Petra og jeg har begynt på kurs! Vi er jo fra før godt kjent med instruktørene i Hønefoss og også med mange av de ekvipasjene som pleier å være der.
Det var flott å kunne begynne treningen i dagslys, og neste gang vi skal dit vil det være dagslys mesteparten av kvelden. Været, derimot, kunne vi nok hatt mer
flaks med. Kaldt regnvær var hva kvelden hadde å by på.
Vi begynte med å ha hundene på linje og det ble lagt ut tre områder som de siden skulle sendes tilbake til. Så fikk to og to av ekvipasjene gå til Aase for å
gå gjennom en nærsøk/stopp-øvelse mens de resterende ble på jordet og de fire øverste hundene ble sendt – tre stk på områdene og én på en markering.
Stopp-nærsøksøvelsen… Ja, dette var litt uvant for meg. Greia var nemlig at stoppen skulle belønnes med tennisball. Noe jeg aldri har gjort med Petra. Jeg mener
rett og slett at tennisball er FEIL i innlæring av stopp. Jeg har kun brukt godbit/indoktrinering på Petra, og hun har faktisk veldig bra stopper tatt i betraktning hennes intense personlighet. Jeg mener bestemt «min innlæringsmetode»
er helt riktig ut fra teorien om hunders funksjoner. Stopp/kontakt skal ideelt sett aktivere hundens flokkfunksjon/ro. Og ved å kaste en tennisball aktiverer en hundens jaktfunksjon og uro…
MEN, nå er det jo ikke snakk om innlæring lenger, på Petra. Derfor kan jeg akseptere at tennisball kan brukes for å forsterke belønning for stoppen. Likevel er
det uvant å ta denne metoden i bruk.
Og det var åpenbart veldig uvant for Petra. Lett å se at hun ikke hadde noen forventninger om at det kom en ball fykende etter at hun hadde stoppa. Øvelsen var
altså at vi først skulle gjemme tennisballer i muren mens hunden fikk se på. Så ble hunden satt med ryggen mot søket og vi blåste stopp. Braaa, og kast av tennisball på/mot hunden. Videre sendte vi hunden mot området
og blåste stopp. Og igjen braaa, og kast av tennisball som belønning. Så ble hunden sendt mot området, stopp, braaa og søk.
Og deretter veksling mellom om hunden fikk tennisball som belønning på stopp eller ble bedt om å søke. På sikt kan hunden også stoppes mens den søker – og
så få kastebelønning.
Tilbake på jordet skulle altså Petra hente markering over gjerdet og sendes til sine tre områder. Gjerdehopp er ikke akkurat hennes sterke side, så hun løp rundt.
To av områdene klarte hun fint, på det tredje (da begynte det å bli veldig dårlig med dagslys) trengte hun litt hjelp til.
Jeg veksla litt på om jeg hadde henne i kobbel eller løs når vi venta på tur.
Vi avslutta med en øvelse da vi var to og to ekvipasjer. Vi gikk fot på rad og den som gikk først kasta to enkeltmarkeringer til den som gikk bak. Petra knalla
på en av de jeg kasta til den andre hunden. Hun var flink ellers, også til å hente de hun skulle hente.
Konklusjoner etter dag 1? Jeg tenkte en del på at de forskjellige ekvipasjene som var på kurs hadde forskjellige problemer. Noen ting som andre ekvipasjer sliter
med er helt uproblematisk for Petra og motsatt. Vi har alle vårt. Og noe av det jeg har lært mest om etter at Petra kom i hus er ydmykhet. Så lenge jeg bare hadde Carmen trodde jeg at det meste er enklere enn det faktisk
er….
Det som er bra med Petra er hun som regel har fine avleveringer. Ikke spytter hun ut og ikke holder hun igjen. Og hun har lite av æresrunder. Oftest leverer hun ved
å stemple i hånda mi. Dette tilskriver jeg treningen med håndtarget, - noe vi har hatt stor nytte av. Videre skjer det så godt som aldri at hun søker videre med apport i munnen. Finner hun noe, så kommer hun hjem, uten
å lete etter noe mer. Dessuten er hun kjempefin på standplass. Helt tyst og ligger som regle avslappa på plassen sin. Dette er også effekt av mye og riktig ro-trening fra hun var liten. Og så er hun veldig hyggelig med
andre hunder, og sosial og hyggelig med folk. Dette siste har jeg bare fått «helt ufortjent» - sånn er genetikken hennes, rett og slett.
Men, selvsagt har vi utfordringer. Spesielt med knalling. Men, også med å gå pent fot og med opptak og grep. Det med opptak og grep tror jeg nok også det er en
stor porsjon genetikk i – og manglende kunnskap hos meg til å oppdage dette i tide da Petra var liten. Men, jeg ser at hun er kjappere i opptak og har bedre grep når hun har måttet jobbe litt der ute i terrenget. Knalling
og fot er helt klart de to områdene hvor det må mye trening til i fortsettelsen.
Ellers er jeg så heldig at en treningskompis i nærheten er på samme kurs. Dermed kan vi samkjøre disse kveldene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar