16.09 2 år med epilepsi

For 2 år siden, 16/9-2014, fikk Petra sitt første epilepsi-anfall.

Hvis jeg kunne tatt en reise tilbake i tiden til den nedbrutte og engstelige eieren den gangen, skulle jeg fortalt henne at det kom til å gå bra. At det var like greit å sette i gang med å medisinere kjapt, og ikke gå gjennom månedsvis med anfall. Jeg skulle fortalt at Petra kom til å reagere bra på medisin, og faktisk være («normal»)anfallsfri i 16 måneder i strekk. Det siste normale anfallet hadde hun 15 mai 2015.

Folk spør fortsatt hvordan det går med Petra. Og jeg synes fortsatt det er veldig hyggelig at folk spør. Det de mener er om hun er anfallsfri. Og det er hun. Men, hun er ikke frisk. Hun har en meget alvorlig diagnose, det er bare at hun er (så godt som) symptomfri. Og hun er symptomfri fordi jeg gir henne medisin. Hver dag. Morgen og kveld.

Etter hvert har jeg blitt litt mer avslappa til tidspunktet for medisin. Det har blitt litt mer ca-klokkeslett, om det avviker en halvtime fram eller tilbake tar jeg ikke så nøye. Har erfart at det går bra. Også har jeg begynt med dosett. Så slipper jeg å lure på om jeg nettopp gav henne tablett eller ikke. Jeg har etter hvert gitt henne over 900 tabletter til sammen, så mitt minne om den enkelte dag og enkelte tablett kan ha en tendens til å blandes med alle andre medisineringer.

Petra er altså symptomfri fordi jeg passer på henne. Fordi jeg tar på alvor at jeg har en kronisk syk pasient i hus. Det er jo fint med dosett, men veldig ofte skal jeg ut på noe på kvelden. Og da må tabletten bli med. Skrekken er å glemme å ta med tablett og så være langt unna når det er tid for medisin. Derfor har jeg alltid en reserve-tablett i lommeboka. Og den har jeg faktisk fått bruk for et par ganger.

Har hun bivirkninger? Hun er hysterisk sulten, spesielt hvis det går litt tid over 12-timers intervall mellom måltidene. Det skjer typisk på kvelden, når vi er ute på noe og kommer sent hjem. Det er jo ikke så egna å fore hundene direkte FØR en skal på tur og trening eller underveis. Men, av og til har jeg med litt tørrfor som hun får før vi kjører hjem.

Det gjelder å bevare roen når Petra er skrubbsulten. Da er hun så stressa at det ser ut som hun holder på å gå i oppløsning. Peser, hopper, skjelver, bykser fram i kobbelet og fremstår som helt hysterisk av sult, på den lille veien fra parkeringsplassen og inn i huset. Dette er også den eneste settingen hvor hun kan pipe. Hun som har så høy terskel for lyd er altså åpenbart veldig stressa av å vente på mat.

Kanskje kan en tenke at hallo, hun er jo labrador, klart hun er sulten! Men, jeg vet jo hvordan hun var før vi begynte med tabletter – og det var annerledes.

Bortsett fra det observerer jeg ingen bivirkninger.

 

Ettermiddagen tilbragte vi på jordet med en annen ekvipasje. Dagens apporteringsoppgaver var litt spesielle dummyer før en runde med vilt etter solnedgang.