Vi møttes en fin gjeng med 7 elitehunder på Odals Verk i helgen, - med Gjøtterud som instruktør. 2 Golden, 2 Flat og 3 Labradoren.
Begynte med å snakke om at det er viktig å gjøre det så lett for hundene våre som mulig. For å få til det må vi være tydelige, blant annet gi beskjed i forkant av at vi gjør forflytninger. Tenke vind.
Vi prata litt om dette med linjer. Hva oppfatter hunden når vi skal sende den på en dirigering og peker framover. At den skal løpe i den retningen til vi sier noe annet? Eller sikter den på et punkt der framme og løper dit? Antagelig det siste. Og hvis så, - ja, da gjelder det å være tydelig, slik at hunden sikter dit vi vil.
Vi kan formidle med høy/lav hånd og også høy/lav stemme at hunden skal løpe langt eller kort. Så gjelder det å bruke kroppen vår, benet, armen, til å lage en tydelig og lang pil i riktig retning. For å få til det må vi være foran hunden. Det gjelder altså at hunden blir stående/sittende på stedet selv om vi gjør en framoverbevegelse. Da blir det mye lettere for den å følge den retningen vi peker. Sammenligna med om den sniker seg fram noen skritt og dermed bare får noen cm av vår hånd å sikte etter. Pga Carmens sniking, fikk jeg det råd å i en periode forlange at hun satt. Det funka veldig bra, fant jeg ut i helgen. Hun gikk mye riktigere ift retning på den måten.
Selvsagt ble det også snakk om ritualet vi bruker når vi sender hund. Gjøtterud fortalte litt om bakgrunnen for at han hadde funnet fram til ritualet. Etter en utenlandsk prøve han hadde vært med på hvor han og hunden hans ble stående 3 kvarter på linja og vente på tur. Og det i hardt trøkk, altså med mye stress for hunden. Å stå rett opp og ned uten å bevege seg er jo helt umulig for de fleste av oss. Etter hvert gjør det vondt i ryggen, i føttene. En MÅ rett og slett bevege litt på seg, for å løse opp.
Da er det kjempeviktig at vårt rituale for å fortelle hunden at nå er det din tur IKKE starter med en kroppsbevegelse vi gjør, men derimot med en vokal kommando. Nettopp fordi at den vokale kommandoen kan vi styre. Kroppsspråket vårt i en sånn ventesituasjon kan vi ikke styre. Velge et ord, altså, som forteller hunden, at NÅ, nå er det din tur. Den første igangsetteren i et ”klar-ferdig-gå”. Hva skal være vårt ”klar”?
For min del har jeg valgt ”men” til Carmen og ”ta” til Petra, så har de hvert sitt.
”Ferdig” er når vi stiller oss opp og peker. For min del synes jeg nettopp denne fasen er litt vanskelig å applisere på en direkte markering. Men, jeg fikk til svar, det jeg har fått før, at skal dette fungere som en stress-demper, må en bruke det hele tiden, både på dirigeringer og markeringer. Det en kan gjøre som skille, er tiden det tar. Mye kortere tid på en direkte markering enn på en skjult dirigering.
Jeg tenker på en sammenligning det har vært snakk om før. 100-meter-løperen på startplass. Tenk hvis det eneste som skjedde var at startpistolen smalt, - helt uten forvarsel. Tenk så ufattelig stressende! En må stå helt alert og bare vente på skuddet. Isteden får en jo høre både ”klar” og ”ferdig” før skuddet går. Og dette reduserer stress, fordi en ikke behøver å være alert hele tiden. En kan vente med å gjøre seg kalr til å springe til en hører ”klar”.
Jeg kan for øvrig legge til at Carmen var helt tyst helgen gjennom.
På lørdagen var vi rett og slett i parken hele dagen, like ved bilene. Petra fikk ligge i bilen. Det var til dels oppholdsvær, men også litt lett regn. I grunn ikke det vi hadde bestilt etter ukevis med finvær.
Vi begynte med å måtte markere tennisballer i alle retninger. Hundene skulle sitt og bli og vi skulle selv hente ballene. Mens vi stod der ute, på avstand fra hundene ble det kasta dummyer ut i dammen. Vel framme ved ballene ble hundene kalt hjem og så sent ut på markeringene i dammen. Pyse-Carmen klarte å få tak i en dummy som lå like ved kanten, så hun slapp å bli våt på bena.
Videre ble det kasta et par tennisballer på vann, en til hver side, og så en dummy over. Hunden skulle altså svømme over, uten å bry seg om ballene på sidene. Vanskelig for en som elsker tennisballer og ikke er så veldig glad i vann.
Vi lagde deretter 6 områder med apporter, og så ble det for hver runde skutt med launcher ut på et jorde. Hunder sendt i alle retninger. Carmen var helt underlig på den launcher-dummyen. Bare snuste og var ulydig ute på jordet, så jeg måtte løpe ut et par ganger og sette henne ned. Heldigvis oppførte hun seg bedre resten av helgen.
Etter lunsj hadde vi et par runder til med mange ulike områder og sende til hver sine. Blant annet brukte vi dammen og også gjerde til å sende hunden over. Vanskelig å hoppe gjerde på skrå, men Carmen er jo veldig spretten, så hun klarte å forsere gjerdet uten så mye tilløp.
Carmen overraska meg faktisk i andre runde hvor hun gikk rett fram i retningen jeg pekte, selv om det innebar en skrå retning over vann (hvor hun lett kunne valgt landveien).
En flott kursdag slutt og tid for å ta fram ungdommene til en liten treningsøkt. Flere av oss har jo unge hunder i tillegg.
Petra fikk prøvd seg på noen markeringer over vann. Jeg stod ganske nært vannkanten og flytta meg litt unna. Kunne ikke gå så langt unna før det ble for vanskelig for henne. Flest bra avleveringer, én hvor hun tøysa litt.
På kvelden ble det som vanlig på OV felles koldtbord, hvor alle hadde tatt med litt mat hver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar