Jeg har grubla veldig mye de siste dagene, på dette med å sette Petra på epilepsi-medisin. Skal? Skal ikke? Dessuten har jeg lurt på hva jeg skal fortelle ”dere der ute”. Men, jeg har funnet ut at jeg skal fortelle dere hva jeg tenker…
For mange kan det kanskje virke uforståelig hvorfor jeg har nølt sånn med om jeg skal sette Petra på medisin. Men, vi er jo forskjellige, vi mennesker, har forskjellig bagasje med oss i livet. For noen av oss har strikken vært strukket så langt at et kjent helvete er lettere å leve med enn et ukjent helvete. En kan lære seg å leve med uholdbare tilstander enten det er i arbeidslivet, i familien, i nabolaget eller i organisasjonssammenheng. Tilstander en ikke burde utholde. Tilstander en burde endre på. Men, endring til det ukjente kan være veldig vanskelig hvis en er sliten.
Altså er det enklere for meg å takle de etter hvert ”kjente” anfallene enn tanken på en hverdag med ukjente bivirkninger. En stor overvinnelse av egen psyke - å gå inn i det ukjente med Petra.
De siste par ukene har jeg vært veldig sliten og engstelig. Ja, symptomene kom faktisk før Petra hadde dette siste anfallet. Jeg har nok, helt ubevisst gått og ”venta på” et nytt anfall. Det var liksom ”på tide”. Sånn fungerer angst-symptomer for meg - kroppen kan si fra med brystsmerter og pusteproblemer før jeg mentalt har skjønt hva som er galt.
Og det som er galt er altså at jeg engster meg så veldig for Petra. Og dette har selvsagt ikke blitt noe mindre av at hun hadde anfall alene hjemme.
Både at anfallsmønsteret har endra seg OG tanken på alt som kan skje med medisinering er altså angst-skapende. Dessuten er det skummelt at det å gi medisiner jo er siste utvei. Så langt har jeg liksom hatt det til gode. Tenk hvis medisiner ikke funker? Da har jeg ikke flere utveier igjen…
Heldigvis klarer likevel rasjonale å vinne gjennom alle følelsene. Så, jeg har altså landa på at Petra skal settes på medisin. Men, jeg har tenkt at dette vil jeg gjøre så grundig som mulig. Derfor fikk jeg henvisning fra den klinikken jeg pleier å gå på til veterinærhøyskolen og en nevrolog der.
Jeg har ingen planer om at det skal gjøres noen flere undersøkelser av Petra i form av å scanne hodet hennes eller noe sånt. Kan heller ikke skjønne at det skal ha så mye for seg med noen omfattende blodprøver.
Det eneste jeg ønsker er så god faglig veiledning som mulig på det å komme i gang med medisinering. Doser. Bivirkninger. Valg av preparat.
Så må Petra altså bli stabil og fungerende før jeg kan søke om dispensasjon fra dopingregelverket til å få konkurrere. Og søknaden skal behandles. Ja, en skal ikke være spesielt god i matte for å regne ut at noen B-prøve før sommeren blir det ikke snakk om for Petras del.
Også har jeg etter de siste par ukers angst kommet til den erkjennelse at dette ikke bare handler om hva som er forsvarlig å la Petra leve med. Dette handler i høy grad også om hva det er forsvarlig at JEG skal leve med. Jeg må også ta mine symptomer på alvor, ikke bare Petras.
Jeg mobiliserer for i hvert fall å klare å holde ut noen uker med bivirkninger, selv om jeg frykter at jeg ikke vil takle å se henne sjangle rundt. Forhåpentligvis vil det være snakk om en kort overgangsperiode. Mobiliserer for å klare å se at hun endrer personlighet og blir sløv, ikke er seg selv.
Så lurer jeg veldig på hva jeg skal gjøre hvis hun begynner å drikke mye og dermed må tisse i løpet av den lange arbeidsdagen. Kanskje må jeg snike henne med på kontoret eller i bilen en periode. Kanskje må jeg jobbe litt hjemmefra. Kanskje må jeg skaffe hundevakt.
Jeg har mange gode venner og hundekompiser som bryr seg - og det setter jeg virkelig stor pris på. Jeg har til og med fått tilbud om å ta vare på Petra en stund for meg, hvis jeg blir for engstelig av å observere bivirkningene.
Selv om det er mye å bekymre seg over, prøver jeg å holde bekymringene på avstand de tre ukene fram til avtalen med nevrologen. Fram til vi starter medisinering. Prøver ikke å krisemaksimere. Men, det er lettere sagt enn gjort……
I dag fikk jeg lånehund i hus for et par dager. Med sting i foten. Pga skaden ble det ikke noe av sykkeltur med flokken. Men, lånehunden fikk være med som observatør på trening i skogen. Carmen var ikke fullt så heldig - hun fikk vente i bilen.
Vi begynte med jaktlydighet. Fot, fot og mer fot rundt i lyngen. Litt kast og sitt og bli.
Videre - markeringstrening på myra, både enkel og dobbel. Veldig fornøyd med Petras avleveringer.
Så la vi ut et feltsøk. Petra fikk lov å lete etter at makkerhunden hadde funnet de første. Litt vanskelig når det var få igjen, så da ble jeg med henne ut i feltet og motiverte henne til å lete.
Hun kom fint hjem gang på gang, og da får det ikke hjelpe at hun trengte litt assistanse for å finne den siste.
Tilbake i heimen var det hyggelig å observere så fint de tre hundene hadde det sammen - mine egne to og lånehunden.
I dag var vi nede på et beiteområde etter å ha prata litt etter frokosten. Instruktørens hovedkonklusjon var at vi alle har forbedringspotensial på at hunden går rett frem den veien vi peker.
Vi testa rett og slett ut dette i det små, ved å sette dummyer i vifteformasjon noen få meter foran hunden og bestemme akkurat hvilken den skulle ta. Både for Carmen og for en av de andre vekere hundene ble dette litt vanskelig, siden de ble usikre av øvelsen. Det virka nok litt rart på dem med dummyer som stod SÅ nærme.
For Carmen var det for øvrig enda mer skremmende når annenhver var en tennisball som hun IKKE skulle ta, og annenhver var dummy som hun skulle ta. Hun frøs liksom fast og ville ingenting, og begynte til slutt å hoppe himmelhøyt opp og ned. Usikker, altså.
Så skulle hundene hente dummyer som ble kasta langt ut, ikke de nærme ballene, Fortsatt skummelt for Carmen. Hun er jo så glad i tennisballer…
Vi hadde også en runde med områder - gjaldt å huske mange steder.
Vi fikk prøvd oss på noen artige markeringsoppgaver hvor det ble kasta flere omtrent på en gang - både en ball og en dummy til ett område, og så enda en apport til et annet område. Selvsagt fikk vi beskjed om akkurat hvilken vi skulle hente.
På slutten fikk vi prøve oss på et ”stress-moment” hvor hundene ble stilt opp i en vinkel eller en L. 3 langs den ene siden og 3 langs den andre. Så skulle den ene linja sitt og bli mens den andre linje fikk apportere. Etter hvert ble hundene som satt kalt inn én og én - på tvers av de som apporterte. Og sånn holdt vi på en stund, med ulike kombinasjoner av hvem som skulle bli og hvem som skulle hente.
Litt kaostilstander, altså. Og det stressa oss som førere litt, selv om det var korte avstander. Poenget var å lære seg å konsentrere seg kun om sin hund og hva den skulle gjøre. Og stenge alle de andre ute.
I 15-tida var i grunn hundene helt ”slutt”, så da tok vi lunsj. Tusen takk for et fantastisk kurs til både instruktør og andre kursdeltagere, og ikke minst grunneier på vakre Odals Verk!
Etter at de andre hadde reist hjem tok jeg meg en tur ut med Petra. Fot og litt apportering over noen trestammer.
Nok en fin helg med masse hundetrening.
Vi møttes en fin gjeng med 7 elitehunder på Odals Verk i helgen, - med Gjøtterud som instruktør. 2 Golden, 2 Flat og 3 Labradoren.
Begynte med å snakke om at det er viktig å gjøre det så lett for hundene våre som mulig. For å få til det må vi være tydelige, blant annet gi beskjed i forkant av at vi gjør forflytninger. Tenke vind.
Vi prata litt om dette med linjer. Hva oppfatter hunden når vi skal sende den på en dirigering og peker framover. At den skal løpe i den retningen til vi sier noe annet? Eller sikter den på et punkt der framme og løper dit? Antagelig det siste. Og hvis så, - ja, da gjelder det å være tydelig, slik at hunden sikter dit vi vil.
Vi kan formidle med høy/lav hånd og også høy/lav stemme at hunden skal løpe langt eller kort. Så gjelder det å bruke kroppen vår, benet, armen, til å lage en tydelig og lang pil i riktig retning. For å få til det må vi være foran hunden. Det gjelder altså at hunden blir stående/sittende på stedet selv om vi gjør en framoverbevegelse. Da blir det mye lettere for den å følge den retningen vi peker. Sammenligna med om den sniker seg fram noen skritt og dermed bare får noen cm av vår hånd å sikte etter. Pga Carmens sniking, fikk jeg det råd å i en periode forlange at hun satt. Det funka veldig bra, fant jeg ut i helgen. Hun gikk mye riktigere ift retning på den måten.
Selvsagt ble det også snakk om ritualet vi bruker når vi sender hund. Gjøtterud fortalte litt om bakgrunnen for at han hadde funnet fram til ritualet. Etter en utenlandsk prøve han hadde vært med på hvor han og hunden hans ble stående 3 kvarter på linja og vente på tur. Og det i hardt trøkk, altså med mye stress for hunden. Å stå rett opp og ned uten å bevege seg er jo helt umulig for de fleste av oss. Etter hvert gjør det vondt i ryggen, i føttene. En MÅ rett og slett bevege litt på seg, for å løse opp.
Da er det kjempeviktig at vårt rituale for å fortelle hunden at nå er det din tur IKKE starter med en kroppsbevegelse vi gjør, men derimot med en vokal kommando. Nettopp fordi at den vokale kommandoen kan vi styre. Kroppsspråket vårt i en sånn ventesituasjon kan vi ikke styre. Velge et ord, altså, som forteller hunden, at NÅ, nå er det din tur. Den første igangsetteren i et ”klar-ferdig-gå”. Hva skal være vårt ”klar”?
For min del har jeg valgt ”men” til Carmen og ”ta” til Petra, så har de hvert sitt.
”Ferdig” er når vi stiller oss opp og peker. For min del synes jeg nettopp denne fasen er litt vanskelig å applisere på en direkte markering. Men, jeg fikk til svar, det jeg har fått før, at skal dette fungere som en stress-demper, må en bruke det hele tiden, både på dirigeringer og markeringer. Det en kan gjøre som skille, er tiden det tar. Mye kortere tid på en direkte markering enn på en skjult dirigering.
Jeg tenker på en sammenligning det har vært snakk om før. 100-meter-løperen på startplass. Tenk hvis det eneste som skjedde var at startpistolen smalt, - helt uten forvarsel. Tenk så ufattelig stressende! En må stå helt alert og bare vente på skuddet. Isteden får en jo høre både ”klar” og ”ferdig” før skuddet går. Og dette reduserer stress, fordi en ikke behøver å være alert hele tiden. En kan vente med å gjøre seg kalr til å springe til en hører ”klar”.
Jeg kan for øvrig legge til at Carmen var helt tyst helgen gjennom.
På lørdagen var vi rett og slett i parken hele dagen, like ved bilene. Petra fikk ligge i bilen. Det var til dels oppholdsvær, men også litt lett regn. I grunn ikke det vi hadde bestilt etter ukevis med finvær.
Vi begynte med å måtte markere tennisballer i alle retninger. Hundene skulle sitt og bli og vi skulle selv hente ballene. Mens vi stod der ute, på avstand fra hundene ble det kasta dummyer ut i dammen. Vel framme ved ballene ble hundene kalt hjem og så sent ut på markeringene i dammen. Pyse-Carmen klarte å få tak i en dummy som lå like ved kanten, så hun slapp å bli våt på bena.
Videre ble det kasta et par tennisballer på vann, en til hver side, og så en dummy over. Hunden skulle altså svømme over, uten å bry seg om ballene på sidene. Vanskelig for en som elsker tennisballer og ikke er så veldig glad i vann.
Vi lagde deretter 6 områder med apporter, og så ble det for hver runde skutt med launcher ut på et jorde. Hunder sendt i alle retninger. Carmen var helt underlig på den launcher-dummyen. Bare snuste og var ulydig ute på jordet, så jeg måtte løpe ut et par ganger og sette henne ned. Heldigvis oppførte hun seg bedre resten av helgen.
Etter lunsj hadde vi et par runder til med mange ulike områder og sende til hver sine. Blant annet brukte vi dammen og også gjerde til å sende hunden over. Vanskelig å hoppe gjerde på skrå, men Carmen er jo veldig spretten, så hun klarte å forsere gjerdet uten så mye tilløp.
Carmen overraska meg faktisk i andre runde hvor hun gikk rett fram i retningen jeg pekte, selv om det innebar en skrå retning over vann (hvor hun lett kunne valgt landveien).
En flott kursdag slutt og tid for å ta fram ungdommene til en liten treningsøkt. Flere av oss har jo unge hunder i tillegg.
Petra fikk prøvd seg på noen markeringer over vann. Jeg stod ganske nært vannkanten og flytta meg litt unna. Kunne ikke gå så langt unna før det ble for vanskelig for henne. Flest bra avleveringer, én hvor hun tøysa litt.
På kvelden ble det som vanlig på OV felles koldtbord, hvor alle hadde tatt med litt mat hver.
Krampemonsteret kom på besøk hjemme hos Petra mens jeg var på jobb i dag. Det er jo dette jeg så langt har vært forskåna for, men hele tiden har vært redd for. Men, i dag litt etter lunsj, mens jeg satt og leste noen dokumenter ved pulten min på jobb, var det en altfor velkjent lyd som fanga oppmerksomheten min. Den «hvesende» lyden Petra lager med munnen når hun trekker pusten under anfall, og bena som sparka. Da jeg løfta blikket til webkameraet så jeg den lille gule hunden, i biabedden sin – i krampe. Heldigvis lå hun mykt og godt der i senga si, og kunne ikke skade seg fysisk på noe vis.
Én ting er å føle seg hjelpeløs når en står like ved, sånn jeg hittil har gjort. Da kan jeg i hvert fall snakke med henne, stryke henne. Men, å sitte noen km unna, - DET var fælt, det!
Selvsagt reiste jeg hjem i full fart. Synet som møtte meg hjemme (etter 10 minutter i bilen) var en forvirra og våt hund. Hun var full av sikkel, og det var også gulvet på rommet hennes. Dessuten hadde hun både tissa og bæsja på seg – dvs på dyna i biabedden. Om det skjedde mens hun hadde anfall eller etterpå vet jeg ikke. Ifm med de fire anfallene jeg tidligere har observert har hun aldri hatt uhell inne, bare måttet ut etterpå.
6,5 uke siden forrige anfall – etter intervaller på 5 og 3,5 uke. Så, - klart jeg har gått og venta og tenkt at nå er det vel «på tide» snart med et anfall. Og hadde enda dette anfallet kommet ifm med foring, som det har pleid, så hadde jeg ikke blitt så satt ut. Det er jo DET jeg har trøsta meg med – at det skjer når jeg er hjemme, til stede og våken.
Også lurer jeg på om dette med anfall nesten er som et «indre trykk» som bare MÅ ut med jevne mellomrom. Så har jeg liksom stengt «stress-ved-foring» - kanalen. Har jeg da tvunget anfallet ut på et annet tidspunkt? Rare spekulasjoner, kanskje. Men, hva mer kan jeg få gjort enn å spekulere….
Kan jeg få velge, så vil jeg jo heller ha anfall ifm måltid enn når jeg ikke er hjemme – selvsagt.
Petra fikk være med meg tilbake til jobben, så lå hun under bordet og slappa av som om ingenting skulle ha skjedd. Men, for den tobente er det som har skjedd veldig dramatisk. Er fryktelig bekymra for framtida.
Jeg kan jo ikke ha det sånn, - at hun kan få anfall ”når som helst”, når jeg ikke er hjemme. En grusom tanke hvis hun etter et anfall skal måtte vente i timevis på at jeg skal komme hjem - i sin egen dritt og urin. Forvirra, redd, varm, tørst og tissatrengt. Jeg er jo ikke alltid på jobb på kontoret på Ås, bare 3 km unna.
En nyhetsoppdatering på FB førte, som tidligere, til mange innspill. Engasjerte FB-venner som bryr seg og kommer med råd. Jeg er kjempeglad for alle som involverer seg og prøver å trøste meg, føler med meg.
Noe som gikk igjen i flere av innleggene var at folk anbefaler at jeg prøver medisinering. Og mange viser til hunder de vet om som har fungert fint på medisin, uten noen bivirkninger. Én spesielt interessant tilbakemelding kom fra en FB-venn som er dyrepleier og jobber på en stor klinikk. Hun viste til at mange eksperter anbefaler å starte medisinering tidlig fordi det er større sannsynlighet for at man kan stabilisere pasienten på lav dose. Og motsatt, hvis man venter lenge med medisinering og pasienten fortsetter å ha regelmessige anfall, så kan det bli vanskeligere å stabilisere pasienten, og man må ofte gi høyere dose og får dermed flere bivirkninger.
Hm… Ja, jeg har jo grubla på dette fenomenet ”kindling” tidligere - altså at hjernen ”lærer seg” å ha anfall og fortsetter med det.
Hvorfor er jeg så skeptisk til medisinering når så mange viser til positive resultater? Jeg kan jo begynne med en liten oppramsing fra Felleskatalogen når det f eks gjelder det nye preparatet Pexion: Økt appetitt, hyperaktivitet, økt drikkelyst, økt urinering, sløvhet, sikling, kvalme, sjangling, apati, diaré, redusert syn og økt lydfølsomhet. Riktignok står det at det er milde og generelt forbigående bivirkninger. Og jeg VET jo at det står lange bivirkningslister omtrent på et hvert preparat.
Men, kanskje enda mer enn Felleskatalogen, tenker jeg på alle virkelighetsbeskrivelsene jeg har lest på FB-siden for epi-hunder. Alt eierne der beskriver om hunder som sjangler seg gjennom hverdagen, ikke ”er seg selv”, noen får til og med økt anfallshyppighet av medisin. Samtidig tror jeg at mange som er medlem på denne siden har hunder med enda mer alvorlig epilepsi enn Petra. Hunder som hadde et utgangspunkt med hyppigere og lengre anfall i utgangspunktet - før de begynte med medisinering. Så, det er ikke sikkert beskrivelsene der er representative for en hver hund med epilepsi.
I tillegg til bivirkningen, tror jeg at det som ”gnager” meg mest er perspektivet på å få en pasient i hus. Foreløpig er liksom Petra en syk hund bare ca en gang i måneden. Med medisinering blir hun på en måte syk hele tiden.
Det er liksom noe så fryktelig feil ved å sette en ung hund på livslang medisin med potensielle bivirkninger. En hverdag som skal preges av alltid å gi medisin på faste klokkeslett to ganger om dagen, hverdag og helg. På reise, hos hundevakt, på kurs, på trening, på konkurranse.
Også engster jeg meg over et scenario der Petra både er pasient, får bivirkninger, men ikke færre anfall….
Men, kan hende er dette veldig irrasjonelt og noe det fint går an å vende seg til. Kan hende svarer hun bra på medisin. Kan hende lar dette seg fikse lett med et par piller om dagen. Og jeg får færre bekymringer i hverdagen.
Epilepsi-medisin står selvsagt på dopinglista både i Norge og Sverige. Noe som betyr at kennelklubben må søkes om dispensasjon til å være med på konkurranser. Men, dette går visstnok greit å få, i følge folk som har prøvd.
Ellers har jeg tenkt mye på dette med egen psyke de siste dagene. En skal jammen være forsiktig med å sette seg til doms over hva eiere av epi-hunder velger å gjøre. For mange er stresset med denne sykdommen uutholdelig. Bekymringene for hunden er ikke til å bære. Så, av hensyn til selv å ha et greit liv, lar en hunden slippe.
Jeg ser helt klart at Petras sykdom preger meg sterkt. Periodevis tenker jeg nærmest ikke på noe annet. Nå er jeg jo fra før en bekymra type, og dette minsker ikke akkurat bekymringene. Dette gir meg mye angst og uro.
Hverdagen min er prega av at jeg må reise fra hundene mine på jobb, og de må være uten annet tilsyn enn via webkamera 8 timer om dagen. Så har jeg jo en hund til å ta hensyn til, Carmen skal også ha et fint liv….
Skepsis til medisinering til tross, dette siste anfallet har helt klart fått meg til å tenke gjennom behandlingsalternativene på nytt. Én ting er sikkert, jeg gir ikke opp Petra uten å ha prøvd!
Tok en tur i skogen med begge i dag. Bytta på hvem som gikk løs og hvem som gikk fot. Målet for turen var den lille dammen, og prøve et par vannmarkeringer. Begge syntes det var storveis, særlig Petra nøt og svømme og å apportere.
Ikke helt grei avlevering, først på bakken og så i hånd.
På vei tilbake hadde Petra en episode hvor hun stakk fra sitt og ikke lot seg kalle inn. Den tobente ble fryktelig streng, og etterpå fikk hun ligge i bilen mens jeg tok med Carmen ut på doble og triple markeringer i tett vegetasjon.
Så var tid for Petra. Lenge fot i skogen. Fram og tilbake. Stoppa også opp og bare stod rolig. Holdt på, helt til hun roa seg mer ned. Så, fikk hun hente en fremmadsending som hadde ligget en stund, noe hun gjorde helt perfekt og leverte fint i hånd.
Tror jeg må holde på mye sånn, veksle mellom passivitet og aktivitet. Av og på, av og på.
Ukene går og finværet bare fortsetter. Dette gir masse energi. En kan formelig SE løvet sprette.
Hver morgen går jeg spent ut til sakuratreet mitt for å se hvor langt knoppene har kommet. Og det samme gjentar seg når jeg kommer hjem fra jobb. Og i løpet av de timene har altså knoppene utvikla seg. Neida, - det ser ikke ut som de første bildene her. De er fra Japanturen i fjor - i Kyoto i begynnelsen av april. Men, det ser foreløpig ut som dette:
På ettermiddagen ble det 2x sykkeltur med hundene, men jeg hadde ikke tid til å sykle så lenge i dag. Jeg bare måtte hjem i det fantastiske vårværet og sitte på terrassen min i sola og nyte først is og så litt hvitvin.
Deretter ble det fot-tur med Petra en halvtimes tid. Joda, foten er mer hektisk etter at vi begynte med samarbeidstrening, forventningen er høyere. Men, vi får bare kjempe på, lille gul og jeg.
