Sykkelturen begynte så bra, men som bildet viser endte det ikke fullt så bra. Rundt null grader og opphold, og akkurat passe mye snø til at det går fint å sykle med piggdekk, - og ingen andre ute. Alle er vel på kjøpesentrene og handler julegaver, tenkte jeg i mitt stille sinn der jeg sykla av gårde. Som vanlig med Carmen i springer og Petra løs.
Jeg var på den siste tredjedelen av turen da det skjedde - plutselig stod ”hunden fra Baskerville” like ved oss. Ikke det at den oppførte seg noe ufint, men utseendemessig så den omtrent ut som en ulv fra en skrekkfilm. Svart, bustete pels, lange bein - en ubestemmelig blandingshund omtrent så stor som en Golden. Og med lys i halsbåndet.
Carmen ble veldig opprørt, selvsagt, mens Petra tok det helt med ro. Jeg stoppa opp og speida i mørket bortover etter å ha fått mine to firbente til å sitte pent. Hvor var eieren til dette dyret? Nei, ingen å se. Jeg var akkurat i ferd med å lure på hvordan jeg skulle få sjekka om det var noe telefonnummer på halsbåndet, mens Carmen bjeffa høylydt - da fikk jeg øye på et lys som nærma seg langt borte. Sikkert 200 m unna. Men ingen som ropte på hunden. Og jeg strevde for å få mine to til å oppføre seg mens den fremmede hunden gjorde sitt for å gjøre det vanskelig for meg.
Hvordan var det mulig ikke å observere meg/oss? Jeg med sterk hodelykt og begge hundene med lys i halsbåndet, og dessuten Carmen som lagde masse bråk. Jeg lurte litt på om det kanskje var en både døv og blind hundeeiere som var ute på tur. Og siden Baskerville-hunden åpenbart ikke var egna som førerhund, så hadde hun kanskje med seg en hund til…?
Hannhunden gjorde et nytt framstøt mot Carmen, som nå ble ordenlig forbanna og bjeffa enda høyere. Da våkna skikkelsen til live i det fjerne og gjorde en slags halvhjerta innkalling mens hun kom nærmere. Så slutta hun helt å rope på hunden, men bare nærma seg- med en Dachs i bånd.
Jeg prøvde å overdøve Carmen og spurte om hun kunne få den hunden sin under kontroll. Det er ikke spesielt festlig å møte løs hund som plent skal bort til en stakkar som sitter fast i en sykkel…
Til slutt tok Carmen ansvar og kasta seg så hardt fram i springeren at plastkroken røk tvert av. Så jagde hun den innpåslitne hannhunden bortover. Eieren hadde nå kommet helt fram til meg - fortsatt med musikken i headsettet så høyt at selv JEG hørte musikken godt. Det var altså derfor hun ikke hadde hørt Carmen bjeffe.
Kjempesmart å begi seg ut på tur med to hunder, hvorav den ene på mange 100 meters avstand og med musikk i ørene!! Not!
Ja, hun beklaga, det gjorde hun. Men, når jeg kommenterte at nå ble springerkroken min ødelagt fikk jeg ingen respons på det. På det tidspunktet var jeg blitt så forbanna at jeg freste at hadde det vært noe tak i henne burde hun ha kjøpt ny til meg! Så sykla jeg av gårde, - med Carmen festa i den andre springerkroken - jeg har jo to på sykkelen.
Og tro det eller ei, etter ca 1 km dukka Baskerville-hunden opp IGJEN, selv om eieren altså gikk i motsatt retning av meg. Men, den forsvant kjapt inn i skogen da den fikk øye på meg (huska kanskje at jeg ikke var spesielt blid sist den hadde kommet bort til sykkelen).
Så denne # ' w Ñ * Ô ¥ ¦ â Y P hundeeieren som altså nettopp hadde opplevd at hennes løse, ikke-kontrollerbar hund hadde stelt i stand stor ståhei for en annen hundeeier, lot tydeligvis hunden være på tur helt på egen hånd. Den måtte jo være et par km unna henne da vi traff på den for andre gang.
Jeg er jo bare veldig glad for at jeg ikke var på tur med tispe med løpetid. Det hjelper jo ikke så mye å ha løpetispe i bånd om en møter en løs hannhund uten eier.
Da jeg nærma meg slutten av turen var jeg såpass irritert over det hele at jeg ikke fulgte godt nok med på Petra. Det er et spesielt sted langs sykkelruta hvor jeg tidligere har opplevd at det er noen grisete tobente som har brukt skogen som toalett. Og Petra skiller jo ikke på dritt - alt er spiselig i hennes øyne.
Så, da Petra plutselig skar ut av stien og mot skogen, måtte jeg bråbremse, rope og i desperasjon slenge fra meg sykkelen for å løpe etter henne. Resultatet var at Carmen ble livredd og løp med sykkelen på slep og røk springerlina. Og Petra - ja hun kom omsider tilbake og stinka menneskebæsj.
Ja, selvsagt er dette siste OGSÅ den der andre hundeeierens feil! Hadde jeg ikke vært så irritert over hennes dusteoppførsel, så hadde jeg jo vært i forkant og forhindra at Petra stakk av gårde.
Hjemme igjen spiste Petra kveldsmaten sin for så å kaste opp på teppet i stua. Og ja, - det lukte bæsj! Ikke noe å lure på - FORTSATT den andre hundeeierens feil!
Eh…
Jeg glemte kanskje å fortelle at i mørketida har jeg ekstra kort lunte. Ikke er jeg spesielt tålmodig anlagt fra før, og når det attpåtil er en bedriten årstid, ja, da aksepterer jeg ikke særlig mye ekstra fra mine medmennesker. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar