Tid for det tredje kulltreffet. Jeg dro av gårde i 10-tida fra Ås for å kjøre de 45 milene. Denne gangen skulle jeg bo hos oppdretterne Anita og Jørn.
Carmens møte med flokken
Veldig spennende å se hvordan Carmen ville møte flokken deres på 7 svarte labradoren, en Dachs og en katt. Carmen nærmest smøg seg inn døra og gjorde seg veldig liten og ufarlig hos flokken, var med andre ord veldig høflig.
Det viste seg at i tillegg til husets egne 8 hunder hadde de en gul labrador hann, Gross, på ett år på ”forbedringsanstalt” noen uker.
Carmen og Gross fant hverandre umiddelbart. Siden de fleste av tispene i husholdningen hadde gitt Gross en ganske brysk velkomst, ble han jo helt overlykkelig over Carmen som var svært imøtekommende.
Ellers gikk det ganske så rundt for meg i begynnelsen av oppholdet hvem som var hvem av de svarte hundene - og hvem var min egen hund, egentlig…
Kulltreffet
På lørdagen var det altså treff og denne gangen kom samtlige 9 søsken med eiere. I tillegg kom også pappa Nicke med eieren sin. Vi begynte med en fotograferingsstund med mor, far og de 9 ungene. Kult!
Så gikk turen ut i den fine skogen hvor vi delte oss inn i tre grupper. Én gruppe trente fot, én apportering og én kontakt.
Jeg har jo ikke brukt så mye godbit til trening av fot, men tenker at jeg kanskje skal begynne å gjøre det litt, for å få til at hun er enda mer motivert for å være tett inntil. Ellers var tipset fra instruktøren å trene små forflytninger innendørs. Det blir jo i grunn det samme som typisk lydighetsfot, - det med å institusjonalisere hvor fot ”er”. Ogås nevnte jo instruktøren det med å bli nøye på hvilken fot vi starta med. Starte med venstre fot betyr gå fot. Starte med høyre fot betyr bli sittende. Der må jeg skjerpe meg og starte å tenke struktur.
Apporteringen var jo det mest spennende. Anita hadde lagt opp til et par ganske lange linjetag i skogen. Det gikk kjempefint å gå fot med henne og legge ut og gå tilbake. Og hun huska bemerkelsesverdig godt hvor den var på første linjetaget. MEN, hun knalla så det sang. Og hun knalla også på det neste linjetaget. Jeg må trene en del med armsignal og ”bra” uten å sende henne. Tror jeg skal være forsiktig med for sterk korrigering på at hun knaller, med hennes myke gemytt.
På andre linjetaget måtte hun tisse på vei tilbake, og da var minnet om apporten borte. Så da hun ble sendt hun løp hun til tisseflekken. Vi starta på nytt og da gikk det bedre. Dessuten brukte jeg kobbelet løst rundt halsen hennes og vi unngikk knalling.
Hjemkomsten er jo en egen historie - hun har så stor fart og har lett for å løpe forbi. Ikke det at hun ikke vil komme til meg, hun snur jo med én gang, setter seg pent og avleverer rolig. Jeg prøvde å gjøre som Anita sa, og rygge og kalle på henne. MEN, jeg hadde helt feil kroppsholdning - luta meg forover. Må tenke på å stå opprett.
På kontakttreningen fikk jeg litt veiledning på det med å holde venstre hånd opp som et bli sittende signal - unngå at hun spretter opp når hun har fått godbiten. Vi trente også innkalling på kort avstand. Og der kan jeg prøve å roe henne ned på vei inn, bruke håndsignal - få ned tempoet. Dessuten tenke å få henne inn på fot etter at hun har kommet. Jeg tenker jo framover på innkomst etter apportering. Først sitte pent foran meg (og avlevere) - så komme på fot.
Etter treningen gikk vi inn og spiste deilig suppe og prata hund. Det er jo SÅ mange koselige valpekjøpere. Og instruktørene er også kjempehyggelige (de samme kommer til å ha oss på kurset som går februar-juni).
Faktisk fikk jeg også invitasjon til å kunne bo hos Anne-Marie på det første treffet i mars. Det satte jeg veldig pris på - tusen takk, Anne-Marie!
Carmen sammenlignet med de andre hundene hos Thorsvi
Selv om jeg ikke helt kjente igjen Carmen midt i flokken i begynnelsen, så gjorde jeg det faktisk etter hvert. Ikke så mye på utseende som på atferd. Hun er en liten elektrisk dame, veldig annerledes i gemyttet enn søster Mackan. Carmen er veldig energisk. Antagelig mer lik faren enn moren sin. Guinness er jo fredeligheten selv.
På lørdag kveld var for øvrig Carmen dyktig sliten. For første gang i sitt liv snorksov hun i fanget mitt, helt uten å være elektrisk. Hun sov så tungt at da jeg til slutt (etter å ha fått krampe i låra) la henne ned på gulvet, så bare sov hun videre.
Fikk også testa ut å ha henne oppi kjøkkenbenken sammen med meg. Og da satt hun veldig avbalansert ved siden av meg uten å være elektrisk. Jeg har en tanke om at hun er såpass myk og førervar at det blir litt ”mye” for henne å være så nær sjefen som hun jo blir i fanget. Dermed har jeg en litt annen tilnærming enn det som kanskje er vanlig. Jeg har en intensjon om å lære henne å gå i sofaen. Siden jeg ikke har noen sofa, må jeg kjøpe det først. Så skal hun kunne være i sofaen sammen med meg - på en ”sivilisert” måte, er planen.
Turer i skogen
I løpet av oppholdet fikk jeg noen turer i skogen sammen med Anita og 4 av hundene hennes. Carmen var jo i himmelen - kunne løpe løs og herje sammen med de andre. For øvrig gikk vi jo noen meter innover med hundene pent ved bena våre først, før de fikk løpe. Interessant. Da gikk Carmen og jeg sist. Og det er klart, fristelsen var enorm for henne - til å stikke fram til de andre. Men, hun holdt seg pent ved bena mine da jeg forlangte det. Artig, siden en slik situasjon var helt ny for henne. Likevel klarte hun det, og det sier noe om hvor stor respekt hun faktisk har for meg. BRA!
Carmens møte med flokken
Veldig spennende å se hvordan Carmen ville møte flokken deres på 7 svarte labradoren, en Dachs og en katt. Carmen nærmest smøg seg inn døra og gjorde seg veldig liten og ufarlig hos flokken, var med andre ord veldig høflig.
Det viste seg at i tillegg til husets egne 8 hunder hadde de en gul labrador hann, Gross, på ett år på ”forbedringsanstalt” noen uker.
Carmen og Gross fant hverandre umiddelbart. Siden de fleste av tispene i husholdningen hadde gitt Gross en ganske brysk velkomst, ble han jo helt overlykkelig over Carmen som var svært imøtekommende.
Ellers gikk det ganske så rundt for meg i begynnelsen av oppholdet hvem som var hvem av de svarte hundene - og hvem var min egen hund, egentlig…
Kulltreffet
På lørdagen var det altså treff og denne gangen kom samtlige 9 søsken med eiere. I tillegg kom også pappa Nicke med eieren sin. Vi begynte med en fotograferingsstund med mor, far og de 9 ungene. Kult!
Så gikk turen ut i den fine skogen hvor vi delte oss inn i tre grupper. Én gruppe trente fot, én apportering og én kontakt.
Jeg har jo ikke brukt så mye godbit til trening av fot, men tenker at jeg kanskje skal begynne å gjøre det litt, for å få til at hun er enda mer motivert for å være tett inntil. Ellers var tipset fra instruktøren å trene små forflytninger innendørs. Det blir jo i grunn det samme som typisk lydighetsfot, - det med å institusjonalisere hvor fot ”er”. Ogås nevnte jo instruktøren det med å bli nøye på hvilken fot vi starta med. Starte med venstre fot betyr gå fot. Starte med høyre fot betyr bli sittende. Der må jeg skjerpe meg og starte å tenke struktur.
Apporteringen var jo det mest spennende. Anita hadde lagt opp til et par ganske lange linjetag i skogen. Det gikk kjempefint å gå fot med henne og legge ut og gå tilbake. Og hun huska bemerkelsesverdig godt hvor den var på første linjetaget. MEN, hun knalla så det sang. Og hun knalla også på det neste linjetaget. Jeg må trene en del med armsignal og ”bra” uten å sende henne. Tror jeg skal være forsiktig med for sterk korrigering på at hun knaller, med hennes myke gemytt.
På andre linjetaget måtte hun tisse på vei tilbake, og da var minnet om apporten borte. Så da hun ble sendt hun løp hun til tisseflekken. Vi starta på nytt og da gikk det bedre. Dessuten brukte jeg kobbelet løst rundt halsen hennes og vi unngikk knalling.
Hjemkomsten er jo en egen historie - hun har så stor fart og har lett for å løpe forbi. Ikke det at hun ikke vil komme til meg, hun snur jo med én gang, setter seg pent og avleverer rolig. Jeg prøvde å gjøre som Anita sa, og rygge og kalle på henne. MEN, jeg hadde helt feil kroppsholdning - luta meg forover. Må tenke på å stå opprett.
På kontakttreningen fikk jeg litt veiledning på det med å holde venstre hånd opp som et bli sittende signal - unngå at hun spretter opp når hun har fått godbiten. Vi trente også innkalling på kort avstand. Og der kan jeg prøve å roe henne ned på vei inn, bruke håndsignal - få ned tempoet. Dessuten tenke å få henne inn på fot etter at hun har kommet. Jeg tenker jo framover på innkomst etter apportering. Først sitte pent foran meg (og avlevere) - så komme på fot.
Etter treningen gikk vi inn og spiste deilig suppe og prata hund. Det er jo SÅ mange koselige valpekjøpere. Og instruktørene er også kjempehyggelige (de samme kommer til å ha oss på kurset som går februar-juni).
Faktisk fikk jeg også invitasjon til å kunne bo hos Anne-Marie på det første treffet i mars. Det satte jeg veldig pris på - tusen takk, Anne-Marie!
Carmen sammenlignet med de andre hundene hos Thorsvi
Selv om jeg ikke helt kjente igjen Carmen midt i flokken i begynnelsen, så gjorde jeg det faktisk etter hvert. Ikke så mye på utseende som på atferd. Hun er en liten elektrisk dame, veldig annerledes i gemyttet enn søster Mackan. Carmen er veldig energisk. Antagelig mer lik faren enn moren sin. Guinness er jo fredeligheten selv.
På lørdag kveld var for øvrig Carmen dyktig sliten. For første gang i sitt liv snorksov hun i fanget mitt, helt uten å være elektrisk. Hun sov så tungt at da jeg til slutt (etter å ha fått krampe i låra) la henne ned på gulvet, så bare sov hun videre.
Fikk også testa ut å ha henne oppi kjøkkenbenken sammen med meg. Og da satt hun veldig avbalansert ved siden av meg uten å være elektrisk. Jeg har en tanke om at hun er såpass myk og førervar at det blir litt ”mye” for henne å være så nær sjefen som hun jo blir i fanget. Dermed har jeg en litt annen tilnærming enn det som kanskje er vanlig. Jeg har en intensjon om å lære henne å gå i sofaen. Siden jeg ikke har noen sofa, må jeg kjøpe det først. Så skal hun kunne være i sofaen sammen med meg - på en ”sivilisert” måte, er planen.
Turer i skogen
I løpet av oppholdet fikk jeg noen turer i skogen sammen med Anita og 4 av hundene hennes. Carmen var jo i himmelen - kunne løpe løs og herje sammen med de andre. For øvrig gikk vi jo noen meter innover med hundene pent ved bena våre først, før de fikk løpe. Interessant. Da gikk Carmen og jeg sist. Og det er klart, fristelsen var enorm for henne - til å stikke fram til de andre. Men, hun holdt seg pent ved bena mine da jeg forlangte det. Artig, siden en slik situasjon var helt ny for henne. Likevel klarte hun det, og det sier noe om hvor stor respekt hun faktisk har for meg. BRA!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar