Hurra, et halvt år i dag. Seks måneder siden Petra sist hadde anfall. Gleder meg stort over det. Samtdig var dagens trening med Petra alt annet enn vellykket. Jeg
har jo vært så fornøyd store deler av høsten, over at det ser ut til at hun har landa. Ikke så mye pøbel som tidligere. At det, til forskjell fra tidligere, går an å korrigere henne.
Men, ikke i dag. Det ble i grunn surr med det meste, og jeg mista roen totalt. Som det har vært tidligere, reagerte hun veldig negativt på at jeg ble sint og hun
ville ikke komme tilbake. Bare løp rundt på jordet og spiste rådyrbæsj. En slags overslagreaksjon, fordi hun blir frustrert på noe vis.
Dessuten har hun vært fryktelig hektisk ved foten i det siste. Helt på bristepunktet, liksom. Dessuten har hun gått ned i vekt på tross av samme mengde for og
trim som tidligere. Så, jeg har lurt på om hun har vært ekstra sulten og derfot litt ekstra interessert i å spise dritt.
Så. da er det ikke annet å gjøre enn å jobbe med å få tilbake en god relasjon. Og kanskje begynne å gi henne mer mat....
Jeg tror ikke at jeg er håpløs som hundetrener, men ser at jeg må være ekstra god for å løse disse frustrasjonene Petra får hvis jeg blir irritert. Det kan
jeg rett og slett ikke bli.
Hun får være min lærermester og jeg får ta med meg mine muligheter for å lære mer om å føre hund. For gi opp, det gjør jeg jo ikke.
Hun har en stor plass i hjertet mitt uansett hvor vrang hun kan være. En helt spesiell hund med en utrolig stor personlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar