Ny utedag i dag, altså. Temperaturer rett over null, sol og sterk vind = skikkelig kaldt. Det var altså 27 hunder med videre fra i går. Konkurransen foregikk på akkurat samme måte som i går.
Et fascinerende landskap vi bevega oss i. Det var liksom en uendelighet av stadig nye jorder, omgitt av hekker. Så kryssa vi altså det ene jordet etter det andre. Og det var et skikkelig rikt dyreliv. Det var i grunn bare å gå over jordet, så lette det massevis med fugl.
Selvsagt var det jo gjort et stykke arbeid for å få det sånn. Én ting var at det var satt ut foringsstasjoner med jevne mellomrom, og jordbruket var tilrettelagt fuglens behov. Dessuten var det 3 ekvipasjer med spaniels som altså støkka opp fugl. Dessuten drivere med hvite plakater som også hjalp til å få fuglen i riktig retning. For det meste skjøt de fasaner, men også noe rapphøns.
Også i dag fikk jeg være med å gå på linja. Noen mennesker var for øvrig så viktige at de ble kjørt rundt i et par biler og fikk beste tilskuerplass.
Jeg observerte også at de tok det svært alvorlig dette med at en fugl som var skutt på ingen måte skulle røres før hunden ble sendt på den. Ved en anledning landa det en rapphøne under den ene bilen. Da satte de i gang en voldsom aktivitet for å manøvrere unna bilen uten at de kjørte over fuglen. De fikk rygga bilen unna noen meter, slik at fuglen lå fritt til.
Etterpå fikk jeg høre at bakgrunnen for dette var at hundene kan reagere på menneskelukt på fuglen, og oppfatte at viltet alt var funnet og tatt hånd om, og sånn sett ikke ville apportere den.
Også i dag så vi eksempler på det som blir kalt Eyewipe; - altså at en hund finner viltet etter at forrige hund ikke har klart det. Noe som gir den første hunden et svært dårlig utgangspunkt og den neste hunden et svært godt utgangspunkt. Hvis ingen av hundene kunne finne viltet gikk dommerne ut i feltet og lette. Og hvis de fant fuglen lå alle hunder som hadde lett uten å finne dårlig an.
Ellers var det interessant å observere hvordan hundene søkte og hvordan førerne styrte dem. Det var jo vanskelig å vite akkurat hvor fuglen lå. Selv om vi kunne se hvor den falt, kunne det jo være at den var skadeskutt og løp videre i den høye vegetasjonen. Dermed kunne en se hvordan hunden, med hjelp av føreren søkte av ett og ett område.
Imponerende å se hvor lydige og styrbare de var!
Etter denne dagen var det 16 hunder som var med videre til neste dag.
På kvelden var vi invitert til å spise middag sammen med en del svensker som bodde et annet sted enn oss. Vi var vel til sammen en gjeng på mellom 20 og 30 skandinaver som var ute og spiste.
Inspirert av dagen valgte jeg fasan til middag - kjempegodt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar