Vi starta opp med teori i dag. Håkan foreleste om motivasjon - delt inn i M1) Genetisk motivasjon, M2) Innlært motivasjon og M3) Situasjons- og miljøbundet motivasjon. Og ved de testene de gjør (f. eks. FART, som Carmen har vært med på) prøver de å teste M1.Jo høyere genetisk motivasjon hunden har, jo fortere får den innlært motivasjon. Siden det er lett å få stress om en går for fort fram, må en være ekstra forsiktig med hunder med høy M1. På M3 stadiet ”ser” hunden dummyen bare vi tar fram stolsekken, eller vi tar den ut av bilen der vi pleier å trene. Om hundens motivasjon slår positivt eller negativt ut, er opp til oss som trenere.
Så ble det litt rundt dette med betinget refleks og ”Pavlovs hunder” – altså forskeren som fant ut at han kunne igangsette spyttsekresjonen hos hunden ved å ringe med en klokke, siden hunden tidligere hadde fått mat ifm at det ble ringt med en klokke. På tilsvarende måte kan vi utnytte denne refleksen i vår trening av dirigering og søk. Vi kaster på forhånd markering og lager lyd/skyter. Etter hvert forbinder hunden lyd/skudd med dummy, selv om den ikke har sette dummyen.
Tilpasse vår dominans var et annet tema. Bruker vi høyt volum når vi kommanderer hunden – signaliserer det mye dominans. Vi må tilpasse vår dominans til hvor vek hunden er og hvor høyt motivert den er. Ønsker vi at hunden skal gjøre noe for oss, bør vi ha en positiv tilnærming, med lite dominans. Viser den oss derimot fingeren, er det på tide med alvor, og tilpasse vår dominans/intensitet til det som er nødvendig for å nå gjennom hos hunden.
Og hvordan korrigerer vi? – Med kroppsholdning, stemmebruk og kobbelhåndtering; - IKKE med hendene. De ville ikke ha noe av at vi tok i hunden ifm korreks – hendene skal bare bety noe positivt for hunden. Da er det bedre å sette på den et halsbånd/kort strup for å kunne ta i båndet ifm korrigering.
Hva gjelder det å gå fot eller pent i bånd – at vi bare strammer i kobbelet UTEN dominans – har ingen effekt. Hunden bare lærer å dra som respons på at båndet strammer. Vi må alltid korrigere hunden når den gjør feil, ikke bare holde igjen i båndet. Håkan beskrev det som en rød minert linje ved hans føtter – og foran der er det ”døden” for hunden å bevege seg.
De fire hjørnestenene
· Kontakt
Det er jo ikke alltid at vi som førere er i hundens sentrum, og hva kan vi gjøre for å bli det? Vi kan gi en sosial invitasjon – bruke vårt eget kroppsspråk. Ikke stirre, men titte på hunden. Ikke gire opp hunden, men være passelig positive i kroppsspråk og toneleie for å fange hundens interesse. Videre kan vi invitere til kamplek – med en drafille f. eks. Aldri bruke dummy til å kjempe om. En sånn kamplek kan vi bevisst bruke til å bygge hundens av-og-på-knapp. Altså fører avbryter leken og fører setter i gang leken. Og ikke minst godis kan vi selvsagt bruke som belønning; - bare vi ikke blir en foringsautomat.
Hva gjelder posisjonering av hunden ved kontakt anbefalte Håkan frontalkontakt, ikke appellkontakt (altså hunden ved siden); - dette for å kunne utveksle mer kroppsspråk mellom fører og hund – full kommunikasjon. Og allerede her bygger en grunnen for den framtidige elitehunden som skal sitte på skikkelig lang avstand, ta kontakt med fører og roe seg ned.
· Lydighet (jaktdressur)
Hvilke kommandoer må hunden kunne? Jo færre ord vi ha, desto raskere innlæring…. Innkalling, ”Sitt” (dvs vent der, - om den står, sitter eller ligger spiller egentlig ingen rolle), Fot/følg med når jeg beveger meg. Har en med seg to hunder eller flere, er det umulig av begge skal gå fot; - det viktigste er at de er rundt bena og ikke går fram i ”ledende posisjon”, - altså i framkant av fører.
· Passivitet
Hunden skal kunne klare å observere uten å aktivisere stresspåslaget. Vi må ta tak i stresset FØR det gir pip. Stresshåndtering er å bryte innkommende signal for hunden. Og her kan vi utnytte hjemmesituasjonen til å utvikle lugnende signaler til hunden – som den så kan kjenne igjen i en jaktsituasjon. Vi kan bruke ritualer rundt foring, når vi skal ut på tur, hunden skal ut og inn av bilen osv osv. Vi kan gå litt unna situasjonen som skaper stress, jobbe på kontakten og vise vår dominans. Bryte hundens forventninger.
Det er lett å tvinge en hund til å være lydig, men det tar tid å håndtere stress. De aller fleste hunder trenger hjelp til å lære å roe seg ned. Og vi begynner best med dette hjemme på kjøkkengulvet i fred og ro. Her er det ingen snarveier….
Hunden kan øke sin intensitet i reaksjonen på en fristelse selv om selve fristelsen har en konstant intensitet – f. eks. ender som flyr. Så, her gjelder det å følge med på hunden. De skjønner ikke AT de piper, eller at det er deres piping vi korrigerer. MEN. De kan forstå dominanshandlingen de ”utsettes” for. Vi må hjelpe dem å stenge ute de stressende inntrykkene.
· Stadga (hvordan man nå skal oversette det til norsk….)
Dette handler om at hunden skal kunne motstå fristelser av faktiske og innbilte bevegelser. Gå fot, ikke knalle, kunne sitt og bli. Her også gjelder det å skape instrumentet når det ikke behøves. Trene på dette, også med en hund som tilsynelatende er stadig. Bruke de innlæringsmulighetene vi har, aktivt i hverdagen.
----------------
Etter denne formiddagsøkta gikk vi ut i drittværet til litt praktiske øvelser. MEN, vi var jo så heldige å ha tilgang til en ridehall, dermed var det ikke så farlig at det både blåste og regna ute.
I hallen gikk vi en del fot, etter hverandre i sirkel. Og så ble det kasta og alle hundene fikk prøvd seg på en apportering hver.
Jeg prøvde for første gang å ha på Carmen et kortkort retrieverbånd, - altså et som henger på hele tiden, slik at jeg kan korrigere henne uten å ta i henne. Dette kan også brukes ved trening av fot. Her forklarte Håkan at ”fot” er et bra ord. Fffff betyr advarsel, som tispas knurring. Tar hunden hintet er det jo greit. Hvis ikke kommer otttt! samtidig med en korrigering i halsbåndet bakover.
For øvrig fikk jeg prøvd meg på å takle hoppinga hennes – igjen. Vi er visst gjennom mange faser med dette. Virker som jeg må være veldig nøye og bevisst for at hun skal holde seg i en hoppe-fri tilstand. Og dette er noe hun veldig lett tar til hvis hun blir usikker eller vil opponere. Og dermed noe jeg absolutt ikke skal tolerere, kjenner jeg!
I ridehuset trente vi også på sitt og bli på linje. Og på slutten stod vi førere på avstand og Håkan dro en ”kanin” i elektrisk line rett foran nesene på hele rekka med hunder som satt der – og de ble sittende. Bra!
----------
Etter en deilig lunsj gjennomgikk vi litt om dirigeringstrening før vi tok turen bort i hestehagen. De bruker hvite gjerdestolper i treningen lenge, og går etter hvert over til orange – som altså vi ser godt, men hunden ikke ser så godt.
Håkan forklarte hvordan slike gjerdestolper også kan brukes på grunt vann til å trene vanndirigering. En kan feste en snor i stolpen og feste dummy løst med klype, slik at den blir liggende på samme sted. Det kan nemlig være vanskelig med rette linjer på blankt vann.
Og de begynner tidlig med dirigeringstrening – på 4 måneder gamle valper. En gjør det gradvis mer skjult. Målet er at når en setter ned hånden til dirigeringssignal skal hunden se dummyen for sitt indre øye.
------
Ja, så var det altså ut i været – men med regntøy og ullundertøy, gikk det bra. Vi var ute i hestehagen og gikk rundt til 4 ulike plasser med stolper, hvor det ble skutt, lagd lyd og ”gravd ned” små dummyer, tennisballer. Viktig at en gjør disse litt vanskelig å finne. Hunden skal lære seg å bruke nesa! Det ble for øvrig kasta markering ved hver stolpe, hvor vi stod oppstilt og viste hunden dirigeringssignalet som vi senere skulle ta fram i utsendingen.
Carmen husket godt stolpen hun skulle til og var lett å sende ut.
-----
Vi gikk inn til en siste økt med mer teori rundt dirigering, nærsøk og duftbilder.
Et lite tips til sidedirigering – hvis hunden ikke kan det godt nok. Sette hunden der ute det ”gikk galt”. Vende den mot den siden den skal løpe etterpå, og peke. Så går fører tilbake til sin posisjon og viser sidedirigeringstegn. Her gjelder det å vente på ”svar” fra hunden. En liten vridning i halsen, et blikk i riktig retning. At den husker og har forstått oppgaven.
På fremmadsending og på markering kan vi se for oss en korridor hunden skal holde seg i. Hunden skal få lov å lete i korridoren, med bare små sivinger utenom. Leter den ikke på anvist sted, kaller vi hjem. Når hunden ikke klarer oppgaven, begynner vi med å gi en liten motivasjon, av type gå litt selv i retning målet og bare peke. Så kan en gi sterkere motivasjon etter hvert. Men, aldri korte inn på avstanden!
I utsendingen er det viktig å få stilt seg opp riktig med én gang, så en unngår så mye uro rundt føttene. Heller ta et skritt fram enn å mase masse på hunden rundt føttene.
Nærsøk er viktig at hunden kan. Det kan vi bruke på et stort søk, når vi ikke helt vet hvor det ligger. Da gjelder det om å dele opp det store området i flere små, og be hunden søke av et område av gangen. Dette funker selvsagt bare hvis hunden er lydig! Et nærsøkesområde er ikke mer enn 2-3, maks 5 kvadratmeter. Vi må huske å legge merke til vær og vind. Er det regn som faller rett ned og ingen vind, kombinert med småkupert vegetasjon kan det være bortimot umulig for hunden å få funn med mindre den virkelig går i nærsøk.
Duftbilder
Viktig å sende hunden riktig ift. vind. Når vinden treffer et bytte spres duftmolekylene i vifteform på ”baksiden” av byttet, dermed er det strategisk å sende hunden nettopp på motsatt side ift. der vinden kommer fra. Er vinden sterk kan en få en smal kanal med duft bak byttet. Er vinden middels sterk – en vifteform. Ingen vind gir selvsagt fint lite vitring. Ligger byttet oppå en tue, kan vindstrømmen ”treffe” bakken flere meter på bortsiden, så da gjelder det å føre hunden langt til siden for tua.
Og etter hvert gjelder det også å kjenne sin hund, om den såkalt faller i vind, altså at den ”av seg selv” skrår retningen ut til sendt område avhengig av vinden. Dette må vi i tilfelle korrigere vår utsendingsretning ift.
Viktig å lære hunden å følge opp vitring. Med en ung hund kan det være lurt å bruke urørt mark, og at den SKAL følge opp de vitringene den får. Bruke små apporter, og skjule dem godt. Videre er det nyttig å ha lært hunden og sitte og vente tålmodig. Så kan vi selv få roa oss ned og tenkt ut hvordan vinden blåser og hvordan det lønner seg å føre hunden for å få funn.
Vann
Håkan snakka litt spesielt om vann, siden dette var noe flere tok opp. Han nevnte at de hadde en teori på at vann kan virke stressende rett og slett fordi det er et tregt element. Altså slik at hunden opplever å komme så sakte fram til målet sammenlignet med om den skulle ha løpt samme avstanden. Her gjelder det å ikke lage så vanskelige vannoppgaver for hunden. Heller la den løpe et stykke på land, men at apporten ligger like ved land. Gjøre det avstressende og enkelt for hunden.
Et tips her var for øvrig vanndirigering på isen – på samme sted som en ser for seg å dirigere til sommeren. Altså skape et minnesbilde hos hunden på STED.
-------
Etter en lang og innholdsrik dag var det godt med god mat og drikke og hyggelig sosialt lag, før vi nok en gang inntok sovesalen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar