere utveier igjen…
Heldigvis klarer likevel rasjonale å vinne gjennom alle følelsene. Så, jeg har altså landa på at Petra skal settes på medisin. Men, jeg har tenkt at dette vil jeg gjøre så grundig som mulig. Derfor fikk jeg henvisning fra den klinikken jeg pleier å gå på til veterinærhøyskolen og en nevrolog der.
Jeg har ingen planer om at det skal gjøres noen flere undersøkelser av Petra i form av å scanne hodet hennes eller noe sånt. Kan heller ikke skjønne at det skal ha så mye for seg med noen omfattende blodprøver.
Det eneste jeg ønsker er så god faglig veiledning som mulig på det å komme i gang med medisinering. Doser. Bivirkninger. Valg av preparat.
Så må Petra altså bli stabil og fungerende før jeg kan søke om dispensasjon fra dopingregelverket til å få konkurrere. Og søknaden skal behandles. Ja, en skal ikke være spesielt god i matte for å regne ut at noen B-prøve før sommeren blir det ikke snakk om for Petras del.
Også har jeg etter de siste par ukers angst kommet til den erkjennelse at dette ikke bare handler om hva som er forsvarlig å la Petra leve med. Dette handler i høy grad også om hva det er forsvarlig at JEG skal leve med. Jeg må også ta mine symptomer på alvor, ikke bare Petras.
Jeg mobiliserer for i hvert fall å klare å holde ut noen uker med bivirkninger, selv om jeg frykter at jeg ikke vil takle å se henne sjangle rundt. Forhåpentligvis vil det være snakk om en kort overgangsperiode. Mobiliserer for å klare å se at hun endrer personlighet og blir sløv, ikke er seg selv.
Så lurer jeg veldig på hva jeg skal gjøre hvis hun begynner å drikke mye og dermed må tisse i løpet av den lange arbeidsdagen. Kanskje må jeg snike henne med på kontoret eller i bilen en periode. Kanskje må jeg jobbe litt hjemmefra. Kanskje må jeg skaffe hundevakt.
Jeg har mange gode venner og hundekompiser som bryr seg - og det setter jeg virkelig stor pris på. Jeg har til og med fått tilbud om å ta vare på Petra en stund for meg, hvis jeg blir for engstelig av å observere bivirkningene.
Selv om det er mye å bekymre seg over, prøver jeg å holde bekymringene på avstand de tre ukene fram til avtalen med nevrologen. Fram til vi starter medisinering. Prøver ikke å krisemaksimere. Men, det er lettere sagt enn gjort……
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar