I dag var tiden kommet til å teste en jakttreningsøkt med Joy. Vi var to ekvipasjer som dro sørover og oppsøkte barmark. Makkeren var en hannhund på knappe to år.
Joy var helt lugn og kul med makkerhunden, og samtidig var det tydelig at hun skjønte hva som skulle skje så fort vi kom ut av bilen. Hun formelig lyste opp i glede.
Vi begynte med å lage et litt vanskelig nærsøk og legge ut et dirigeringsområde et stykke unna. Så fikk hundene noen markeringer hver i et tredje område. Joy er vant med skille på kommando på markering og dirigering, i motsetning til sånn jeg pleier å føre hundene mine. Så, for meg er det ganske uvant å sende på markering med bare å bruke navnet på hunden.
Hun gjorde flotte markeringer. Og dirigeringene gikk også kjempefint, inkludert den siste som hadde blitt liggende lenge.
Nærsøket inkludert stopp var en litt større utfordring. Noen stopper gikk bra, men så syntes hun nok at hun kunne fikse selv. Hun ble litt stor i søket, men det er jo ikke så rart etter en høst med mange jakter med ettersøk.
Helt til slutt la vi ut et stort søk. Der kom den erfarne jakthunden til sin rett. Hun fant alt som var – veldig effektivt. Hun hadde vært helt tyst fram til søket, men da kom det en liten lyd eller to mens makkerhunden jobba.
Jeg syntes hun klarte seg riktig bra på treningen i dag – på tross av en for henne ny hundefører. Også var hun rørende glad for å få jobbe. Etter avlevering tok hun flere ganger et sprett rett opp i lufta.
På kvelden dro flokken og jeg på overnattingsbesøk hos
en venninne. Spennende hvordan det skulle funke. Det gikk helt strålende. På
tross av at denne venninna er redd hunder, så var hun ikke redd for snille og
lugne Joy. Begge hundene lå eksemplariske i biabedene sine – mens vi tobente
satt og spiste, drakk og snakka til langt på natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar