Det er ikke så veldig mye forebyggende en kan gjøre for en hund med epilepsi., men jeg har blitt anbefalt å kastrere Petra. Og i dag var dagen kommet.
Jeg kjente at jeg var ordentlig trist da jeg leverte henne inn på klinikken. Det ble liksom så endelig at den kjempefine hunden min aldri kan brukes i avl. Selvsagt ville jeg uansett ikke gjort det, selv om jeg ikke hadde kastrert henne.
Jeg kjente også at jeg var bekymra. Det er jo alltid en risiko ved å dope ned en hund. Det er en viss fare for blødning i etterkant. Men, stort sett går det jo bra, og det gjorde det med Petra også.
Da jeg kom og henta henne sa dyrepleieren at hun jo var så fin. At Petra hadde sjarmert alle på klinikken. Ja, Petra er en drøm å ha med seg på klinikken. Bare blid, nysgjerrig og trygg. Liker alt og alle.
Jeg fikk på Petra fleecedekken utenpå bodyen de hadde tatt på henne og dro rett hjem og fikk fyra opp i ovnen.
Petra var ikke særlig verken slapp eller kvalm (i motsetning til hva det var advart om på skrivet jeg fikk med meg hjem). Men, det virka som hun hadde vondt, for hun kom med noen underlige pipelyder. Hun, som ellers aldri kommer med en eneste lyd.
Jeg hadde fått med to typer smertestillende til henne, en sterk type hun skulle ha første kvelden og neste dag, i tillegg til Rimadyl som hun skal få i 10 dager.
Men, smertestillende til tross, altså, Petra hadde vondt denne første kvelden.
Siden jeg ikke helt visste i hvilken grad hun ville la såret være, og altså om bodyen ville fungere, fant jeg ut at det tryggeste var å sove på en madrass på gulvet med Petra. Så vi rigga oss til på gulvet på hunderommet. Skjønt, sov… det ble veldig oppstykka, for Petra vandra rundt og rundt. Neste natt tar jeg nok sjansen på at hun får ligge på gulvet i den vanlige ”bingen” på soverommet. Og at jeg våkner hvis hun begynner å maltraktere bodyen for å komme til såret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar