Etter en god frokost begynte vi dagen med litt teori
Håkan forklarte hvordan det var viktig å begynne tidlig med å legge inn forstyrrelser i dirigeringstreningen.
Søk
Søk, derimot venta de lenge med å trene på unge hunder. En kan bruke dette med betinging også bevisst på søket. Markeringstrening med lyd som gir hunden assosiasjon lyd=apport tar vi med oss ut på søket. For å få opp motivasjonen til hunden kan en treningskompis ha gjemt seg ute i feltet. Og på et gitt tidspunkt i treningen kan vedkommende, etter å ha lagt ut mange dummier, lage lyd ellers skyte for å få opp motivasjonen til hunden.
Her funker det dårlig med dominans og tvang. Så er det det å tenke på at å springe fort ikke skal gi uttelling, mens derimot det å ha på nesa skal gi funn. For en hund som alltid springer langt ut, legger en bare apporter helt nært og motsatt.
Viktig at feltet ikke skal tømmes, men gi seg mens en er på topp. Det er DET minnesbildet vi ønsker at hunden skal bevare
Markering
Når det gjelder doble, starter vi med 180 graders vinkel, og smalner av etter hvert. Kan være lurt at hunden henter den vanskeligste først, mens minnesbildet er tydeligst.
Videre er det viktig at hunden har en rett linje mot målet, enten den nå sitter eller står. Ikke la den markere med vridd hode, men få til forflytning av bena, slik at hunden markerer med kroppen retta i den retningen markeringen faller.
-----
Dermed var det ut på en liten kjøretur, til et treningsområde i nærheten. Faktisk i opphold!
Vi begynte med å bevege oss på linje på en svært lite stressende måte. Vi gikk, snudde og gikk, og det ble kasta noe, men lite som ble henta av den enkelte. Og her fikk jeg prøvd ut det korte kobbelet på linja. Viktig at ting skjer i riktig rekkefølge. Først ”advarsel” – altså f´en i fot, så ttt i fot, evt. med korrigering hvis hun ikke tok hintet. Instruktørene minte oss på at å stoppe opp er dumt, bedre å fortsette i fartsretningen. Stopper vi får vi en hund som spretter tilbake på plass, men er akkurat like stressa. Og akkurat det har jeg jo tydelig sett på Carmen.
Noe av det første som hendte var for øvrig at Carmen knalla – på Håkan – uten at han hadde kasta noe som helst. Dermed fikk jeg sjansen til å korrigere henne sånn vi hadde lært. Verbal korreks og løp ut og henta henne. Videre rygga jeg tilbake med et godt tak i halsbåndet hennes. Dermed kunne jeg kommunisere ordentlig med henne – se om hun tok det til seg, vurdere ører, øyne og hale, og tilpasse om jeg knurra eller ikke ut fra kroppsspråket hennes.
Denne ene episoden tror jeg gjorde at hun var helt stadig resten av dagen. Jeg ble skikkelig imponert over henne. Vi hadde nemlig mange, mange tilfelle hvor vi satte hundene igjen på linje og samlet oss til litt prat. Og hunder både til høyre og venstre for Carmen flytta seg, slik at førerne deres kom marsjerende ut og skulle korrigere hundene. Men, min lille prinsesse ble altså sittende. Selv når nabohunden ble litt redd for Håkan og han løste opp situasjonen ved å leke med drafille med hunden, 1 meter fra Carmen, ja, så ble hun fortsatt sittende.
Carmen fikk for øvrig henta et linjetag og en dobbelmarkering i løpet av formiddagen. Og det funka kjempefint. Hun kom rett hjem hele helgen, så absolutt ingenting av pøbelstrekene hun har hatt for seg i det siste.
Etter lunsjpause var vi tilbake på treningsområdet og denne gangen var øvelsen utsending til gjerdestolpe og nærsøk der. Carmen, som var yngst av alle på kurset hadde ikke kommet så langt som mange av de andre. Så dette med stopp på vei ut ble litt vanskelig for henne.
Der ble det litt treningshjelp og problemløsning. Ut til hunden der den stoppa å adlyde. Være nøye med å blåse stoppsignal på nytt, selv om en står kloss oppi hunden. Gå på avstand og gi ny kommando.
Siste praktiske øvelse var stadighet på ”kanin” og hundens evne til å bryte fokus på kaninen og adlyde ”videre ut” fra fører. Med Carmen gjorde vi det sånn at jeg gikk ut og satte henne et stykke fra dirigeringsstolpen. Så pekte jeg ut og anviste retning. Snudde henne tilbake slik at hun satt med ryggen mot stolpen og blåste på nytt stopp på avstand. SÅ kom altså kaninen farende rett foran nesa hennes. Det var Håkan som hadde dratt ut en sene med et kaninskinn og som sveiva denne inn elektrisk. Dermed kom skinnet fykende i full fart.
Lille fine Carmen satt som en støtte, selv om halsen ble ekstra lang der hun fulgte byttet med blikket. Også tok hun altså fint kontakt med meg og lot seg sende videre ut og fikk funn ved stolpen. Knallbra avslutning!!
------
Innhenta av mørket trakk vi inn til en siste teoriøkt.
Håkan snakka videre om dette med å trene stadga. Hvordan en kan sette opp en trinse og få gitt hunden en fristelse både på vei ut til apporten og på vei hjem. Dessuten fortalte han at hos dem trener de med levende duer som slippes ut av bur i det hunden passerer. Prøver å komme så nært en reell jaktsituasjon som mulig i treningen.
Vi snakka også litt om tegn og signaler – tenke på å være tydelige, slik at det er lett for hunden å se om vi signaliserer stopp eller ut, - altså ha en bevegelse rett oppover på ut.
Minnesbilder
Vi ønsker altså å gi hunden minnesbilder den kan ta fram senere. Og dette kan en f. eks. bruke i passivitetstreningen. Med en unghund på fellestrening kan en i løpet av 3 timer legge hunden gjentatte ganger i bilen for å lagre et minnesbilde om ro og lugn. Så ta den ut av bilen igjen – ny forventning fra hunden om at NÅ skal jeg vel jobbe. Nye brutte forventninger om ro, og lagre bildet av ikke å apportere.
Dermed kan en på 3 timer få mange, mange treninger på dette, kontra å ha hunden ute hele tiden. Hunden får lagra mange bilder av ro og lugn. Det kan jo også bli for stor belastning for hunden å skulle holde ut i 3 timer uten pause.
Håkan mente at vi må være stereotypt fleksible. Skape et mønster samtidig som vi tilpasser oss hunden, altså tilpasser treningen til det enkelte individ.
Alt i alt…
Det var et knallbra kurs, dette. Supert å få gå ordentlig inn i både relasjonen hund-fører, læringspsykologien og personlighetsrekk ved hunden, i tillegg til det jaktfaglige. Dessuten har jeg truffet masse hyggelige folk og fått utvikla nettverket. Alltid godt å ta med seg.
Jeg begav meg hjemover i mørket på den drøye 40 mil lange veien, med hodet fullt av tanker om Carmen og trening. Og lykkelig og glad over å være så privilegert at jeg kan holde på med akkurat det jeg vil, og prioritere denne type kurs.
Håkan forklarte hvordan det var viktig å begynne tidlig med å legge inn forstyrrelser i dirigeringstreningen.
Søk
Søk, derimot venta de lenge med å trene på unge hunder. En kan bruke dette med betinging også bevisst på søket. Markeringstrening med lyd som gir hunden assosiasjon lyd=apport tar vi med oss ut på søket. For å få opp motivasjonen til hunden kan en treningskompis ha gjemt seg ute i feltet. Og på et gitt tidspunkt i treningen kan vedkommende, etter å ha lagt ut mange dummier, lage lyd ellers skyte for å få opp motivasjonen til hunden.
Her funker det dårlig med dominans og tvang. Så er det det å tenke på at å springe fort ikke skal gi uttelling, mens derimot det å ha på nesa skal gi funn. For en hund som alltid springer langt ut, legger en bare apporter helt nært og motsatt.
Viktig at feltet ikke skal tømmes, men gi seg mens en er på topp. Det er DET minnesbildet vi ønsker at hunden skal bevare
Markering
Når det gjelder doble, starter vi med 180 graders vinkel, og smalner av etter hvert. Kan være lurt at hunden henter den vanskeligste først, mens minnesbildet er tydeligst.
Videre er det viktig at hunden har en rett linje mot målet, enten den nå sitter eller står. Ikke la den markere med vridd hode, men få til forflytning av bena, slik at hunden markerer med kroppen retta i den retningen markeringen faller.
-----
Dermed var det ut på en liten kjøretur, til et treningsområde i nærheten. Faktisk i opphold!
Vi begynte med å bevege oss på linje på en svært lite stressende måte. Vi gikk, snudde og gikk, og det ble kasta noe, men lite som ble henta av den enkelte. Og her fikk jeg prøvd ut det korte kobbelet på linja. Viktig at ting skjer i riktig rekkefølge. Først ”advarsel” – altså f´en i fot, så ttt i fot, evt. med korrigering hvis hun ikke tok hintet. Instruktørene minte oss på at å stoppe opp er dumt, bedre å fortsette i fartsretningen. Stopper vi får vi en hund som spretter tilbake på plass, men er akkurat like stressa. Og akkurat det har jeg jo tydelig sett på Carmen.
Noe av det første som hendte var for øvrig at Carmen knalla – på Håkan – uten at han hadde kasta noe som helst. Dermed fikk jeg sjansen til å korrigere henne sånn vi hadde lært. Verbal korreks og løp ut og henta henne. Videre rygga jeg tilbake med et godt tak i halsbåndet hennes. Dermed kunne jeg kommunisere ordentlig med henne – se om hun tok det til seg, vurdere ører, øyne og hale, og tilpasse om jeg knurra eller ikke ut fra kroppsspråket hennes.
Denne ene episoden tror jeg gjorde at hun var helt stadig resten av dagen. Jeg ble skikkelig imponert over henne. Vi hadde nemlig mange, mange tilfelle hvor vi satte hundene igjen på linje og samlet oss til litt prat. Og hunder både til høyre og venstre for Carmen flytta seg, slik at førerne deres kom marsjerende ut og skulle korrigere hundene. Men, min lille prinsesse ble altså sittende. Selv når nabohunden ble litt redd for Håkan og han løste opp situasjonen ved å leke med drafille med hunden, 1 meter fra Carmen, ja, så ble hun fortsatt sittende.
Carmen fikk for øvrig henta et linjetag og en dobbelmarkering i løpet av formiddagen. Og det funka kjempefint. Hun kom rett hjem hele helgen, så absolutt ingenting av pøbelstrekene hun har hatt for seg i det siste.
Etter lunsjpause var vi tilbake på treningsområdet og denne gangen var øvelsen utsending til gjerdestolpe og nærsøk der. Carmen, som var yngst av alle på kurset hadde ikke kommet så langt som mange av de andre. Så dette med stopp på vei ut ble litt vanskelig for henne.
Der ble det litt treningshjelp og problemløsning. Ut til hunden der den stoppa å adlyde. Være nøye med å blåse stoppsignal på nytt, selv om en står kloss oppi hunden. Gå på avstand og gi ny kommando.
Siste praktiske øvelse var stadighet på ”kanin” og hundens evne til å bryte fokus på kaninen og adlyde ”videre ut” fra fører. Med Carmen gjorde vi det sånn at jeg gikk ut og satte henne et stykke fra dirigeringsstolpen. Så pekte jeg ut og anviste retning. Snudde henne tilbake slik at hun satt med ryggen mot stolpen og blåste på nytt stopp på avstand. SÅ kom altså kaninen farende rett foran nesa hennes. Det var Håkan som hadde dratt ut en sene med et kaninskinn og som sveiva denne inn elektrisk. Dermed kom skinnet fykende i full fart.
Lille fine Carmen satt som en støtte, selv om halsen ble ekstra lang der hun fulgte byttet med blikket. Også tok hun altså fint kontakt med meg og lot seg sende videre ut og fikk funn ved stolpen. Knallbra avslutning!!
------
Innhenta av mørket trakk vi inn til en siste teoriøkt.
Håkan snakka videre om dette med å trene stadga. Hvordan en kan sette opp en trinse og få gitt hunden en fristelse både på vei ut til apporten og på vei hjem. Dessuten fortalte han at hos dem trener de med levende duer som slippes ut av bur i det hunden passerer. Prøver å komme så nært en reell jaktsituasjon som mulig i treningen.
Vi snakka også litt om tegn og signaler – tenke på å være tydelige, slik at det er lett for hunden å se om vi signaliserer stopp eller ut, - altså ha en bevegelse rett oppover på ut.
Minnesbilder
Vi ønsker altså å gi hunden minnesbilder den kan ta fram senere. Og dette kan en f. eks. bruke i passivitetstreningen. Med en unghund på fellestrening kan en i løpet av 3 timer legge hunden gjentatte ganger i bilen for å lagre et minnesbilde om ro og lugn. Så ta den ut av bilen igjen – ny forventning fra hunden om at NÅ skal jeg vel jobbe. Nye brutte forventninger om ro, og lagre bildet av ikke å apportere.
Dermed kan en på 3 timer få mange, mange treninger på dette, kontra å ha hunden ute hele tiden. Hunden får lagra mange bilder av ro og lugn. Det kan jo også bli for stor belastning for hunden å skulle holde ut i 3 timer uten pause.
Håkan mente at vi må være stereotypt fleksible. Skape et mønster samtidig som vi tilpasser oss hunden, altså tilpasser treningen til det enkelte individ.
Alt i alt…
Det var et knallbra kurs, dette. Supert å få gå ordentlig inn i både relasjonen hund-fører, læringspsykologien og personlighetsrekk ved hunden, i tillegg til det jaktfaglige. Dessuten har jeg truffet masse hyggelige folk og fått utvikla nettverket. Alltid godt å ta med seg.
Jeg begav meg hjemover i mørket på den drøye 40 mil lange veien, med hodet fullt av tanker om Carmen og trening. Og lykkelig og glad over å være så privilegert at jeg kan holde på med akkurat det jeg vil, og prioritere denne type kurs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar