20.11 Fasanjakt

Dermed var dagen kommet - fasanjakt med Carmen. Vi dro av gårde tidlig på morgenen og fikk først en felles briefing for alle apportørene. Skikkelig proft opplegg - med et par siders beskrivelse av opplegget. Carmen og jeg hadde til og med fått en egen linje i skrivet - jeg var såkalt praktikant på jakten. Skulle gå sammen med Jørgen og hans hund.

Jakten var delt inn i fem såter; - 3 før og 2 etter lunsj. Og hver såt var lagt opp etter et nøye planlagt opplegg. Jeg ble fortalt at jordene var dyrket på en sånn måte at det var tilrettelagt habitater for fasanene. Og mannskapet ble plassert ut slik at en tilstrebet å få fuglene til å lette på best mulig måte og på best mulig sted for at de skulle komme på skuddhold. Ett av poengene var å få de til å lette fra et såpass åpent sted at de fløy høyt nok til å få inn bra skudd. Det var også et poeng å drive de akkurat passe fort til at noen letta av gangen.

Videre skulle hundene sendes underveis, spesielt hvis fasaner ble skadeskutt, selvsagt. Og hvordan vite at de var skadeskutt? F. eks. hvis de fløy av gårde med bena hengene rett ned, og ikke bakover langs kroppen. Og selvsagt holde øye med de en så ble truffet. De kunne seile ganske langt av gårde etter å ha blitt truffet.

På både første og andre såten var Carmen passiv, og bare observerte Jørgens og de andre hundene jobbe. Dessuten var det selvsagt masse med skudd og flygende fugler.

Carmen fantes ikke stressa, men hun syntes det var kald og kjedelig. Visst var det kaldt! Rundt null grader, og det snødde vannrett. Kald vind, altså. Så det kom vel et og annet kjedsomhetspip.

Jeg trente kontakt og ro, belønna henne med godbiter. Hun så ikke ut til å ha noen forventninger til skuddene. Og selv om hun selvsagt fulgte fugler og hunder med blikket, så det ikke ut til at hun hadde noen ideer om at dette angikk henne i noen særlig grad.

Etter såte nummer 3 gikk Jørgen og jeg ettersøk, og han hadde altså med Carmens mamma Guinness. Guinness fant en skadeskutt fasan som hun kom med. Da Carmen kom bort til henne, slapp hun fuglen, som føk av gårde, og som Carmen raskt fikk tak i. Hun stjal den rett og slett fra moren sin! Og kom rett til meg og avleverte.

På første såten etter lunsj fikk Carmen prøvd seg på dagens eneste direkte apporter. Den første var en såkalt løpe. Altså en fasan som var skadeskutt og løp bortover jordet og inn i noe buskas. Carmen spurta etter og tok den igjen. Jeg observerte på avstand at hun nølte litt og liksom ikke visste helt hvordan hun skulle gripe dette an. Men, så tok hun resolutt tak i den og kom hjem. Litt senere dirigerte jeg henne på en som lå langt ute på jordet og så død ut. Da hun kom hjem viste det seg at den også var skadeskutt.

Etter disse to apportene merket jeg at hun nok ble litt lengre i halsen og mer oppmerksom på at denne jakten også angikk henne. Dermed fikk hun være passiv på den siste såten. Og det gikk fint. Vi var med en annen apportør, og bare så på hva de gjorde.

Og helt til slutt gikk vi ettersøk. Carmen og et par andre hunder forfulgte en skadeskutt fasan som fløy 1,5 meter over bakken inn i et skogholt. Carmen var kjappest og kastet seg over fuglen i det den landet. Så var hun ute på søk sammen med hunden til Kian. Jeg mista henne litt av syne - ikke SÅ lette å skille den ene svarte labradoren fra den andre. Etter en liten stund kom hun løpende bakfra og forbi meg med en stor død fasan. Etterpå skjønte jeg at det nok hadde vært lurt selv å stå i ro, sånn at hunden lett skulle finne tilbake til meg.

Ellers observerte jeg at hun raskt ”slapp” interessen for fugl som ikke var påskutt og som letta og fløy sin vei da hun var på ettersøket. Virka som hun skjønte hva det var vits i å jakte på og ikke.

Vel, en bratt læringskurve for både Carmen og meg. Vi har jo tross alt ikke vært apporterende ekvipasje på jakt før.

For øvrig hadde jeg henne i kobbel hele tiden, bortsett fra når hun ble satt i arbeid. Den eneste gangen det var problematisk var på den omtalte løpen i såte 4. For da ble det litt hast med å få av henne kobbelet. Men, bedre det enn at hun skulle ha knallet og både ødelagt for jaktopplegget og dessuten skaffet seg en uønsket erfaring.

Ellers var dette en såkalt vennejakt - ingen kakser som hadde kjøpt den, altså. Og flinke skyttere. De brukte 1100 skudd på 440 fasaner - en bra statistikk. Det var en veldig gemyttlig og fin stemning blant alle de involverte. Kjempetrivelig lunsj og samling etterpå.

For øvrig også en stemningsfull jaktparade, der det ble blåst i jakthornet for å markere at jakta var slutt, sagt en slags ”takk til naturens gaver” og de som hadde vært med fikk en takk.

En fantastisk flott dag, og jeg er kjempetakknemlig for at jeg fikk være med. Er fornøyd med Carmens ro og at hun stort sett var tyst. Også fornøyd med at hun fikk prøvd seg på skadeskutte fugler og var helt spontan i sin apportering.

Etter en liten kaffepause dro vi i flokk og følge til Lilla Treskatan og Jill og Peter til en middag for 15 personer. Noen kjente og en del ukjente mennesker for meg. Utrolig trivelig lag, med god mat og drikke. Og for mange ble det ganske sent….