Krampemonsteret kom på besøk hjemme hos Petra mens jeg var på jobb i dag. Det er jo dette jeg så langt har vært forskåna for, men hele tiden har vært redd for. Men, i dag litt etter lunsj, mens jeg satt og leste noen dokumenter ved pulten min på jobb, var det en altfor velkjent lyd som fanga oppmerksomheten min. Den «hvesende» lyden Petra lager med munnen når hun trekker pusten under anfall, og bena som sparka. Da jeg løfta blikket til webkameraet så jeg den lille gule hunden, i biabedden sin – i krampe. Heldigvis lå hun mykt og godt der i senga si, og kunne ikke skade seg fysisk på noe vis.
Én ting er å føle seg hjelpeløs når en står like ved, sånn jeg hittil har gjort. Da kan jeg i hvert fall snakke med henne, stryke henne. Men, å sitte noen km unna, - DET var fælt, det!
Selvsagt reiste jeg hjem i full fart. Synet som møtte meg hjemme (etter 10 minutter i bilen) var en forvirra og våt hund. Hun var full av sikkel, og det var også gulvet på rommet hennes. Dessuten hadde hun både tissa og bæsja på seg – dvs på dyna i biabedden. Om det skjedde mens hun hadde anfall eller etterpå vet jeg ikke. Ifm med de fire anfallene jeg tidligere har observert har hun aldri hatt uhell inne, bare måttet ut etterpå.
6,5 uke siden forrige anfall – etter intervaller på 5 og 3,5 uke. Så, - klart jeg har gått og venta og tenkt at nå er det vel «på tide» snart med et anfall. Og hadde enda dette anfallet kommet ifm med foring, som det har pleid, så hadde jeg ikke blitt så satt ut. Det er jo DET jeg har trøsta meg med – at det skjer når jeg er hjemme, til stede og våken.
Også lurer jeg på om dette med anfall nesten er som et «indre trykk» som bare MÅ ut med jevne mellomrom. Så har jeg liksom stengt «stress-ved-foring» - kanalen. Har jeg da tvunget anfallet ut på et annet tidspunkt? Rare spekulasjoner, kanskje. Men, hva mer kan jeg få gjort enn å spekulere….
Kan jeg få velge, så vil jeg jo heller ha anfall ifm måltid enn når jeg ikke er hjemme – selvsagt.
Petra fikk være med meg tilbake til jobben, så lå hun under bordet og slappa av som om ingenting skulle ha skjedd. Men, for den tobente er det som har skjedd veldig dramatisk. Er fryktelig bekymra for framtida.
Jeg kan jo ikke ha det sånn, - at hun kan få anfall ”når som helst”, når jeg ikke er hjemme. En grusom tanke hvis hun etter et anfall skal måtte vente i timevis på at jeg skal komme hjem - i sin egen dritt og urin. Forvirra, redd, varm, tørst og tissatrengt. Jeg er jo ikke alltid på jobb på kontoret på Ås, bare 3 km unna.
En nyhetsoppdatering på FB førte, som tidligere, til mange innspill. Engasjerte FB-venner som bryr seg og kommer med råd. Jeg er kjempeglad for alle som involverer seg og prøver å trøste meg, føler med meg.
Noe som gikk igjen i flere av innleggene var at folk anbefaler at jeg prøver medisinering. Og mange viser til hunder de vet om som har fungert fint på medisin, uten noen bivirkninger. Én spesielt interessant tilbakemelding kom fra en FB-venn som er dyrepleier og jobber på en stor klinikk. Hun viste til at mange eksperter anbefaler å starte medisinering tidlig fordi det er større sannsynlighet for at man kan stabilisere pasienten på lav dose. Og motsatt, hvis man venter lenge med medisinering og pasienten fortsetter å ha regelmessige anfall, så kan det bli vanskeligere å stabilisere pasienten, og man må ofte gi høyere dose og får dermed flere bivirkninger.
Hm… Ja, jeg har jo grubla på dette fenomenet ”kindling” tidligere - altså at hjernen ”lærer seg” å ha anfall og fortsetter med det.
Hvorfor er jeg så skeptisk til medisinering når så mange viser til positive resultater? Jeg kan jo begynne med en liten oppramsing fra Felleskatalogen når det f eks gjelder det nye preparatet Pexion: Økt appetitt, hyperaktivitet, økt drikkelyst, økt urinering, sløvhet, sikling, kvalme, sjangling, apati, diaré, redusert syn og økt lydfølsomhet. Riktignok står det at det er milde og generelt forbigående bivirkninger. Og jeg VET jo at det står lange bivirkningslister omtrent på et hvert preparat.
Men, kanskje enda mer enn Felleskatalogen, tenker jeg på alle virkelighetsbeskrivelsene jeg har lest på FB-siden for epi-hunder. Alt eierne der beskriver om hunder som sjangler seg gjennom hverdagen, ikke ”er seg selv”, noen får til og med økt anfallshyppighet av medisin. Samtidig tror jeg at mange som er medlem på denne siden har hunder med enda mer alvorlig epilepsi enn Petra. Hunder som hadde et utgangspunkt med hyppigere og lengre anfall i utgangspunktet - før de begynte med medisinering. Så, det er ikke sikkert beskrivelsene der er representative for en hver hund med epilepsi.
I tillegg til bivirkningen, tror jeg at det som ”gnager” meg mest er perspektivet på å få en pasient i hus. Foreløpig er liksom Petra en syk hund bare ca en gang i måneden. Med medisinering blir hun på en måte syk hele tiden.
Det er liksom noe så fryktelig feil ved å sette en ung hund på livslang medisin med potensielle bivirkninger. En hverdag som skal preges av alltid å gi medisin på faste klokkeslett to ganger om dagen, hverdag og helg. På reise, hos hundevakt, på kurs, på trening, på konkurranse.
Også engster jeg meg over et scenario der Petra både er pasient, får bivirkninger, men ikke færre anfall….
Men, kan hende er dette veldig irrasjonelt og noe det fint går an å vende seg til. Kan hende svarer hun bra på medisin. Kan hende lar dette seg fikse lett med et par piller om dagen. Og jeg får færre bekymringer i hverdagen.
Epilepsi-medisin står selvsagt på dopinglista både i Norge og Sverige. Noe som betyr at kennelklubben må søkes om dispensasjon til å være med på konkurranser. Men, dette går visstnok greit å få, i følge folk som har prøvd.
Ellers har jeg tenkt mye på dette med egen psyke de siste dagene. En skal jammen være forsiktig med å sette seg til doms over hva eiere av epi-hunder velger å gjøre. For mange er stresset med denne sykdommen uutholdelig. Bekymringene for hunden er ikke til å bære. Så, av hensyn til selv å ha et greit liv, lar en hunden slippe.
Jeg ser helt klart at Petras sykdom preger meg sterkt. Periodevis tenker jeg nærmest ikke på noe annet. Nå er jeg jo fra før en bekymra type, og dette minsker ikke akkurat bekymringene. Dette gir meg mye angst og uro.
Hverdagen min er prega av at jeg må reise fra hundene mine på jobb, og de må være uten annet tilsyn enn via webkamera 8 timer om dagen. Så har jeg jo en hund til å ta hensyn til, Carmen skal også ha et fint liv….
Skepsis til medisinering til tross, dette siste anfallet har helt klart fått meg til å tenke gjennom behandlingsalternativene på nytt. Én ting er sikkert, jeg gir ikke opp Petra uten å ha prøvd!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar